– Får dårlig samvittighet når vi må be foreldre kjøpe ny dress til barnet

Det viktigste for de ansatte i Urtehagen barnehager, er at de barna som trenger det mest faktisk kommer dit.

110 700 barn vokser opp i fattige familier i Norge i dag.

Det blir stadig flere.

Grønland har vært definert som et dårlig oppvekstområde med store sosiale utfordringer siden bydelen oppsto på 1600-tallet. Området er også et av landets mest urbane miljøer med stor variasjon i sosiale og etniske grupper. Og et område med omfattende barnefattigdom, gatekriminalitet og synlig rusproblematikk.

Midt på Grønland, på noe som ligner en asfaltert gårdsplass, men som egentlig er en park, ligger Mosaikk barnehage. 

– Det er ingen tvil om at vi har barnefattigdom her. Det er godt synlig for oss som jobber her, sier daglig leder Javaria Tanveer. 

Hun har besøk av Mona Rogne, daglig leder i Grønland barnehage, som ligger et steinkast unna. De to barnehagene har til sammen rundt 150 barn, midt i det området i landet med høyest andel barn som vokser opp i lavinntektsfamilier.

Det er de to barnehagelederne seg veldig bevisste.

– Det er litt sånn at man får dårlig samvittighet når man må si til foreldre at «vet du hva, nå må dere kjøpe en ny dress til barnet». Man vet at de sliter med å få endene til å møtes, og da kan det bli en utfordring. En god dress til barnehagen kan godt komme opp i over tusen kroner. 

Begge barnehagene har ansatte fra mange ulike land og med ulik bakgrunn. De to lederne mener det gjør barnehagene unike – og gir dem et godt utgangspunkt.

– I slike fellesskap ligger også trygghet, anerkjennelse, inkludering og forståelse. Så snart man har disse grunnleggende tingene på plass, blir det så mye enklere å jobbe med andre ting. Har du ansatte med én fot i den kulturen, én fot i en annen kultur, så har de allerede verdifull kompetanse med seg. Men slike ting kommer jo ikke av seg selv, det er noe vi har jobbet målrettet med, sier Rogne.

Flere fattige barn

Prisveksten gjør nå at stadig flere foreldre dropper å kjøpe helt nødvendige klær og utstyr barna trenger. Eller de hopper over måltider, og legger seg sultne, ifølge ferske tall fra Frelsesarmeen.

De som sliter mest blant barna i deres barnehager, forteller Tanveer, er de som ligger på grensa. De som tjener akkurat nok til at de må betale full pris, men som virkelig må jobbe for å få det til å gå rundt. De som hvis de har betalt fem hundre kroner for mye ber om å få de tilbake i stedet for å ha de til gode til neste betaling. Rett og slett for å klare seg til neste måned.

– Det synes jeg er sårt. 500 kroner, liksom, er det så trang økonomi? Men det er de som virkelig har det så trangt. Det er stadig flere som lever helt på smertegrensa.

– Vi ser at de sliter. Vi skal for eksempel ha skikurs, som koster over tusen kroner for de få som betaler makspris. Av erfaring vet vi at de sier nei til det. Fordi det blir for dyrt.

– Hva gjør dere da?

– Da legger vi ut for dem. Det er som regel ett eller to barn. Men vi vil ha alle barna med, så da gjør vi det sånn.

Tanveer har opplevd ansatte som har kjøpt badebukser for å kunne ta barna med på svømmekurs. Forteller at ingen regninger går direkte til inkasso.

– Da går vi heller i dialog med familien og finner en løsning. Å sende regningen til inkasso vil uansett ikke hjelpe, da bare hoper det seg opp og problemene blir større.

Og enda viktigere:

– Vi vil jo ha disse barna. Og hensynet til dem veier tyngst, det er de barna som har aller størst behov for en barnehageplass. Da må man i enkelte tilfeller strekke seg litt lenger.

– Vi ønsker jo at våre barn skal ha de samme mulighetene som andre barn, sier Rogne.

- Men fakta er at det har de ikke. Mulighetene er dårligere i denne bydelen, uten tvil, sier Tanveer.

Hun anbefaler oss å ta en runde i gatene. Se på utemiljøene som skriker etter vedlikehold. Manglende gatebelysning i trange smug. Brukte sprøytespisser, avføring, søppel og rotter er en del av barn og unges lekeområder i et omfang som man knapt finner noe sted i landet, beskriver Stedsanalyse Grønland (Arbeidsforskningsinstituttet, 2017.)

