Tale til kronprinsen: – For DMMH er det en grunnleggende forpliktelse å lytte til barn og formidle deres stemmer

• DMMH 75 år - denne talen ble holdt ved kronprinsens besøk på DMMH 17. oktober 2022.
  

Deres kongelige Høyhet, gjester, kolleger og venner!

I 1994 skulle kronprinsens mor besøke DMMH, men hennes besøk ble avlyst fordi kronprinsens mormor døde. Vi er derfor svært glade for at kronprinsen nå får anledning til å besøke sin oldemors hus i samband med høgskolens 75-årsjubileum.

Så la oss begynne der, for 75 år siden. Etter andre verdenskrig skulle landet gjenreises, ikke bare økonomisk og materielt, men også kulturelt og åndelig. Et av tiltakene var å opprette enda en barnehagelærerutdanning etter at den første, Barnevernsakademiet i Oslo, hadde blitt opprettet i 1935. En gruppe samfunnsstøtter rundt den folkekjære og folkekirkelig orienterte motstandsmannen biskop Arne Fjellbu, sørget for at den nye utdanningen ble lagt til Trondheim.

LES OGSÅ:

På denne linjen er 37 prosent av barnehagelærerstudentene menn

Høgskolen ble stiftet i 1947 og fikk navnet Menighetspleienes Barneverninstitutt, på folkemunne BVI.

Etter at dronning Maud døde i 1938 ble det samlet inn penger til et minnefond for henne som skulle brukes til beste for norske barn. I 1954 skjenket Kong Haakon 7. disse pengene, rundt 400 000 kroner, til høgskolen i form av et kongebrev. Dermed ble Dronning Mauds navn knyttet til høgskolen.

Liberal og frittalende

I 1960 ble høgskolen organisert som en selvstendig stiftelse innen Den norske kirke. Stiftelsens diakonale oppdrag var og er å bedrive barnehagelærerutdanning til barns beste. Da styret i 1947 kalte den fargerike formingslæreren Astrid Vatne fra Stord lærerhøgskole, til rektor, gjorde de et vedtak som i høy grad skulle prege høgskolens identitet.

Astrid Vatne, som var høgskolens rektor helt fram til 1980, var en liberal og fritt-talende intellektuell. Stundom temmelig kvass, hun elsket motstand og komponerte et fargerikt og mangfoldig kollegium. Jeg husker henne som inspirerende, men også fryktet. Det ryktes at ingen i departementet hadde lyst til å ta telefonen når rektor Vatne fra Trondheim ringte. Astrid Vatne hadde større respekt for meningsmotstandere enn for medløpere og ville gjerne diskutere. Mang en radikal plakatbærer på det røde syttitallet så med frykt rektor Astrid Vatne eller inspektør Elise Seip Solbu nærme seg standen for å diskutere plakatenes innhold.

Vatne og Solbu ville slett ikke sensurere, snarere tvert imot, de var positivt interesserte og ville diskutere, men forventet nok at plakatbærerne hadde flere argumenter enn de ofte hadde.

Jeg skal ikke gå inn på flyttingen fra den gamle bispegården i sentrum og hit til Dalen i 1976 og den åndskampen og de økonomiske viderverdighetene som skjedde etter at Astrid Vatne gikk av i 1980.

LES OGSÅ:

Fyller 75 år: – Samfunnet må få øynene opp for den tidlige barndommen

Det var noen strie år, men i dag er høgskolen tilbake der det var meningen den skulle være, en verdiorientert liberal høgskole hvor det oppmuntres til fri tenkning, diskusjon, mangfold og inkludering. Det er all grunn til å gi honnør til vår tidligere rektor, professor Ole Fredrik Lillemyr, for den jobben han gjorde i denne prosessen. Det var en brytningstid mellom gammel og ny tid. Vi lever i dag i en helt annen samfunnskultur og ikke minst med en annen kirke nå i 2022 enn det vi gjorde både på 80-tallet og i 1947.

En av landets største

DMMH er 100 prosent statsstøttet og har hatt en jevn vekst og en utvikling i tråd med annen lærerutdanning. Norges første professor i barnehagepedagogikk, Frode Søbstad, var sentral i oppstarten av det hovedfaget vi tilbød i samarbeid med NTNU fra 1985.

Etter 1994 er flere nybygg reist. DMMH er i dag en av landets største barnehagelærerutdanninger med om lag 1500 studenter her på campus Dalen og i Kristiansund. DMMH er den eneste UH-institusjonen som utelukkende har fokus på barnehagen og barn i barnehagealder. Vi blir derfor ofte et talerør for de yngste barna nasjonalt.

