Tilvenning til barnehagens hverdagsliv

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Som magneter på to leketog hvor sidene ikke passer sammen ble barn og foresatte stående i spenn mot barnehagen og personalet. Liten tid, store barnegrupper og med for mange krav og forventninger føltes det som en umulig oppgave for personalet å mestre tilvenningsprosessen på en profesjonell måte. 

Men trenger det å være slik? Kunne vi endre praksis for tilvenningen, slik at togene passet sammen og dro i samme retning? 

Ved å starte et utviklingsarbeid med utgangspunkt i en praksisfortelling tilnærmet vi oss en helt ny praksis av tilvenningen. Inspirasjonen kom fra en mor og hennes datter ved å gi oss et enkelt svar på spørsmålet: Hvordan kan vi trygge dere i tilvenningsprosessen? Svaret var: At vi får være til stede og bli kjent med dere i barnehagen.

Ikke nok tid

Tre dager med tilvenning har gått og foreldrene må returnere til jobben sin. Foreldrene er ikke helt klare til å si adjø og personalet er ikke helt klare til å ta imot barna. 

Er barna klare? 

Barnet har vært på et spennende nytt sted sammen med sine foresatte, men å si farvel å være her alene er noe helt annet. Det å akseptere at foresatte skal dra er ikke lett for et lite barn, og det er heller ikke lett å ta imot et lite barn og gi det trøst når det ikke er trygt på personalet.

Morens blikk borer seg i meg. 

Går dette bra? Vil du klare å roe ned barnet mitt? Jeg ser og hører du har mange flere som trenger deg. 

Jeg forklarer rolig at dette kommer til å gå bra, rolig holder jeg barnet som strekker seg etter moren mens det hyler en vond gråt. Sutt og bamse faller på gulvet og moren plukker det kjærlig opp som en siste handling før hun sier farvel og går ut døra. Jeg tar med meg barnet inn på avdelingen til flere høye barnegråter. Her blir jeg sittende med tre gråtende barn på fanget mitt og synger og prøver å trøste. Vi er to til av personalet som er på jobb, en er i garderoben og tar imot flere barn og en er på et lekerom og prøver å trøste barn der. Jeg må egentlig tisse og kikker på klokka, 20 minutter til neste vakt kommer.

Tre dager med tilvenning er for barna, foresatte og personalet i barnehagen ikke nok tid til å til å bli godt tilknyttet hverandre. Ikke nok tid for personalet å bygge opp en tillit til foresatte og vise dem innholdet i barnehages hverdagsliv. Ikke nok tid til å samtidig etablere en trygg tilknytning til barnet. 

Barnet blir presentert for en fremmed verden hvor det å finne sin plass kan være vanskelig å mestre. Og når mange barn opplever barnehagehverdagen slik samtidig, kan det bli en nesten umulig oppgave for personalet. Det ble en periode av barnehageåret vi bare må igjennom. En periode med tårer, stress og en avdeling uten latter og lek, en avdeling med mye vond gråt, veldig mye gråt.

Å høre til

Verden min blir utvidet

med nye lukter, lyder og rutiner

Jeg må si adjø og vinke

til mamma og pappa som må løpe av sted

Et stort savn fyller meg, fra hjerte og ut i meg

og jeg prøver å gråte og hyle så min mamma hører meg

De som trøster meg er snille, gode og varme

men de lukter ikke som pappa, og synger ikke som mamma

De ser meg, men jeg vil ikke se dem

Jeg vil ikke spise eller sove her i min utvidete verden

Jeg vil hjem der jeg hører til

***

Utilstrekkelighet 

Et hav av utrøstelige barn

som slår ring rundt hele meg

jeg rekker ikke å spise, gå på do eller ha pause

og om natten våkner jeg

svett, klam og full av stress

Jeg klamrer meg til et lite håp

om at jeg en dag vil kunne gi trøst

og stilne gråten som har innkapslet hele meg

Sokker og pedagogikk

En dag stoppet alt. Jeg husker alt rett og slett stoppet rundt meg. 