– Det er mye fattigdom her, og man gjør ikke noe særlig med det heller. Det ser du på uteområdene til barnehagene. Jeg har vært Fornebu sammen med familien, og lagt merke til hvordan de har det der. Altså... 

Tanveer rister på hodet. Forskjellene kan nesten ikke beskrives. Selv driver hun barnehage midt i en kommunal park, med trafikkerte gater på alle kanter - uten mulighet til å gjerde inn uteområdet. 

– Hvis barna skal være ute, må vi stå på poster, og det kan ikke være flere en to avdelinger ute om gangen. Så vi blir ganske driftige på å gå på tur. 

Utdanning som medisin

Barna som vokser opp på Grønland, har større sannsynlighet for å stå utenfor arbeidslivet når de blir voksne enn de som vokser opp andre steder. Ekspertutvalg om barn i fattige familier, ledet av professor Mari Rege, er klokkeklar: Skal man unngå at fattigdom går i arv, må man starte i barnehagen. 

«Det er særlig viktig å øke deltakelsen i barnehage blant barn i fattige familier. Det er godt dokumentert at barn i lavinntektsfamilier kan ha stort utbytte av å gå i barnehage, men det er i dag færre barn i fattige familier som går i barnehage sammenlignet med barn fra andre inntektsgrupper.»

Samtidig har barnehagene i bydelene store utfordringer: De har stor andel barn med særskilte behov. Kvaliteten på språkarbeidet er for dårlig. Enkelte barnehager har stor andel minoritetsspråklige barn, men på tross av mange år i barnehage er norskferdighetene så dårlige når barna begynner på skolen at de ikke kan følge den ordinære undervisningen, ifølge Oslo kommunes handlingsprogram for oppvekst og utdanning knyttet til områdeløftet for seks bydeler - blant annet Gamle Oslo, som Grønland er en del av.

Rege-utvalget peker på forslaget om styrket rett til barnehage som særlig viktig for å legge til rette for god språkutvikling blant barn med minoritetsbakgrunn.

– Vi har svært mange barn som kommer hit med veldig dårlig språk. Da snakker jeg ikke om norsk, men også morsmål. Språkkompetansen er ikke der, sier Tanveer, og fortsetter: 

– Henger du etter med språket, henger du etter på sosiale ferdigheter. 

Barnehagens utjevnende funksjon er vektlagt i rapporten om barnefattigdom. Der pekes det også på at det offentlige tjenesteapparatet med barnehage, skole og SFO kan kompensere for lærings- og utviklingsmulighetene barna ikke får med seg hjemmefra.

– Det blir litt sånn banalt, men barna skal ikke begynne på skolen uten å vite hva en pult er, bemerker Tanveer.

Barnehagene omfattes av den statlige satsingen på økt bemanning i enkelte barnehager i levekårsutsatte områder. I Mosaikk barnehage betyr det to ekstra pedagoger som jobber konkret med språk. De er gull verdt, understreker barnehagelederne. 

Tanveer peker på noe som også trekkes fram i Rege-utvalgets rapport:

– Barna som går her, er fra tre år og oppover. Hvis barna har vært hjemme de tre første årene, og de ikke har fått språklig kompetanse, ligger disse automatisk veldig langt etter.

De mangler forståelse for begreper, og har ikke den samme kulturelle ballasten som de fleste barn som vokser opp i Norge. 

– Mange har en fattig begrepsforståelse. Vår jobb blir å skape fellesskap, at barna får erfare noe felles. Da begynner vi med det helt grunnleggende, sier Rogne. 

Med det kommer hun også inn på et annet viktig poeng i Rege-rapporten:  Anbefalingen om å få ettåringene inn i barnehagen. Rapporten foreslår en ny modell for barnehageopptak, der alle barn har rett til barnehageplass fra den måneden de fyller ett år. Tilbudet om plass skal komme automatisk, og alle skal ha rett til gratis kjernetid.

– Vi ser jo at de barna som kommer inn som ettåringer blir språklig sterkere. 

Krever høy kompetanse

De store behovene i barnegruppene krever ansatte med høy kompetanse. Men en kartlegging fra 2022 viser at bydelene i områdesatsingen har lavere pedagogtettet enn både resten av Oslo og resten av landet. Samtidig er det færre søkere per utlyste stillinger her enn i øvrige bydeler.

– Vi har snakket om det, at hvis vi hadde fått ansatte fra andre barnehager, de hadde neppe holdt så lenge. Det er såpass krevende. Det er ganske høyt trykk, og du må være veldig på. Fra du kommer til du går, sier Tanveer.

