«God morgen, Felix og Marian!» En utforskning av praksis knyttet til levering og henting i barnehagen

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Hver morgen leveres og hentes 266.000 barn i barnehager rundt om i Norge. Noen barn springer glade og lett inn i barnehagen, mens andre er mer nølende og litt vanskeligere å få inn porten.

I denne artikkelen har vi tatt utgangspunkt i en barnehage med 90 barn hvorav 30 av disse er flerspråklige. Barnehagen har arbeidet med et prosjekt for å bedre samarbeidet med flerspråklige foreldre.

Foreldresamarbeid er lovhjemlet i barnehageloven og beskrevet i rammeplanen for barnehagen. Både foreldre og personalet har ansvar for at barnet trives og utvikler seg.

I vår barnehage kan det, ikke ulikt andre barnehager, være utfordringer som oppstår i levering og henting, slik praksisfortellingen under viser.

Plutselig står hun der, ingen vet hvem som leverte eller når hun ble levert. Hun smiler og virker glad, men øynene viser litt usikkerhet. Vi sier «Hei, er du kommet også - god morgen» og spør videre om hun har med frokost eller har spist hjemme. Vi får bare et «ja» tilbake. Dagen går og hun blir hentet. Far snakker arabisk i telefonen og ønsker tydelig ingen kontakt med oss. Jeg skal informere om at hun har snublet på lekeplassen og fått et skrubbsår, far bare nikker og fører henne med seg inn i garderoben. Når de kommer ut igjen på lekeplassen, holder barnet hendene foran ansiktet og jeg lurer på om hun har fått tilsnakk for å være uforsiktig i lek.

Etter denne opplevelsen, satt den ansatte igjen med en usikkerhet på hva som faktisk hadde skjedd. Et sentralt begrep for å skape en god relasjon til foreldrene er tillit. Filosofen Løgstrup (2010) skriver at vi møter vanligvis våre medmennesker med en naturlig tillit, enten vi kjenner dem eller ikke. Vi har, med andre ord, en grunnleggende tillit til andre. Vi begynner først å tvile på den tilliten vi viser når det er særlige grunner til det. For eksempel, kan tvil føre til mistillit når forventninger ikke er blitt oppfylt. Men det trenger ikke bety at mistilliten er begrunnet.

I vår barnehage var personalet opptatt av å få til et godt foreldresamarbeid med alle foreldre. De ønsket å skape et samarbeid der alle foreldrene opplevde at de hørte til, men erfarte at det var vanskelig, særlig i lys av språklige barrierer. Blant foreldrene i barnehagen var det 13 ulike språk, mens personalet behersket språkene norsk, engelsk og ukrainsk. Vansker med kommunikasjon, førte til frustrasjon og til dels irritasjon. Personalet opplevde at de ikke fikk gitt tilstrekkelig informasjon til alle foreldrene – og at den informasjonen som ble gitt ikke nødvendigvis ble forstått. Det var også usikkert om foreldrene fikk informert personalet slik de ønsket. Det kan se ut som om den grunnleggende tilliten var blitt erstattet av mistillit, på bakgrunn av brutte forventinger i kommunikasjonen. Mistillit kan føre til usikkerhet og at vi reagerer med irritasjon, kanskje til og med lager oss et bilde av hvordan den andre er (Løgstrup, 2010).

I prosjektet startet barnehagen med kartlegging av foreldresamarbeidet, og gjennomførte en runde med dokumentasjon, med et skjema kalt kontaktbarometeret eller relasjonssirkel. Dette er en sirkel med tre farger; grønn sirkel innerst, gul i midten og rød ytterst. Denne sirkelen er egentlig brukt for å kartlegge personalets forhold til barna, men ble i stedet brukt for å kartlegge personalets forhold til foreldrene. Foreldre plassert på grønt nivå, opplevde personalet at de hadde god kontakt med. Det er foreldre man snakker med når de leverer og hvor tonen oppleves tillitsfull og lett. På gult nivå plasseres de som er litt mer usikre. For eksempel, kommunikasjonen er uklar, foreldre kan overse personalet eller ikke følge opp det som blir sagt. På rødt nivå er de foreldrene som man ikke har god kontakt med, eller føler at man kjenner. Foreldre som er veldig raske og som sier lite ved levering, eller hvor barnet går inn selv om morgenen, uten følge, slik som i praksisfortellingen over.

Alle i personalet startet med å plassere samtlige foreldre på sin avdeling på kontaktbarometeret, med barnets navn og foresatt. Pedagogisk leder satt sammen alle skjemaene og laget en felles oversikt for sin avdeling. Vi har brukt «Ballongbyen» avdeling som eksempel her. På «Ballongbyen» var det barn fra 2 til 4 år, og halvparten av foreldrene var flerspråklige. For denne avdelingen viste kartleggingen at personalet plasserte 25 prosent av foreldrene på rødt område, 37 prosent på gult og 38 prosent på grønt. Kartleggingen viste videre at det var langt flere flerspråklige foreldre på rødt (20 prosent) enn enspråklige (5 prosent). Dette var utgangspunktet ved prosjektstart og var et klart tegn for personalet på nødvendighet av tiltak.