Det var midt i tilvenningsperioden på høsten og jeg ramlet sammen i garderoben på avdelingen og gråt. Ikke en slik stille rolig gråt hvor tårene bare trillet nedover kinnene, men en ordentlig høy gråt som gjør vondt i magen. Jeg hadde seinvakta, og alle barna var hentet. Gjennom hele arbeidsdagen hadde jeg blitt overdøvet av barnegråt, og nå var det jeg som førte gråten videre utover ettermiddagen.

Et av de siste barna som ble hentet denne dagen ble hentet av sin far. Barnet hadde tatt av seg sokkene sine på ettermiddagen, og nå var de sporløst forsvunnet. Vi lette høyt og lavt på avdelingen, og jeg sa med min rolige pedagogstemme: De dukker nok opp igjen. Vi finner dem i morgen, og legger de i hylla. Det endte med at vi ikke fant sokkene denne ettermiddagen, og faren sto der og kjeftet på meg for at jeg ikke hadde oversikt over klærne til barnet hans. Jeg forklarte rolig hvor viktig det var å merke alt av klær, og vi finner dem igjen. Jeg smilte til barnet og fulgte dem ut.

Jeg er vant til mange forskjellige kommentarer og meninger fra foresatte, men dette ble siste dråpen. Når jeg satt der i garderoben og gråt min høye voksengråt var det ikke fordi jeg hadde blitt kjeftet på, men fordi jeg var så sliten. Så sliten av barnegråten, av utrygge foresatte og personalet som følte seg utilstrekkelige. Farens utblåsning for de bortkomne sokkene handlet egentlig ikke forsvunnet klær, men om en mangel på forståelse på det pedagogiske innholdet i barnehagen. Når vi fløy rundt på avdelingen og lette fortalte jeg om alle de flotte pedagogiske handlingene jeg hadde opplevd med sønnen hans i løpet av dagen. At sønnen hans hadde endelig villet sitte i stolen å spise litt mat, og at han hadde snudd seg mot meg og ville ha trøst opptil flere ganger. 

Faren enset ikke ordene mine, og hadde kun fokus på sokkene til barnet sitt.

Når jeg fikk roet meg ned, ble jeg sittende og tenke, tenke over sokker og pedagogikk. Jeg ville så gjerne at foresatte skulle forstå den pedagogiske kvaliteten på en småbarnsavdeling. Jeg fikk en overveldende følelse av å stå fast i en spagat mellom å finne sokker og å utøve pedagogiske handlinger for barna.

Fantes det en måte å gjøre pedagogikken i tilvenningsprosessen til barnehagen annerledes, gjøre den mer synlig? Gjøre den mer forståelig for foresatte, samtidig som vi tydeliggjorde hva vi konkret gjorde når vi arbeidet med tilvenning, trygghet, og omsorg. Kanskje jeg på denne måten ville gjøre tilvenningen tryggere og mer profesjonelt? At sokker som et verdiløst objekt dukker opp igjen og finner sin rette eier, men usynlig pedagogikk med virkelig kvalitet trenger tid og forståelse. 

Jeg bestemte meg der og da for å få til en forandring, en forandring gjennom et utviklingsarbeid. Og svarene på hvordan vi skulle klare å synligjøre pedagogikken, minske gråten og få personalet til å føle en tilstrekkelighet fikk vi på våren året etter.

Å starte et utviklingsarbeid

Barnehagen er en lærende organisasjon som stadig skal være i utvikling, og det er vi som barnehagepersonale som må tørre å ta tak i det som ikke fungerer og stille kritiske spørsmål. Vi skaper løsninger sammen på denne måten, som igjen utvikler forbedringer av praksisen. 

Det å sette i gang utviklingsarbeid er å starte spennende og lærerike prosesser i egen barnehage. Men det kan være vanskelig mange ganger å sette fingeren på akkurat hva som fungerer og ikke fungerer. Derfor er praksisfortellinger et godt verktøy for refleksjon og utvikling. Og om vi virkelig ser etter finner vi gode praksisfortellinger i barnehagens hverdagsliv hver dag. Om vi tar dem med på avdelingsmøtene og reflekterer over dem i fellesskap vil personalets kompetanse og praksis konstant være i utvikling. Personalet skaper dermed en kollektiv forståelse av det pedagogiske innholdet i barnehagen.