Nelson Mandela skal ha sagt at «History depends on who wrote it». Det er den som skriver historien, som bestemmer hva som vektlegges, hvordan det sies og hvilken hensikt historien skal tjene. I dag var det min tur. Det er alltid noen som blir spurt og det er noen som ikke blir spurt, noen som har makt og noen som verken har makt eller ressurser til å fortelle. Barn for eksempel.

LES OGSÅ:

Kongelig besøk i jubileumsåret

For DMMH er det en grunnleggende forpliktelse å lytte til barn og formidle deres stemmer. Jeg kan dessverre ikke fortelle DMMHs historie i et barneperspektiv, jeg er på ingen måte noe barn lenger, bortsett fra langt inni meg et sted, det eldste i meg er faktisk barnet, her jeg er nå, som syttiåring, har jeg aldri vært før, her i livet er jeg helt fersk.

Barn er ulike og barndommene har endret seg. Min og DMMHs barndom foregikk i et enhetlig sosialdemokratisk statskirkelig Norge, en dominant etnisk norsk og relativt konservativ protestantisk enhetskultur med vadmelsbukser, borettslag, søndagsskole, barnetimen for de minste på radio og leik rundt husene. Endringene er enorme både materielt og kulturelt, og skjer raskere enn noen gang. I mindre og mindre grad kan voksne kjenne igjen sin egen barndom i en stadig mer institusjonalisert, organisert, teknologisert og digitalisert barndom.

Ikke poteter

Også barndomsforståelsen har endret seg. Barnelovene fra 1915 og barnekonvensjonen fra 1989 ga barn rettigheter. Vi innrømmer i dag selv de aller yngste barna kompetanser som det bare for 30 år siden ikke var vanlig å tro at de hadde.

Barn anses ikke lenger kun som lærings- og utviklingsobjekter som ligger og modnes av seg selv som poteter, men som fullverdige mennesker som lever sine våkne og relasjonelle liv her-og-nå, som oppretter vennskap, føler, strever og leker. Som gleder seg over kunst, sørger over tap, har meninger og gjør både handlinger i dypt alvor og for å ha det gøy. Ikke akkurat som oss voksne. Barn er nok mer preget av latter og gråt og større evne til å hengi seg til tid, til leik og til hverandre enn oss voksne. I sin tillitsfulle umiddelbarhet er de yngste barna både robuste og ufattelig sårbare.

Barn i barnehagealder gjennomgår i løpet av få år en større utvikling enn på noen andre alders-sprang i livet, og vi begynner å forstå at det ikke er likegyldig hvilken barndom vi tilbyr. Det er derfor uforståelig at vi har et samfunn som fremdeles tror at det er billigere å utdanne barnehagelærere enn grunnskolelærere, og at det er behov for mindre kompetanse i barnehagen enn i skolen.

DMMH har tatt ansvar og tilbyr fire mastere for barnehagelærere for arbeid i barnehagen. Dette er politikerne er nødt til å følge opp med en stillingskategori som barnehagelektor i barnehagene. Et doktorgradsprogram for barnehagefeltet og tidlig barndom må også opprettes. Dette vil være til barns beste og helt i tråd med det kongelige gavebrevets intensjon.

LES OGSÅ:

Flere hundre barnehagebarn deltok på jubileumssamling

I skolen blir læring gjerne knyttet til et pensum. Barnehagepedagogikken er annerledes. Barnehagelæreren vet at vi lærer av alt, at vi både lærer av det som det er ålreit å lære av, og av det som det er dumt at vi lærer av. Barnehagelæreren vet at den beste veien til læring går gjennom leik, men samtidig at det ikke er for å lære at barna leiker. Denne motsetningsfulle erkjennelsen gjør lærerrollen annerledes, men ikke enklere. For barnehagelæreren respekterer at leiken eies av barna.

Barnehagelæreren er en sensitiv voksen som vet at omsorg, empati, nærhet og læring henger sammen. Barnehagelæreren stimulerer, legger til rette og gir utfordringer innen en rekke fagområder og fra matematikk til musikk. Barnehagelærerutdanningen er en utdanning til logistikk og lederskap. Den gir studentene utfordringer som med nødvendighet fører til personlig vekst og modning. Barnehagelæreren vet at om vi skal utvikle gagns mennesker så må barna lære å ta ansvar for fellesskapet og forholde seg til hverandre, til mangfold og forskjellighet. Det er slike barnehagelærere vi utdanner ved DMMH. Voksne pedagoger som vil bidra til at vi overlater denne kloden til verdens barn i en tilstand som vi synes de fortjener.

Slik verden ser ut i dag, med ufred, urettferdighet og klima- og miljøkrise, kan det dessverre se ut til at vi på DMMH har nok å holde på med i nye 75 år.