De to barnehagene er en del av Urtehagen, en ideell stiftelse som driver tiltak for barn og unge. Blant annet fire barnehager: Lille Grønland barnehage som er en ren småbarnsbarnehage, Grønland barnehage og Gamlebyen barnehage som begge har barn fra null til seks år, og Mosaikk barnehage med barn fra tre til seks år.

Samtidig går langt fra alle barna i nabolaget i barnehage. Ekspertgruppen om fattige barn peker på flere hindre på veien dit: Rett til barnehageplass, søknadsprosess, informasjon, kostnader og kontantstøtten.

Tanveer og Rogne peker på en helt annen utfordring: 

– Vi ser at mange ikke er trygge nok til å sende særlig ettåringene sine i barnehagen. Der har barnehagene en stor jobb å gjøre. 

De påpeker at den norske barnehagen som konsept er ukjent for mange.

– Barnehage som vi driver den her eksisterer ikke i store deler av verden.

Kommer man til Norge som flyktning får man beskjed om å starte på norskkurs, introduksjonsprogram for flyktninger – og så må barna i barnehagen. Men hva er barnehagen? 

– De har sikkert blitt fortalt en del om det norske samfunnet, men kanskje ikke nok til helt å forstå hva det er snakk om, sier de to barnehagelederne.

– Jeg har hatt veldig mange foreldre som har hatt veldig sterke følelser rundt det å skulle overlate omsorgen for barna til noen totalt ukjente. Og så er det attpåtil en institusjon.

Det koker igjen ned til trygghet. Og ansatte som snakker samme språk. Tanveer sier hun har hørt sine skrekkhistorier. Og selv opplevd fortvilte foreldre som har hatt mindre gode møter med norsk barnehagesektor.

– Vi fikk inn en skolestarter som hadde gått et år i en annen barnehage, der ingen snakket hennes språk – og barnet ikke kunne norsk. Moren fortalte at hun gråt mye og ikke ville i barnehagen, det var snakk om separasjonsangst og å koble på psykolog og hele den pakka. Vi var heldige og kunne ta henne inn, og hun er en helt vanlig, fin unge med behov for å bli sett og forstått og anerkjent for den hun er.

Hun forteller at de hadde ansatte som snakket jentas språk. Mens mor i den forrige barnehagen hadde fått beskjed om at de trengte en hel måned med tilvenning, foreslo Tanveer at de prøvde seg med tre dager.

– Også foreldrene trengte å bli trygget, ikke at situasjonen skulle bli problematisert. Og det viste seg jo å gå helt greit, med noen tilpasninger. 

Samarbeid med helsestasjonene

Et av forslagene i rapporten til Rege-utvalget er å i større grad utnytte helsestasjonen til foreldreveiledning og samarbeid med andre tjenester.

Internasjonal forskning tyder på at støtte til småbarnsforeldre gjennom gruppetilbud eller individuell veiledning, kan ha en særlig positive effekter for fattige familier. Det er imidlertid mangel på studier på hvilken effekt foreldreveiledning kan ha for barn i fattige familier i Norge. Ekspertgruppen anbefaler derfor at det prøves ut systematisk foreldreveiledning som en del av oppfølgingen av barnet på helsestasjonen, står det blant annet i oppsummeringen av ekspertgruppens anbefalinger.

– Kan man bruke en slik tjeneste til å informere bedre om barnehagene, for eksempel?

– Vi ønsker oss mer og bedre samarbeid med helsestasjonene. Det er ikke nok slik det fungerer i dag, sier Mona Rogne.

– Vi hører veldig lite fra helsestasjonen, og det er ikke noe system på plass for at vi kan ta kontakt med dem eller de med oss. Jeg får kanskje noen få samtaler, men det er som regel bekymringstelefoner, sier hun, og fortsetter:

– Jeg er veldig positiv til at helsestasjonene får bedre plass, og kanskje mer samarbeid ut mot barnehagene. Jo tettere lag vi danner rundt disse familiene og jo bedre støtteapparat, jo bedre, tenker jeg.

Det er Tanveer enig i – men mener det også er mulig å gå enda lengre.

– Man kunne for eksempel hatt en åpen dag der barnehagene kunne besøkt helsestasjonene for å informere. På den måten kunne foreldrene få snakket direkte med de personene de skal overlate barna til, i stedet for å overlate det til en tredjepart. Det tenker jeg kunne vært en god ting.

