Det ekte, uperfekte livet! (Er ikke det bra nok?)

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Når livet klabber dobbelt under vinterskoene.

Når du gjør så godt du kan, men aldri synes det er godt nok.

Du strekker aldri til.

Selvbebreidelsen og den dårlige samvittigheten er en kåpe du svøper deg inn i dag etter dag. Du kler på deg bekymring som om det skulle vært dagens antrekk, og bader i frykt for alt du gjør som ikke holder mål, og alt du til nå har gjort som er feil.

Dette innlegget er en hyllest til deg som gjør ditt beste.

Det er til deg som gjør så godt du kan!

Det er til deg som ikke greide å diske opp med sammenrulla lefse med kremost og selvfiska laks på barnehageavslutningen.

Til deg som ikke fikser å ha med hjemmebakst på foreldremøtet denne gangen heller.

Til deg som glemte at det i det hele tatt var foreldremøte.

Til deg som føler at du og din familie er annerledes enn alle andres.

Til deg som noen ganger gråter av ingenting og føler deg som verdens mest mislykka og ubrukelige person.

Til deg som for lengst har gitt opp «fasadelivet» og lever mye mer avslappet i den uperfekte verden.

Velkommen dit, forresten!

Jeg har for lengst falt av lasset i den perfekte verden, og har tatt steget inn i en verden der fokuset er menneskene som lever her.

Ikke tingene. Prestasjonene. Forventningene. Presset. Det vi ser utenpå. Det er så forbanna trått å forholde seg til. Både for store og for små.

Jeg vet at jeg har sagt til andre at de ikke må la seg sammenlikne med andre.

Jeg vet at jeg har sagt til andre at de må være stolte av det de har gjort, og tenke på at de må gjøre det som er best for dem selv. Alltid.

Og jeg mener det så inderlig hver gang det blir sagt.

Men det er så innmari vanskelig å følge sine egne råd…

Og på sosiale medier glitrer det som vanlig av alt fra (tilsynelatende) lykkelige barn som med et smil om munnen går to mil på ski…

Eller sjuåringen som har vaska hele huset og laget treretters middag…

Barn som legger på sengklær fra femårsalder…

Ære være dere som får til dette. Så flott gjort! Klapp på skulderen. Virkelig!

Men like mye klapp på skulderen til deg som ikke får til dette.

Som bare stanger i veggen.

Eller skal man si har barn som stanger i veggen når slike oppgaver skal deles ut.

Til deg som ikke helt vet hvordan du skal få det til. Som kanskje rett og slett har mer enn nok med å få dagene til å gå opp.

Til deg som lever med enorme omsorgsoppgaver.

Til deg som lever med smerter og sykdom.

Til deg som sliter og strever med å få endene til å møtes.

Til deg, som av og til må ta et steg ut av eget liv for å trekke pusten.

Til deg, som må mobilisere alt du har for å makte å ta fatt på en ny dag.

Vi må ikke glemme at det kan ligge flere grunner til at vi ikke er like kappable til å klare disse bragdene. Det ligger alltid noe bak.

Ikke bare ved barns handlinger, men også hos oss voksne.

Det er rart med det. Når kriser oppstår, så blir småting bare idiotiske bagateller. Så vi må lære oss, og vi må øve oss på, å akseptere at vi er gode nok som vi er. At vi må kaste ubetydelige bagateller over skulderen.

At vi gjør så godt vi bare kan, i eget liv.

At det vi bidrar med her i denne verden er en god nok jobb.

Selv om det svir av smerte noen ganger, når vi mislykkes.

De fleste foreldre møter motgang.

De aller fleste blir oppgitte og føler seg maktesløse fra tid til annen.

Veldig mange ønsker (og trenger!) av og til å rømme fra alt en stund.

Selv om trenden kanskje er å legge et filter over problemene på sosiale medier.

Det ekte, uperfekte livet. Det er det som er livet! Er det ikke det da?