KRONIKK
Line Storstein (innfelt) er tobarnsmamma, barnehagelærer og forfatter - og skriver om det ekte, uperfekte livet, og å gjøre så godt man kan.
Foto: Figure8Photos
Det ekte, uperfekte livet! (Er ikke det bra nok?)
Du vet, de periodene som vi alle stanger på innimellom.
- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Når livet klabber dobbelt under
vinterskoene.
Når du gjør så godt du kan,
men aldri synes det er godt nok.
Du strekker aldri til.
Selvbebreidelsen og den
dårlige samvittigheten er en kåpe du svøper deg inn i dag etter dag. Du kler på
deg bekymring som om det skulle vært dagens antrekk, og bader i frykt for alt
du gjør som ikke holder mål, og alt du til nå har gjort som er feil.
Dette innlegget er en hyllest
til deg som gjør ditt beste.
Det er til deg som gjør så godt du kan!
Det er til deg som ikke
greide å diske opp med sammenrulla lefse med kremost og selvfiska laks på
barnehageavslutningen.
Til deg som ikke fikser å ha
med hjemmebakst på foreldremøtet denne gangen heller.
Til deg som glemte at det i
det hele tatt var foreldremøte.
Til deg som føler at du og
din familie er annerledes enn alle andres.
Til deg som noen ganger
gråter av ingenting og føler deg som verdens mest mislykka og ubrukelige person.
Til deg som for lengst har
gitt opp «fasadelivet» og lever mye mer avslappet i den uperfekte verden.
Velkommen dit, forresten!
Jeg har for lengst falt av
lasset i den perfekte verden, og har tatt steget inn i en verden der fokuset er
menneskene som lever her.
Ikke tingene. Prestasjonene. Forventningene.
Presset. Det vi ser utenpå. Det er så forbanna trått å forholde seg til. Både
for store og for små.
Jeg vet at jeg har sagt til
andre at de ikke må la seg sammenlikne med andre.
Jeg vet at jeg har sagt til andre at de må være stolte av det de har gjort, og tenke på at de må gjøre
det som er best for dem selv. Alltid.
Og jeg mener det så inderlig
hver gang det blir sagt.
Men det er så innmari
vanskelig å følge sine egne råd…
Og på sosiale medier glitrer
det som vanlig av alt fra (tilsynelatende) lykkelige barn som med et smil om
munnen går to mil på ski…
Eller sjuåringen som har
vaska hele huset og laget treretters middag…
Barn som legger på sengklær
fra femårsalder…
Ære være dere som får til
dette. Så flott gjort! Klapp på skulderen. Virkelig!
Men like mye klapp på
skulderen til deg som ikke får til
dette.
Som bare stanger i veggen.
Eller skal man si har barn som stanger i veggen når slike
oppgaver skal deles ut.
Til deg som ikke helt vet
hvordan du skal få det til. Som kanskje rett og slett har mer enn nok med å få
dagene til å gå opp.
Til deg som lever med enorme
omsorgsoppgaver.
Til deg som lever med smerter
og sykdom.
Til deg som sliter og strever
med å få endene til å møtes.
Til deg, som av og til må ta
et steg ut av eget liv for å trekke pusten.
Til deg, som må mobilisere
alt du har for å makte å ta fatt på en ny dag.
Vi må ikke glemme at det kan
ligge flere grunner til at vi ikke er like kappable til å klare disse bragdene.
Det ligger alltid noe bak.
Ikke bare ved barns
handlinger, men også hos oss voksne.
Det er rart med det. Når
kriser oppstår, så blir småting bare idiotiske bagateller. Så vi må lære oss,
og vi må øve oss på, å akseptere at vi er gode nok som vi er. At vi må kaste
ubetydelige bagateller over skulderen.
At vi gjør så godt vi bare
kan, i eget liv.
At det vi bidrar med her i denne
verden er en god nok jobb.
Selv om det svir av smerte
noen ganger, når vi mislykkes.
De fleste foreldre møter
motgang.
De aller fleste blir oppgitte
og føler seg maktesløse fra tid til annen.
Veldig mange ønsker (og
trenger!) av og til å rømme fra alt en stund.
Selv om trenden kanskje er å legge
et filter over problemene på sosiale medier.
Det ekte, uperfekte livet. Det er det
som er livet! Er det ikke det da?