– Det er mange flinke instanser, som fagsenteret, PPT, helsestasjonen og barnehagene, men det er hvordan vi får til å samarbeide. Kompetansen ligger litt på ulike tuer, og vi trenger å få på plass et tettere samarbeid, legger Rogne til.

Blir redde og drar

Hun påpeker at mange som er nye i landet ikke bare har utfordringer med å skille mellom ulike instanser, men også gjerne har med seg en frykt spesielt for norsk barnevern. En frykt barnehagene møter hvis det blant annet blir snakk om å henvise til PPT. 

– I slike tilfeller er vi nødt til å trå veldig varsomt. I verste fall blir foreldrene så redde at de tar med barna til utlandet. Det har skjedd, sier Tanveer.

Løsningen blir ofte å gi foreldrene tid, på tross av at barna gjerne kan ha til dels store behov for støtte eller utredning.

– Du kan kalle det en omsorgssvikt, men samtidig er det bedre enn at de pakker kofferten og drar – og kommer tilbake etter to år, der barna har mistet to år med potensiell utvikling. I enkelte tilfeller skulle barnet hatt en diagnose for å få riktig hjelp. Jeg har mistet slike barn.

De snakker om den dyptgående frykten foreldre har for å miste barna. Har du bodd i en flyktningeleir, er på flukt og har mistet alt, betyr det å verne om familien alt. Så blir man kastet ut i et helt nytt system, fra mottak til leilighet, og barna skal også hit og dit.

– Det er ikke rart, tenker jeg, at man er skeptisk. Det er masse sterke følelser i sving, og da er det viktig at vi er der. At vi er anerkjennende, inkluderende, at vi tar dem inn i barnehagens fellesskap. Det blir kjempeviktig å få dem til å føle at vi er der for dem, at vi er på lag.

Nye mønstre

Professor Kjetil Grimastad Lundberg ved Høgskulen på Vestlandet forsker på tiltak rettet mot barnefattigdom og lavinntektsfamilier, sist i prosjektet Nye mønstre - trygg oppvekst, som finansieres av Norges forskningsråd og omfatter ti kommuner i Agder samt Stavanger. Forskningsprosjektet har en slags offisiell avslutning under Levekårskonferansen, som starter i Kristiansand onsdag i neste uke. 

– Sentralt i Nye mønstre er en familieintervensjonsmodell, der man tilbyr en egen familiekoordinator til utvalgte familier som sliter med vedvarende fattigdom og sammensatte utfordringer som gjør at de må forholde seg til ulike deler av hjelpeapparatet, oppsummerer han. 

De utvalgte familiene følges av en familiekoordinator i fem år, som underveis jobber med familiene mot både kort- og langsiktige mål etter tre spor: Praktisk, administrativt ut mot de ulike tjenestene familiene har behov for, og emosjonelt. 

Lundberg peker på noe av det samme som barnehagelederne i Urtehagen: 

– Mange av familiene sliter i utgangspunktet med tillit: De har dårlige erfaringer med de ulike tjenestene. Familiekoordinatorene jobber over tid og systematisk, og blir etter hvert satt i en bedre posisjon til å ta tak i vanskelige ting. Det er en ganske særpreget måte å jobbe på i dagens velferdstjenestekontekst. De ordinære tjenestene har sine avgrensede ansvarsområder, og det er ikke alltid de snakker sammen. Mens familiene på sin side har sammensatte utfordringer og varierende forutsetninger for å navigere i og med de ulike tjenestene.

Rege-utvalget foreslår en systematisk utprøving av familiekoordinator som et av tiltakene, der også virkningene for barns læring, utvikling og helse måles. De anbefaler også å sette i gang flere områdesatsinger - som den Grønland er en del av akkurat nå - samtidig som det gjennomføres flere evalueringer av virkningene for barn og unge. 

Lundberg er i utgangspunktet også positiv til områdesatsinger: 

– Man kan få i gang positive prosesser i et område ved å koordinere innsatsen på den måten, men det er jo ikke alene et svar på de komplekse utfordringene med fattigdom og sosial ulikhet som vi snakker om her.

Han mener Rege-utvalget er inne på noe vesentlig når de vil ha flest mulig barn inn i barnehagene. 

– Barnehagene er en viktig arena for læring, språklig utvikling og sosialisering, og de blir særlig viktig for lavinntektsfamiliene. Forskningen er tydelig på det. 

