Barnehagen trenger ikke flere krav. Den trenger tid som faktisk er tid

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Mange barnehagelærere står i en konstant spagat mellom høye forventninger og for lite tid. Planlegging er avgjørende for kvalitet i barnehagen, men likevel er det ofte planleggingstiden som ryker først, eller skyves over til kvelder og fritid.

Det som bekymrer meg mest, er at barnehagene sjelden har tid eller rom til å teste nye måter som faktisk kan forenkle arbeidshverdagen. Styrere jeg snakker med, ønsker å gjøre ting riktig: forankre endringer hos de ansatte, lytte og skape trygghet. Samtidig møter de ofte en forståelig skepsis fra pedagogene, som allerede er presset og opplever at «noe nytt» betyr én oppgave til.

Denne skepsisen er ikke et tegn på motvilje mot utvikling, men et symptom på for liten kapasitet. Når hverdagen allerede er sprengt, føles alt nytt som merarbeid, selv endringer som på sikt kunne frigjort mer tid. Da blir tidstyvene stående, og det er tiden med barna som går tapt.

Jeg skriver også dette med erfaring fra utviklingsarbeid i barnehagefeltet. Gang på gang ser jeg at endringer som er ment å gjøre hverdagen enklere, møter motstand når de innføres uten nok opplæring og handlingsrom. Da bekrefter det bare følelsen av at «enda noe nytt» legges på toppen av alt annet.

Derfor må debatten om kvalitet i barnehagen dreies. Ikke mot flere krav, nye tiltak eller forslag om kortere åpningstider, men mot reell planleggingstid med rammer som gjør forbedring mulig. Skal planlegging være mer enn et ideal, må den beskyttes. Det kan gjøres gjennom et tydelig ledelsesløfte eller et eget tidsbudsjett for planlegging, der tiden ikke kan spises opp av vikarhull, møter eller akutte oppgaver. Noen barnehager har allerede gjort planleggingstid like ukrenkelig som bemanningsnormen, fordi de vet at kvalitet i praksis starter før barna kommer på avdelingen.

Samtidig ser jeg et stort, men lite omtalt paradoks i barnehagesektoren: Hver dag skapes det gode pedagogiske aktiviteter gjennom erfaring, kreativitet og faglig tyngde. Mye av dette arbeidet blir likevel ikke tatt vare på. Aktiviteter dokumenteres og arkiveres, ofte uten at de gjenbrukes eller videreutvikles. Og når delingen av godt innhold på tvers av avdelinger, barnehager og kjeder er begrenset, må mye tenkes ut på nytt. Det er ikke et faglig problem, men et strukturelt tidstap som spiser av både tid og overskudd. For det handler ikke om å gjøre mer, men om å slutte å kaste bort det gode arbeidet som allerede er gjort.

Barnehagen blir ikke bedre av flere krav. Den blir bedre når ansatte får ro, oversikt og handlingsrom. Når planlegging faktisk er planlegging, og ikke noe som må tas mellom slagene. Når utvikling oppleves som støtte, ikke belastning.

Hvis vi mener alvor med kvalitet i barnehagen må vi begynne der: med tid som faktisk er tid. For pedagogene. For barna.