Kompetansehevingen og utviklingen av kvalitet i barnehagen skjer gjennom en sosial læring, både som formell læring på møter, men også ved uformell læring i barnehagehverdagen gjennom å stille kritiske spørsmål og observere hverandres praksis. En personalgruppe som stadig er i utvikling og forandrer sin praksis for det beste for barnet, vil derfor tilegne seg mer kunnskap for å kunne utvikle sin praksis enda mer. Personal som er kritisk over egen praksis, vil dermed være i utvikling i en barnehage som lærende organisasjon.

Og det er her jeg ønsker å snakke om hjertekulturen i barnehagen. For jeg ønsket å ha med hjertet i tilvenningen til barnehagen. Var hjertet vårt for barna med når vi tilrettelagte for tre dager med tilvenning? 

God hjertekultur er et ja på disse spørsmålene: Er dette for barnas beste? Har vi hjertet med i denne avgjørelsen? Og når jeg spurte disse spørsmålene på et avdelingsmøte fikk jeg et rungende nei fra personalgruppa. Vi diskuterte og reflekterte og kom frem til denne problemstillingen på utviklingsarbeidet vårt: Hvordan kan barnehagen tilrettelegge for barnas beste i tilvenningsperioden?

Kunsten å reflektere sammen

På avdelingsmøter treffer praksisnære fortellinger meg

Og sammen som et team ser vi verdien

av å gjøre alt for barnet beste

Jeg får diskutere, reflektere og tørr å være uenig

Teamet vokser sammen, og hjerte for barna vokser seg større

Hjertekulturen brer seg over avdelingen

og ny kunnskap blir en del av mitt indre meg

Jeg har utviklet meg, hjertet mitt er større og gløder

omsorg, varme og tilstedeværelse

Bli kjent med barnehagen

Praksisfortellingen som ble utgangspunktet for vårt utviklingsarbeid, er en historie om Anne og Sofia. En praksisfortelling om en usikker mamma som ikke hadde noe kjennskap til innholdet i barnehagehverdagen. Den ble skrevet ned og tatt med på et avdelingsmøte, hvor den ble brukt som utgangspunkt for refleksjon for å kunne gi svar på problemstillingen vår.

«Det var en varm dag tidlig i mai og småbarnsavdelingen var ute og lekte i barnehagen. Noen spiste frokosten sin ute i sola, noen syklet i stor fart mens andre gravde iherdig i sandkassa. 

Solveig som jobber som fagarbeider i barnehagen ser at det står en dame spørrende i porten til barnehagen. Solveig går opp til henne og smiler. 

Jeg, eller jenta mi da, har fått barnehageplass hos dere fra august, forklarer damen. 

I armene til damen sitter det et lyshåret barn, hun holder godt tak i mamma mens hun kikker bort på Solveig. 

Kan vi komme inn å leke og bli litt kjent med området i barnehagen? spør mammaen videre. 

Klart det, sier Solveig og lukker opp porten for dem. 

Neste uke kom Sofia og Anne på nytt besøk til barnehagen, denne gangen var de litt tryggere på at de var velkomne. Anne setter seg ned på kanten av sandkassen med Sofia på fanget, mens de kikker på alt som skjer på uteområdet i barnehagen. Sofia gjemmer ansiktet sitt inn mot brystet til mammaen sin, og viser tydelig at det er litt mye som skjer rundt henne. Jeg setter meg ned på kanten av sandkassen ved siden av Anne, og hilser så pent jeg kan på dem begge. Sofia kikker ikke opp på meg, men Anne sukker lettet da jeg forteller at jeg skal være her i august når det er oppstart i barnehagen, og vi derfor kommer til å bli godt kjent med hverandre. 

Anne forteller om datteren sin som er stille og sjenert, og bruker lang tid på å bli trygg på nye steder og tilknytte seg nye mennesker. Anne forteller videre at hun og far har derfor gruet seg veldig til oppstart i barnehagen, og de har utsatt det lengst mulig. Sofia er det første barnet deres, og de har derfor heller ingen erfaringer med barnehagen og hva en hverdag i barnehagen egentlig inneholder. 

