De små, men store, overgangene

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Snart fylles aviser og sosiale medier med bilder og beskrivelser av ettåringer som skal begynne i barnehagen for første gang og spente skolestartere. Dette er viktige milepæler i barns liv, og de fortjener både oppmerksomhet og gode innlegg.

Men midt i oppmerksomheten rundt disse store overgangene finnes det også mange mindre overganger. Overganger som sjelden får samme plass, men som likevel betyr mye for barn.

Kanskje skal barnet bytte avdeling i barnehagen? Kanskje skal det fortsette på samme avdeling, men i en ny rolle? For oss voksne, både barnehageansatte og foreldre, kan dette fremstå som små endringer, men for barnet kan slike overganger være store og betydningsfulle.

Fotfeste i nytt landskap

Et barn som har vært blant de eldste på småbarnsavdelingen har brukt tid på å bli kjent, finne venner, lære rutiner og kjenne seg trygg. Etter sommeren er det kanskje plutselig blant de yngste på en ny avdeling. Barnet møter andre forventninger, nye relasjoner og må orientere seg i en ny sosial sammenheng.

Nyere forskning[1] viser at barn som bytter gruppe i barnehagen ikke bare skal bli kjent med nye rom, ansatte og rutiner. De skal også finne sin plass i fellesskapet på nytt. Hvem er jeg her? Hvem leker jeg med? Hvor hører jeg til? Overgangen handler derfor ikke bare om å flytte seg fysisk, men også om å finne fotfeste i et nytt sosialt landskap.

På samme måte kan det være en betydelig overgang å bli eldst. Mange barn gleder seg til nye muligheter og opplevelser. Samtidig følger det gjerne nye forventninger og mer ansvar. Barnet må finne ut hva det innebærer å være blant de «store», enten på avdelingen eller i barnehagen. Slike overganger er en naturlig del av livet. De gir barn erfaringer med å møte forandringer, bygge nye relasjoner og utvikle nye sider ved seg selv. Nettopp derfor fortjener også de små overgangene vår oppmerksomhet.

Trivsel mer enn glede

I min forskning[2] om barns trivsel er det tydelig at trivsel i barnehagen er langt mer enn glede og gode følelser. Trivsel handler om å kunne vise frem hele seg selv i barnehagen, også når man er trist, sint, usikker eller frustrert. Det handler om å være en del av et fellesskap der det er plass til ulike følelser og erfaringer. Når rammene rundt barnet endrer seg, er det derfor naturlig at også opplevelsen av trivsel kan være i bevegelse for en periode. Ikke fordi noe er galt, men fordi barnet er i ferd med å bli kjent med nye mennesker, nye forventninger og kanskje også nye sider ved seg selv.

Noe av det viktigste for oss voksne å huske på er at overganger sjelden er enten positive eller negative. Barn kan være både forventningsfulle og usikre. De kan glede seg over det nye, samtidig som de savner det trygge og kjente. De kan være stolte over den nye rollen, og samtidig bruke tid på å finne sin plass. De kan være glade og sårbare på samme tid. Slike tilsynelatende motsetninger er en naturlig del av det å være i endring.

Vi som er voksne kan lett få behov for å avklare og ordne opp. Har du det bra? Har du funnet nye venner? Er det noe jeg kan hjelpe med? Men barn kan ha det godt og samtidig streve med noe nytt. De kan føle både tilhørighet og usikkerhet i samme periode. Nettopp derfor er det viktig å gi rom for at ulike opplevelser kan eksistere side om side. Kanskje er det aller viktigste at vi møter perioden med oppmerksomhet, nysgjerrighet og tålmodighet.

Fortjener oppmerksomhet

Å være oppmerksom på at barnet står i noe nytt, selv når alt på overflaten ser kjent ut. Å være nysgjerrig på de nye sidene barnet viser. Å tåle at barnet ikke nødvendigvis finner sin plass med én gang.

Noen tanker å ha med seg

• Også små endringer kan oppleves som store for barnet.

• Møt barnets reaksjoner med nysgjerrighet og åpenhet.

• Gi barnet rom til å være i prosessen. Tilhørighet tar tid.

Akkurat som de store overgangene fortjener de små overgangene vår oppmerksomhet. Ikke fordi de er dramatiske, men fordi de berører noe grunnleggende hos oss alle, nemlig behovet for finne vår plass og for å høre til i et fellesskap. Noen ganger er det nettopp i de små overgangene barna trenger oss mest. Ikke for å fjerne usikkerheten, men for å stå litt nærmere mens de utforsker veien videre.