DEBATT

- Etter at vi fikk ting på plass, har hele personalet snudd seg rundt, og dermed har den første uken gått strålende, skriver Tove Marie Sagstuen.
- Etter at vi fikk ting på plass, har hele personalet snudd seg rundt, og dermed har den første uken gått strålende, skriver Tove Marie Sagstuen.

Noen tanker om å spille på samme lag når det virkelig gjelder

Siden 12. mars har tilværelsen blitt snudd på hodet for alle som er knyttet til en barnehage i Norge. Fra en dag til den neste var barnehagene stengt.

Publisert

For barna ble det uforståelig å ikke kunne gå i barnehagen neste dag, for foreldre ble det plutselig vanskelig å komme seg på jobb. For personalet i barnehagene sto redsel og usikkerhet om eventuelle permitteringer, og for oss alle kom alvoret om denne sykdommen krypende. De første dagene var det om å gjøre å få ut nyttig informasjon så fort som mulig til foreldre og personal. Vi hadde alle svært mange spørsmål og kjente på følelser vi ikke hadde hatt før.

Det å jobbe i en stor og profesjonell kjede som FUS i en slik situasjon har vært til stor hjelp. Vi fikk svært god og profesjonell støtte med en gang. De trakk myndighetenes føringer ned til oss på en raskt, forståelig og trygg måte, og på den måten kunne vi videre trygge foreldrene og personalet på egen arbeidsplass. Det å vite at de var i beredskap og opprettet kriseteam fra første stund gjorde prosessen for 178 barnehager god og svært betryggende.

Kastet oss rundt

Myndighetene besluttet etterhvert ulike økonomiske tiltak slik at vi har beholdt jobbene våre hele veien. Vi fikk på plass både hjemmekontor med faglige oppgaver til alle, praktisk arbeid på selve barnehagen og turnus for de som skulle jobbe for de barna som hadde foreldre med samfunnskritiske funksjoner. Vi skulle nå ha åpningstid etter disse foreldrenes arbeidstid og det kunne bety åpent både dag, kveld, helg og igjennom hele påsken.

Etterhvert som ukene gikk, laget personalet mange filmer til barna som var hjemme, og vi har fått høre hvor viktig disse ble for barna. Tidlig i prosessen kjente mange av oss på et enormt savn etter barna og vår hektiske og herlige hverdag. Slik gikk vi i fem uker, til vi igjen fikk beskjed om at nå skal vi åpne dørene igjen.

Veilederen om smittevern fikk vi onsdag ettermiddag, og mange som oss måtte bruke helgen til å gjøre alt klart for mandagen. Vi kastet oss rundt – vi er gode på det, vi barnehagefolk.

På mandag hadde vi alt klart – kohorter delt inn etter vennskap mellom barna, kodet i farger. Vi vurderte at det var best å fordele barna slik – de hadde jo gledet seg så veldig til å treffe vennene sine igjen. Kohortene fordelt på ulike plasser ute og inne. Avsperringer av utelekeplassen. Skogen utenfor gjerdet og andre plasser i nærområdet ble med i fordelingen. En ansatt per seks eller tre barn, hele dagen. Hygienetiltak og rengjøringsrutiner på plass. Antibac ved porten, leveringsrutiner og plasser til foreldrene. Planleggingstid måtte vike for å få til deltakelse i kohortene.

1000 spørsmål om ting som «Hva hvis et barn springer over i den andre kohorten? Hva hvis personalet blir syke? Hva hvis det er mange barn som trenger trøst på morgenen på en gang? Hva hvis vi ikke får tid til å vaske etter rutinene? Hva hvis et barn hoster?

Må yte litt ekstra

I min barnehage har vi spilt på lag. Ledergruppa ha gjort en fantastisk innsats og brettet opp ermene til vi har hatt alt på plass uansett tidsbruk. Uten en slik holdning hadde det ikke gått. Etter at vi fikk ting på plass, har hele personalet snudd seg rundt, og dermed har den første uken gått strålende.

Når bøndene før i tiden skulle få inn hele avlingen i tide, hjalp hele bygda hverandre for å få det til. Slik kom alle i mål. Dette er litt på samme måte. Både i arbeidsliv og privat, krever livet av og til at vi bare må yte ekstra for å få noe til. Dette er en slik tid. Dette er ikke tiden for hverken å klage eller kreve, noe jeg har sett mange eksempler på i sosiale medier den siste tiden.

Jeg er så stolt av gjengen min. I dag er jeg også ekstra heldig. Jeg har to blomsterbuketter på kontoret mitt. Den ene er nydelige roser fra lederteamet som takk for innsatsen og den andre er en vakker løvetannbukett fra Selmer 4 år som plukket dem på tur i dag. Til meg. Lykke!

Å kunne se tilbake etter en ekstra stor arbeidsøkt gjort sammen med andre mennesker er en tilfredstillelse jeg unner alle. Men for å kjenne på den, må du først se gleden i å være med på en slik felles arbeidsoppgave med å dra i samme retning. Da kommer den gode dype gleden av å føle du har vært med på noe som er større enn deg selv.

Takk for nok en fin dag på jobb alle sammen! Jeg gleder meg til i morgen!

Powered by Labrador CMS