Han peker på at barnehagenes samfunnsfunksjoner har vært i gradvis endring de siste tiårene:

– Det ble satset på barnehageutbygging som et virkemiddel for økt sysselsetting. I dag ser vi i tillegg at barnehagene fyller viktige funksjoner knyttet til barns oppvekst. Det blir særlig tydelig i eksempler som i disse barnehagene, i områder med opphopning av lavinntektsfamilier. Da blir det viktig å ikke bare få barna inn i barnehagen, men også ha fokus på det pedagogiske opplegget opp mot sammensetningen av barn og familier i den enkelte barnehagen. Innhold og kvalitet på barnehagetilbudet blir avgjørende. 

Et av grepene Rege-utvalget vil ta, er å kutte kontantstøtten og øke - samt skattlegge - barnetrygden. 

– Jeg synes det er spennende tenkning. Å sørge for at de familiene som har minst får mer når de har barn, det er klart det vil kunne hjelpe den økonomiske situasjonen, og er en bedre måte å omfordele på enn gjennom en behovsprøvd stønad. Mens barnehagesporet handler om å ruste barna i sin utvikling mot voksenlivet. Så jeg tenker at forslagene fra utvalget er konstruktive, konkluderer han, men legger til: 

– Samtidig må man må jobbe langs enda flere spor. Ulike satsinger alene løser ikke alle problemene knyttet til oppvekst i vedvarende lavinntekt. 

Bryte arverekka

I Urtehagen-barnehagene jobber de kontinuerlig for å bryte arverekka. Og hjelpe til der de kan. Bytteboden i første etasje er blitt populær. 

– Når folk skal levere noe, må de kontakte noen på avdeling. Men hvis de ønsker å ta noe, trenger de ikke si fra. Det blir en følelsesmessig ting, at det kanskje ikke kjennes så godt alltid at man mangler noe til barna. Det må vi være bevisste på, sier Javaria Tanveer.

 Mattilbudet er et annet viktig utjevnende tiltak. Ikke bare fordi foreldrene sliter med nok penger til å kjøpe sunn og næringsrik mat. 

– Vi har i flere år prøvd å veilede foreldre i hva som er sunn mat. Veldig mange av matpakkene er ikke det. Jeg tror ikke nødvendigvis det handler om dårlig råd, men det handler om bevissthet rundt kosthold.

Hun forteller hvordan hun må forklare at fiskepinner faktisk ikke er sunt.

– Fiskepinner er liksom snacks, ikke fisk. Eller at pommes frites ikke er poteter, men chips. Men hvis man bevisst skal gå og kjøpe sunn mat så vet vi jo alle at økologisk mat er dyrt. Hvem kjøper det? Ikke jeg i alle fall.

De barnehageansatte har ikke lang tid på seg. I beste fall fem år, på å ruste barna til å klare seg videre gjennom skolen. 

– Selv om man vokser opp i en fattig familie, trenger man ikke ende som arbeidsløs. Utdanning er jo veien ut for mange, sier Rogne, og fortsetter: 

– Men for å klare skolen og ta en utdanning, er det så viktig at vi tenker barnehage som det første leddet. Men det gjør vi ikke. Vi ser at ressursene ikke henger på. 

– Da blir det desto viktigere med ressurssterke foreldre, legger Tanveer til. 

Hun er selv et godt eksempel på akkurat det; med foreldre som var nye i landet, og visste like lite om både barnehager og det norske samfunnet for øvrig som de fleste andre som nettopp har kommet. 

Men de var nysgjerrige. Og bestemt på at barna skulle lykkes i sitt nye hjemland.

– De var veldig på broren min og meg om at vi skulle få oss en utdanning. På et tidspunkt var jeg der at jeg hadde lyst til å hoppe av barnehagelærerutdanningen; jeg hadde ikke lyst til å gå mer på skole. Men da ble mamma helt gul-grønn i ansiktet. Det er helt sant, sier hun og ler. 

Hun fortsatte, og fullførte utdanningen.

– Men hadde ikke mamma fått meg til å fortsette, hadde jeg ikke sittet her i dag. 

Hun understreker hvor viktig det er å ha foreldrene med på laget helt fra starten. Det er kollegaen enig i. 

– Jeg  tenker at barnehagene er kjempeviktige, men det er like viktig at vi har foreldrene med på laget. Og så må vi som jobber her bli enda flinkere til å kommunisere til foreldrene hvorfor barnehagene er så viktige. At vi får fram hva de får med seg fra et slikt fellesskap, og sette det i  sammenheng med utviklingsmuligheter, sier Rogne.