Denne kampen for tilværelsen vil jeg ikke lenger stå i

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Fra mitt første møte med barnehage har jeg hatt et sterkt verdiforankret mål; Hvert eneste barn jeg møter skal bli sett på ekte. 

For å bli sett på ekte må du bli møtt av noen som virkelig har tid til deg, som ønsker å forstå deg og som lytter til det du formidler uansett hvilket språk du bruker. Som ønsker deg vel, og setter sin egen oppfattelse til siden for å se verden gjennom dine øyne. 

«Barnehagen skal fremme likeverd og alle skal ha like muligheter til å bli sett, hørt og oppmuntret til å delta i fellesskapet», står det i rammeplan for barnehagen. Tenk å få lov til å være den voksne som får barn til å føle seg sett og verdsatt for den de er! Det har jeg fått lov å gjøre i over 23 år. 

Likeverd er et ord som er sterkt verdiforankret i meg. Du og jeg; vi er like mye verdt, enda vi har ulike oppfatninger og forutsetninger. Det er det som er utgangspunktet for å bli sett på ekte. 

Jeg har jobbet i både private og kommunale barnehager, i ulike kommuner og i ulike stillinger. Verdiene er de samme overalt, og det er rammene også. Tid til å se hvert enkelt barn på ekte krever bedre bemanning og jeg skjønte tidlig at det å jobbe i barnehage er en daglig kamp for barnas beste. Den kampen har vart i mange år, men den står jeg gjerne i! Jeg lever i håpet om at så lenge jeg kjemper skal det en dag skje en forandring.

Ny kamp

Men de siste årene har jeg havnet i en ny kamp. Som styrer i en enkeltstående privat barnehage står jeg i kampen om å måtte forsvare en driftsform som gjennom store private kjeder har fått et dårlig rykte. Jeg gjør den samme jobben som andre styrere; Setter opp langsiktige mål og planer som både skal motivere og engasjere et helt personale og samtidig sikre utvikling og kvalitet. Forskjellen er at jeg må gjøre den jobben samtidig som jeg lever i uvisshet for fremtiden. Jeg skal planere og motivere for et arbeid som jeg ikke vet om finnes der på nyåret. 

Denne kampen for tilværelsen vil jeg ikke lenger stå i.

Egentlig så burde det ikke være en kamp. Vi har nemlig noe til felles; 

«Kommunen skal behandle private barnehager som mottar tilskudd likeverdig med kommunale barnehager» står det i Lov om barnehager §19. Likeverdighet. Dessverre opplever jeg ikke at vi blir sett på ekte, med våre oppfatninger og forutsetninger. Vi blir sett gjennom de dårlige ryktene som store private kjede-barnehager har pådratt seg. Barnehager som sparer inn penger, melker systemet og tar ut profitt. Men det er ikke oss!

Det virker som om dette ryktet har gjort at man i politikken bruker begrepet likeverdighet som om det skulle være et likhetsprinsipp, hvilket går på kompromiss med min verdiforankring. 

Eksistensiell trussel

Nordby gardsbarnehage er en enkeltstående privat barnehage med to alminnelige mennesker som eiere. (Eller de er ikke helt alminnelige - de er ildsjeler! Det må man være for å starte opp og drifte en barnehage på denne måten.) 

De har de samme økonomiske rammene som de kommunale barnehagene, de samarbeider med kommunen og de tar ikke ut noe lønn eller profitt for sitt eierskap. Så langt kan det høres ut som at det er ganske likt, men det er noen forskjeller som gjør at man ikke må blande sammen likeverdighet med et prinsipp om likhet. Kommunale barnehager har kommunen i ryggen. Dersom de går i underskudd, kan kommunen omprioritere midler og dekke tapene. I praksis betyr dette at kommunale barnehager kan fortsette driften selv med økonomiske problemer. Private barnehager, derimot, må selv dekke eventuelle underskudd – eller legge ned. For enkeltstående barnehager som vår, uten støtte fra store kjeder, blir denne risikoen en eksistensiell trussel. I tillegg har kommunale barnehager stordriftsfordeler og tilgang til felles ressurser. Private barnehager må derimot bære disse kostnadene alene.

Skal private barnehager behandles likeverdig, slik det står i barnehageloven, må vi anerkjenne de strukturelle forskjellene og innse at private barnehager har andre økonomiske forutsetninger enn kommunale.

Jeg ønsker at hvert enkelt barn jeg møter skal føle seg sett på ekte. Nå ønsker jeg det samme for meg selv og min barnehage; legg til side din egen oppfattelse og se verden gjennom våre øyne for et øyeblikk. Se oss på ekte.