- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
«Det er et viktig tema! Vi bør markere det,
selvfølgelig. Men vi kan jo ikke gjøre det ved å ikke sette inn vikar, ta ut
ubunden tid samme dag, legge møter og foreldresamtaler og tverrfaglige møter på
én og samme dag? Eller avspasere alle timene vi har jobbet ekstra, og som ikke
vi har rukket å ta ut tidligere? Og samtidig virker det som om vi har snakket
og snakket om dette i årevis uten at det er noe bevegelse i riktig retning,
annet enn de kommunene som har prøveprosjekt med ekstra bemanning. Selvfølgelig
er det positive effekter av økt bemanning! Det vet jo alle som jobber eller har
barn i barnehage! Det blir for dumt! Men hva gjør vi da?»
Det er en kollega i barnehagen der jeg jobber
som styrer som tenker høyt tidlig en morgen. Det nærmer seg barnehagedagen 14
mars. Og jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Nå, tre
år etter at pandemien slo beina under oss alle sammen, skal vi igjen snakke
høyt om et behov alle burde være klar over. Som alle er klar
over. Nemlig betydningen av bemanning og flere ansatte i barnehagen.
Og jeg blir skamfull når jeg tenker: Det
hjelper ikke uansett. I over 30 år har jeg jobbet i og med barnehager, og jeg
blir stadig overrasket over ulike utsagn og innspill fra utenforstående som
har med hverdagen i barnehagen å gjøre. Utsagn som sladrer om uvitenhet om det
virkelige livet vi har sammen med barna, kollegaer og foreldre. Jeg tenker at det
i stor grad også handler om hvilke holdninger og perspektiver vi har med oss
inn i alle timene vi er sammen med barn hver dag. Barns beste er et felles
argument, men det ser så ulikt ut fra hvem som snakker. Det er ikke til å
forstå. Mulig jeg er naiv, men jeg forstår virkelig ikke. Men hvor kommer dette
enorme behovet for voksenperspektiver på gevinsten av å ha barn i barnehage fra?
Her om dagen var jeg deltager på et møte der
det ble snakket varmt og inderlig om hvorfor kommunen skal satse på
forskningsbasert / lekbasert læring. Det er visst ikke nok at barn leker, det
skal være veiledet lek. Lek som ansatte skal veilede barn i. For meg så er
dette så snodig. Hvem er eksperter på lek, egentlig? Og hvorfor henger det
sammen med bemanning tenker du kanskje? Jo, selvfølgelig henger arbeidet med
barn og bemanning sammen, fordi det handler om hva vi prioriterer for barn.
Valg vi tar på vegne av barn. Ifølge lekbasert læring skal ansatte blant annet ta
utgangspunkt i aktiviteter de selv synes er artige å drive med for å engasjere
barna. Matematikk og språk skal settes inn i detaljerte planer og gjennomføres
av de store for de små. "Veiledet lek" omtales det som. Til dette
arbeidet følger det til og med en lettlest bok med masse tips til aktiviteter
og artige ting som kan styres. Av de store. For de små.
Altså – for meg grenser det til det banale. Jeg
tenker: Barn er engasjerte i seg selv. De lever i denne verdenen uten det
filteret vi voksne etter hvert har tatt på oss. De er akkurat som de "human
beeings" de skal være.
Så om vi skal snakke om bemanning i barnehager,
om liten og stor, så må vi begynne med kunnskapen vi har om lek. Vi må snakke
om holdninger til barndom og hvordan verdier blir mer enn ord på et papir. Vi
må skjønne at det vi driver med, har stor betydning for barns trygghet, trivsel
og utvikling – uten å ha behov for å måle dette verken her og nå eller i årene
som følger. "Liten og stor" er slagordet for barnehagedagen. Liten
blir veldig liten når store snakker om tall og grafer. Og effekt og kostnader. Bitte,
bitte små blir barna, og stemmene blir vanskelig å høre. Og jeg kjenner min
egen profesjonsstemme står i fare for å stilne, fordi jeg er lei av å gjenta
meg selv.
«Bakermester
Harepus er en viktig baker …» nynnes i et hjørne.
Der
ligger to barn og lager nye veier av kapla-klosser: Nye veier til bilene som
skal besøke dyrehagen. Inne på avdelingen kvernes kaffebønner i en gammel
kaffekvern. Kaffebønner fra Rwanda faktisk. Globusen settes frem på bordet, og
barna finner frem til hvor dette landet er. Det lukter kaffe på hele avdelingen.
Tikk
takk, tikk takk – den gamle klokken som slår hver time, minner oss om tiden som
går. Jeg tar meg i å registrere at lyden av den gamle klokka overdøver lyden av
en avdeling med tre- og fireåringer. Det sier noe om stemningen i rommet.