Jeg spør; hva kan vi i barnehagen bidra med for å trygge Sofia og deg før start i august? Anne svarer; at vi får være her til stede og bli kjent med dere og barnehagen. 

Sofia sin mamma som ved første inntrykk var sterk, viste i dette øyeblikket en utrygghet og sårbarhet på vegne av sin datter. En engstelse som hun trengte hjelp til å klare å møte. Vi avtalte der og da, på kanten av sandkassen, at de var velkomne til å være i barnehagen så mye de ønsket, og vi i personalgruppa skulle arbeide med at Sofia fikk kjennskap til barnehagens innhold. 

I tiden frem til oppstarten til Sofia var hun og mammaen ofte på besøk, og de ble inkludert i barnegruppa og innholdet i hverdagen. De var med på turer, samlinger, måltider, lek og overganger. Sofia brukte lang tid på å klatre ned fra mammaen sitt fang, men når hun først var klar var hun overalt for å undersøke og leke. Hun sang med i samlingene, spiste maten og oppsøkte oss i personalgruppa.

Når august kom og Sofia skulle begynne sin tilvenningsperiode i barnehagen, var hun klar. Både hun og foreldrene visste akkurat hva de gikk til og kjente innholdet i barnehagen. Sofia og foreldrene hadde en tilknytning til personalet, og var trygge på den nye hverdagen som møtte dem. Etter tre dager med ordinær tilvenning i august var nå Sofia klar til å si adjø til mamma og pappa. Foreldrene var også klare og hadde tillit til at vi i personalgruppa ville gi henne hverdag med omsorg og pedagogisk innhold.»

Refleksjoner rundt nye tiltak

På avdelingsmøtet tok vi med oss praksisfortellingen om Sofia og Anne og startet refleksjonsprosessen i lys av problemstillingen vår. Fennefoss og Jansen never i sin bok om praksisfortellinger at det er tre faser for refleksjon; presentasjon, assosiasjon og tolkning. Ved å bruke problemstillingen vår som utgangspunkt for disse tre fasene, ble det spesielt tankene rundt tidsaspektet som ble interessant for oss. Mer tid med barn og foresatt gav oss nye rammer og uante muligheter til å arbeide med tilknytning og foreldresamarbeid.

Vi reflekterte derfor over jo mer «tid vi gav» foresatte, jo mer forståelse ville foresatte få av innholdet i barnehagehverdagen og vår pedagogikk. Vi måtte derfor gi barna nok tid til å tilknytte seg personalet, og foreldrene nok tid til å bli kjent med innholdet i barnehagen og tillit til personalet. 

Bowlby skriver at små barn trenger mye tid sammen med og sensitiv oppmerksomhet fra omsorgspersonens side for å bygge opp trygge tilknytningsrelasjoner til dem. Men har vi tid til dette? Vi har jo en barnegruppe som går på avdelingen som vi har ansvar for. Svaret vårt på dette ble: Ja, det har vi tid til, for gevinsten i august er så mye større enn arbeidet på våren. Men vi må ha gode tiltak som er tydelige og konkrete, slik at vi finner nok tid. 

Praksisfortellingen bidro til at personalet fikk et større helhetsperspektiv på betydningen tilstedeværelsen hadde for barna og foresatte. Og svaret på problemstillingen vår ble at vi til skulle tilrettelegge for mer tid for barn og foresatte i barnehagen for å kunne oppnå en tilvenningsperiode hvor fokuset var barnas beste. Tid til å sette leketogene riktig sammen, slik at de dro i samme retning.

Ny tilvenningspraksis

Neste vår møtte vi alle de nye barna og deres foresatte på samme måte som vi hadde gjort for Sofia og hennes foreldre. Vi ba dem inn i barnehagens hverdagsliv, og viste dem med en hjertekultur hvor vi var åpne i dialog for å lage en best mulig tilvenning for hvert enkelt barn.

Den nye praksisen gav oss mulighet til kvalitet i det pedagogiske innholdet i barnehagehverdagen allerede ved oppstart. Med dette mener jeg at vi fikk en forutsigbarhet av dagsrytmen, gode pedagogiske overganger og et søkelys på et tett foreldresamarbeid. Et styrket foreldresamarbeid som gav oss tid til å sende bilder av barna i løpet av dagen, sende meldinger til foresatte og skrive innholdsrike «dagen-i-dag» på MyKid. 

