DEBATT

«Hvordan effektiviserer man trygghet, nærvær og relasjoner? Svaret er enkelt: Det kan man ikke» skriver Carlos Fauske.

«Vi er ikke underbemannet – vi er underprioritert

«Underbemanning er ikke en naturkatastrofe. Det er et politisk valg. Og det er barna som lever med konsekvensene» skriver innleggsforfatteren.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Nok en dag er over i barnehagen.

Nok en dag hvor ansatte har løpt mellom oppgaver, utsatt pauser og gjort sitt ytterste for at barna ikke skal merke hvor presset situasjonen egentlig er.

For det er det vi gjør i barnehagen. Vi strekker oss. Vi dekker hull. Vi finner løsninger. Vi får hverdagen til å gå rundt.

Kanskje er det nettopp derfor problemet får fortsette.

For når vi alltid finner en løsning, blir det lett for dem som sitter lenger unna hverdagen å tro at alt fungerer.

Men sannheten er at det ikke fungerer.

I årevis har ansatte i barnehager varslet om det samme: For få mennesker, for lite tid og stadig større krav. Avvik skrives. Bekymringer meldes. Fagfolk sier ifra. Likevel skjer det forsvinnende lite.

Vi får høre at økonomien er presset. At budsjettene er stramme. At det må effektiviseres.

Men hvordan effektiviserer man omsorg?

Hvordan effektiviserer man en voksen som setter seg ned ved siden av et barn som er lei seg?

Hvordan effektiviserer man trygghet, nærvær og relasjoner?

Svaret er enkelt: Det kan man ikke.

Likevel behandles barnehager stadig oftere som om de var produksjonsbedrifter. Som om kvalitet kan måles i budsjetter alene. Som om færre ansatte automatisk betyr bedre ressursutnyttelse.

Det er en farlig utvikling. For når bemanningen presses til bristepunktet, er det ikke først og fremst de ansatte som rammes. Det er barna.

Det er barnet som ikke blir sett akkurat den dagen det trenger det mest.

Det er barnet som må vente litt lenger på hjelp.

Det er barnet som ikke får den oppfølgingen vi vet at det har behov for.

Og det er de ansatte som går hjem med dårlig samvittighet fordi de vet at de kunne gjort mer – hvis de bare hadde hatt tid.

Det mest frustrerende er kanskje at ingen kan si at de ikke visste.

De ansatte har sagt ifra.

Fagforeningene har sagt ifra.

Forskerne har sagt ifra.

Foreldrene begynner å si ifra.

Likevel fortsetter vi å diskutere barnehager som en kostnad, i stedet for å se dem som den investeringen de faktisk er.

Vi liker å snakke om tidlig innsats i Norge. Vi liker å snakke om forebygging. Vi liker å snakke om barns psykiske helse, inkludering og livsmestring.

Men når de som står i førstelinjen ber om flere mennesker, blir svaret ofte stillhet.

Kanskje er det på tide å være ærlige.

Problemet er ikke at vi mangler kunnskap om hva barn trenger.

Problemet er at vi mangler vilje til å prioritere det.

For underbemanning er ikke en naturkatastrofe. Det er et politisk valg.

Og det er barna som lever med konsekvensene.

Powered by Labrador CMS