Ute i
garderoben hører jeg ansatte som ler sammen med barna. De har bygget opp et
stupetårn av grønne kasser med masse madrasser og puter under. Hopp – hopp –
hopp. Om igjen og om igjen.
Under
måltidet snakket vi om hvor vanskelig det kan være å kjenne seg selv. Tenk det.
Vi satt og snakket om selvinnsikt, og ble enige om at det er veldig rart at det
kan være så vanskelig å bli klok på seg selv.
Tikk
takk, tikk takk sier klokka.
«Vi
blir eldre for hvert tikk og takk», sier et barn. Så ble det stille. Tanke-stille.
Denne
kvelden kjenner jeg at jeg har lekt hele dagen. Det er som jeg er glad i både
kropp og sjel.
Jeg
har til og med født to barn og en dvergleopard opptil flere ganger i dag, og
hatt barn som har stukket av midt på natten mens vi lå og sov i leiligheten som
vi hadde laget. Det har vært så gøy. Så fint. Lekelyder er noe av det beste jeg
vet. Etter alle fødslene fikk jeg servert sjokolade-te, noe som jeg aldri hadde
smakt før. «Det er fint å prøve noe nytt», fikk jeg beskjed om.
Og leken flyter videre. Vi store lærer av de
beste. Av leke-ekspertene.
Dette kan være hverdagen.
Tankene
jeg sitter med i kveld er:
Kan
kvalitet føles i stemningen?
Kan
kvalitet høres i lyden av lek?
Kan
kvalitet måles i høyden til der de ansatte befinner seg?
Og: Kvalitet og lek er avhengig av tilstedeværende ansatte. Og selvfølgelig – god
bemanning.
Det
jeg vet, er at kvalitet ikke kan betraktes på avstand.
Barn
skal ikke betraktes på avstand. Kvalitet for barn kan ikke vurderes uten at vi
prøver å sette oss inn i hvordan barn faktisk føler og opplever sitt eget liv
sammen med oss ansatte i barnehagen. Og da må høyden være i barnehøyde. Eller
som barna sier: «Det er best når de voksne bøyer knærne.»
Da er
det vår jobb å gjøre nettopp dét.
Dette er dagene våre når vi gjør jobben vår. Når
vi får mulighet til å gjøre jobben vår. Når vi er sammen i barnas verden. På
barnas premisser. Når vi gjør ting som er indrestyrt av barna og er med i det
som gir mening for dem. Ikke for oss. Ikke for foreldre. Ikke for politikere
eller forskere som tenker at vi må fylle innholdet i barnehagen slik at barna
skårer høyere på læringsmål når de blir eldre og går på skolen. At det skal
være så fryktelig vanskelig å forstå at det er i barndommen barna har mulighet
til å være. Og ja da, de lærer hele tiden. Bevare meg vel. Men det er
ikke derfor barn leker. De er sammen om noe som er fantastisk her og nå, og de
leker seg robuste. Kan det ikke være mulig å ha tillit til barn og barns måte å
være i verden på?
Berit Bae skriver: «Små barn er uhyre
tilpasningsdyktige, og virkningen av det som skjer i barnehager kan komme til
uttrykk mange år senere. Dersom samfunnet vil ta på alvor det som står i
Grunnloven og barnehageloven om å ta hensyn til barns beste, bør myndigheter og
politikere sørge for en bedre bemanning. Barna trenger flere ansatte sammen med
seg hele dagen, og flere med relevant barnehagefaglig bakgrunn. Ellers er det
en risiko for at den kritiske bemanningssituasjonen vi har i dag, vil bidra til
lærevansker og sosiale problemer hos barna senere i livet. Jeg håper at
sentrale myndigheter og politikere erkjenner alvoret og risikoen i situasjonen,
og at vi får en bemannings- og pedagognorm som er mer i samsvar med hensynet
til barns beste.»
Skal vi markere barnehagedagen 14. mars?
Selvfølgelig skal vi det. Vi skal være der
for barna. Vi skal gjøre jobben vår, slik vi gjør hver dag. Det er kanskje det
beste vi kan gjøre på en barnehagedag?
Og selvfølgelig skal vi kjempe videre. Og jeg
heier på alle som gjør dette og har gjort det i årevis. Selvfølgelig må vi det!
Vi er sammen om dette her. Jeg var bare nede i en liten kneik og lot følelsene
overta i noen timer. Så opp igjen. Opp og kjempe videre.
God barnehagedag!
Dette innlegget er også publisert på styd.no.