Tiltak: Å se alle foreldre!

I de neste seks ukene hadde hele personalet fokus på foreldrekontakt ved levering og henting. Rent praktisk bestod det av å se alle foreldre, uavhengig av språklig bakgrunn. Ha blikkontakt og si hei til foreldre, gjerne med navn, og formidle noe fra dagen muntlig ved henting. I tillegg ble alle muntlige beskjeder om sentrale ting (for eksempel; nye bleier trengs, konflikter barnet har vært i, eller manglende matlyst), formidlet digitalt.

For de flerspråklige foreldrene ble det også laget setningskort som kunne brukes ved henting og levering. Disse kortene hadde setninger fra typisk barnehagehverdag, som var oversatt til flere språk. For eksempel om barnet hadde spist lite/mye, regntøy måtte vaskes, barnet hadde sovet.

Betydningen av små endringer

Etter seks uker var det på tide med en ny kartlegging. Igjen fikk alle i personalet utdelt sirkelen med tre farger hvor de noterte ned sine relasjoner til foreldrene. På «Ballongbyen» viste den nye kartleggingen at personalet hadde mer enn halvert antallet foreldre på rødt (10 prosent). Det var færre på gult (25 prosent), og hele 65 prosent var nå på grønt. Andelen flerspråklige foreldre på rødt hadde gått ned til syv prosent og langt flere av personalet opplevde nå daglig god kontakt ved levering og henting.

En praksisfortelling viser noe av endringen:

Vi har et flerspråklig foreldrepar på avdelingen vår, hvor vi alle hadde plassert mor på rødt og far sånn halvveis på rødt/gult. Vi ønsket i disse ukene å ha et ekstra fokus på disse foreldrene og forbedre samarbeidet. Vi hadde opplevd i en periode at foreldrene ikke kom så mye inn på avdelingen lenger, men bare sendte barnet inn. Vi ble bevisst på situasjonen og gjorde tiltak. Vi hadde blant annet en foreldresamtale og vi ble mer aktive brukere av kort ved levering og henting. Spesielt når mor var den som hentet. Kjekt å vise noen setninger fra hvordan dagen har vært for barnet. Vi prøvde alle på avdelingen å veksle flere ord med foreldrene. Vi opplevde mot slutten av prosjektet at foreldrene begynte å følge barnet inn på avdelingen og nå kommer de alltid inn. Vi føler situasjonen endret seg positivt!

En annen erfaring fra prosjektet var at barnets alder hadde betydning for personalets relasjoner til foreldrene. Det var færre foreldre på rødt på småbarnsavdelingene ved prosjektstart, og etter prosjektet var det ingen som var på rødt. Det er kanskje ikke uventet, med tanke på at barna er så små og ikke i stand til å fortelle mye om egen hverdag, behov eller annet. Men det er interessant at også personalet på småbarnsavdelingene opplevde at det skjedde en positiv endring.

Foreldresamarbeid krever innsats begge veier, men det er ikke alltid det trengs store omveltninger for å forbedre praksis. I dette prosjektet ble det gjort enkle tiltak, men som likevel lot til å styrke relasjonene mellom personalet og foreldrene. Løgstrup (2010, s. 25) skriver at: «Den enkelte har aldrig med et andet menneske å gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd». Hvordan vi møter andre har betydning. Han utdyper dette med at det kan være noe lite. For eksempel en stemning som får den andre til å visne eller til å våkne i møtet mellom mennesker. I barnehagen, kan det være nettopp denne stemningen og opplevelsen av å bli sett som menneske både for personalet og foreldre, som har vært utslagsgivende.

Kartlegging i dette prosjektet hadde et ensidig perspektiv fra personalet, foreldrene ble ikke spurt om deres oppfatning av samarbeidet. Det kan bety at foreldrene har opplevd det annerledes. De språklige barrierene var en av grunnene til prosjektet, men foreldrene har antagelig ikke blitt vesentlig bedre i norsk i løpet av disse seks ukene. Det har heller vært forståelsen for de språklige barrierene og at foreldrene har blitt møtt med mer tid til kommunikasjon i hverdagen som har vært medvirkende til den positive endringen. I barnehagen er det personalet som er den profesjonelle part og som har hovedansvaret for samarbeidet med foreldrene (Sønsthagen, 2025). Kritisk refleksjon over samarbeidet og evne til å ta tak i vanskelige områder er nødvendig for å utvikle seg, slik denne barnehagen har gjort.