Siden foresatte hadde vært deltagende i hverdagslivet på avdelingen, hadde de fått en forståelse for det pedagogiske innholdet på avdelingen og viste annerkjennelse for arbeidet vi gjorde i barnehagen. Fokuset var ikke lenger å svare på spørsmål som: Hvor er sokkene? Som tegn på usikkerhet fra foreldrenes side. Fokuset var flyttet til et tett foreldresamarbeid hvor barnehage og personal hadde tillit fra foresatte.

Ved den nye praksisen for tilvenning opplevde vi også at vi var mer forberedt på oppstarten. Vi kjente de nye barna og foresatte, og gruppeinndelingen og primærkontaktene var allerede på plass. Fokuset var ikke lenger å skape en tilknytning, men heller å arbeide som en trygg base og som «ladestasjoner» for barna. Kontakten var etablert og barna var fortrolige med primærkontaktene som sin signifikante andre. Vi var ikke lenger innkapslet i vond barnegråt, eller omringet av usikre foreldre som egentlig ikke ville levere barnet til oss.

Konkrete tiltak for ny tilvenningspraksis

Rett etter at foresatte har takket ja til en barnehageplass tar jeg kontakt med dem og avtaler et møte i barnehagen. Foreldrene har gjerne med seg barnet sitt og det blir et første møte med barnehagen for mange. Jeg viser dem rundt på avdelingen og på huset og forteller mye om tilvenningsprosessen og tilknytningen til personalet. 

Under dette første møte med barnehagen lager vi en inviduell tilvenningsplan for barnet som skal starte. De fleste av barna som skal starte i barnehagen er hjemme med foresatte som er i permisjon, så de har mye tid til rådighet for å besøke barnehagen. Vi har erfart at en fast dag og klokkeslett i uken for besøk gir best oversikt for foresatte og personalet. For eksempel at Mohammed med en foresatt kommer på besøk hver tirsdag kl. 09.00 – 11.00 frem til sommerferien.

For å få god oversikt over barnet som skal starte har jeg en oppstartsamtale så tidlig som mulig. Her får jeg informasjon om det har vært noen komplikasjoner under svangerskapet, om barnet er født til termin, om allergier og sykdommer. Jeg spør også om det er dysleksi eller språkutfordringer i familien, og om religion og livssyn. 

Vi har vært hos legen, og han sa alt var normalt med gutten min, forteller mor til Truls fortvilet. Men jeg kjenner det i hjertet mitt at det er noe som ikke stemmer, det er akkurat som han har laget sitt eget språk med høye spesielle lyder. Jeg kikker bort på Truls som løper fra sølepytt til sølepytt på uteområdet. Han er to år og han er på sitt andre besøk i barnehagen. Jeg forteller om PPT og om samarbeidet barnehagen har med instansen. Jeg kan ringe med barnehagens kontakt med PPT, og få henne til å komme og observere Truls til høsten når han har startet i barnehagen. Det vil gjerne moren til Truls, og skuldrene hennes senker seg.

Alle nye foresatte blir innkalt et foreldremøte i barnehagen. Her er alle de pedagogiske lederne til stede og vi snakker om barnehagens visjon og pedagogiske plattform. Vi gjennomgår bruk av MyKid som vår kommunikasjonsportal til foresatte, barnehagens vaskerutiner, håndvaskrutiner og all informasjon som er viktig for nye foreldre i barnehagen.

Hvert barn får sin egen primærkontakt i personalgruppa. Og det er denne primærkontakten som har ansvaret for å få en god og trygg tilknytning til barnet og foresatte. Det er barna selv som velger sin primærkontakt utfra kjemi med den voksne. Jeg synes det derfor er hensiktsmessig å la barna være en del av en gruppe, hvor det er to eller tre primærkontakter. 

Spørsmål som ofte dukker opp under dette punktet er: Men når vi ikke vet personalgruppa for neste år, eller vi har nye som skal begynne på avdelingen? Og svaret her er at det er styrers ansvar å gi personalet oversikt over avdelingstilhørighet ut fra ny tilvenningsordning. Styrer i hver barnehage har dermed et overordnet ansvar for å kunne legge til rette for barnas beste i tilvenningsperioden.

En annen problemstilling som kan dukke opp er når det er veldig mange nye barn som starter. Dette fikk vi erfare da vi et år hadde over 20 ett- og toåringer som skulle starte i barnehagen. Vi løste dette ved at alle de nye barna kunne besøke barnehagen to ganger i uka. En gang på ettermiddagen og en gang midt på dagen. Personalet som skulle jobbe på avdelingen byttet på å ha ansvar for besøkene. Barna og foresatte fikk små korte økter i barnehagen som ga positive inntrykk. Barna ble vant til lydene, luktene, lekene og ble tilknyttet personalet. Foresatte fikk mye til å snakke med personalet på avdeling og foresatte fikk også mulighet til å snakke med hverandre.

For å trygge overgangen enda mer for barna, får foresatte tidlig informasjon om barnehagens bruk av grenseobjekter. Grenseobjekter er noe kjent i det ukjente. For barnet blir derfor ekstra trygt å ha med de tingene som de bruker hjemmet med seg i barnehagen. Slik som sutten, kosen/bamsen, bilder av familien, flasken med vann, vogna og teppet. Vi ber også foreldrene lese spesielle bøker og synge sanger hjemme, også leser vi de samme bøkene og synger de samme sangene i barnehagen. Eller det kan være at vi oppfordrer foresatte til å lese et spesielt eventyr til barna, som vi igjen bruker i barnehagen. Eller at vi bruker Fantorangen eller Fantus aktivt i barnehagen, som vi vet mange av barna har et forhold til via bøker og barne-tv.

Tilvenningen er nå for barna

Her vil jeg være, her hører jeg til

Mamma smiler og er trygg på de som jobber her

Pappa kan navnene og prater så fint om min nye utvidede verden

Jeg er en del av fellesskapet, og i barnehagen vil jeg være

sakte gir jeg meg hen til barnehagens åpne trygge armer

og når oppstart kommer er jeg klar!

 ***

Tilvenning nå for personalet

Barna løper til meg med åpne armer

Vinker til mamma, og forteller meg med glitrende øynene: Syng en sang

Avdelingen er fylt med latter og magiske små øyeblikk,

skapt av verdifulle mennesker som vil være akkurat her.

Være akkurat her å leke og lære i samspill med andre

Være her på fanget hos meg 

Avslutning

Jeg har i denne artikkelen belyst hvordan vi har utviklet en ny praksis for tilvenningsperioden. Gjennom et utviklingsarbeid har personalet fått økt kunnskap, og dermed fått muligheten til å gi et nytt innhold til barna og foresatte sitt første møte med barnehagen. 

Jeg håper denne artikkelen vil være med å skape refleksjoner over tilvenningsperioden i egen barnehage og hvordan du kan ta tak i praksisfortellinger for å utvikle barnehagen til det bedre for barna. Barnehagen er en lærende organisasjon som stadig er i utvikling, og barnehagens praksis sitter ikke i veggene, men i personalet. Still derfor kritiske spørsmål og finn gode løsninger sammen. Og husk at utgangspunktet av den endrede praksisen bør resultere i svaret: Jo, dette gjør vi fordi det er for barnets beste. 

Slik blir en sterk hjertekultur en del av personalets praksis.

Hei, Lene! 

Jeg snur meg mot stemmen. Det er mammaen til Maida som skal starte i barnehagen nå etter sommerferien. Jeg smiler og svarer, næmmen er du på butikken Maida? 

Maida smiler til meg og rekker ut hånda og viser stolt et jordbær som hun har fått. Jeg blir stående og småprate litt med Maida sin mamma og ønsker dem en fortsatt god sommer før jeg går til kassa. På vei ut til bilen min blir jeg gående og tenke på møtet på butikken. Egentlig skulle vi ikke ha møttes før etter sommerferien, egentlig skulle ikke Maida sin mamma ha kunnet navnet mitt. 

Jeg smiler, for egentlig gleder jeg meg til august og ny tilvenningsperiode.