– Vi kan forandre barnas perspektiv

Hva er noe av det første barna lærer seg etter at de blir født? Strekke armene opp i været. Hvorfor? Fordi de vil se verden slik vi ser den. De vil ha et annet perspektiv. Og vi har ansvaret for å løfte dem opp.

Som voksne har vi en unik evne til å forandra barnas perspektiv. Gjennom historiene vi forteller og ordvalgene vi bruker, så har vi evnen til å løfte opp barna. Selv når de ikke kan se det for seg selv.

I barnehagen jeg jobber, er barna veldig opptatt av historier. De lar seg fascinere og undre seg over det som blir fortalt. Og her kan vi også forandre barnas perspektiv. For historiene vi forteller, vil påvirke dem. Dette fikk jeg erfare en gang jeg fortalte dem en historie om et egg som falt ned fra et tre. Da kom det en bonde som plukket opp egget, og tok det med tilbake til gården. Han lot egget få klekke i kyllinggården. Det viste seg at det var en ørn inni egget! 

Ørnen vokste opp med kyllingene. Den lærte seg å gå som en kylling, snakke som en kylling og oppføre seg som en kylling. Den var komfortabel på bakken med de andre kyllingene. En dag kom det en naturforvalter, og fortalte at ørnen ikke hørte hjemme sammen med kyllingene! Den var en ørn! Enden av denne historien ender med at ørnen blir med bonden og naturforvalteren opp til en fjelltopp. Mannen som vernet om naturen skulle nemlig bevise at ørnen var i stand til å være en ørn. Ørnen våget ikke fly med en gang. Før han så opp mot himmelen, og så en annen ørn fly høyt oppe i det blå. Som var helt lik seg selv. Og da spredte den sine vinger, og fløy avgårde i vinden. Og fra den dagen forsto ørnen hvem han var.

Grunnen til at vi kan forandre barnas perspektiv, er at dagen etter at jeg fortalte denne historien, så lagde noen av barna ørnereir inne på puterommet vårt. Hvorfor lagde de ikke kyllinggården i stedet? Fordi de fikk et nytt perspektiv. De valgte å se seg selv som ørnen i historien. Den som måtte utfordres og bli satt på prøve. Som våget å være seg selv. Jeg fortalte ikke noe mer om historien før jeg fant ørnereiret dagen derpå.

Dette betyr at barna har tenkt på historien. De har muligens snakket om den hjemme. Og de har husket på den dagen etterpå, fordi den har gjort inntrykk. Barn har en fantastisk evne til å se på seg selv på en herlig måte. De ser på seg selv som superhelter og prinsesser. Fordi de velger dette perspektivet ut i fra historiene som blir fortalt, og ordene som forteller dem. Og derfor er det så viktig at vi eksponerer gode tanker for barna.

• LES OGSÅ: Reidar Hjermann: - Vær barnas lobbyist!
• LES OGSÅ: Kari Pape: Tre myter om barns lek.

Jeg mener at dette er vår eneste oppgave som voksne. Løfte barna opp. Og forandre barnas perspektiv. Når de vokser opp og blir større, og vi ikke klarer å løfte dem opp lenger, så får de en annen unik egenskap. De løfter seg selv opp. Fordi de vet at de er gode nok, og sterke nok. Fordi de har klart å se det for seg selv.

For en liten stund siden var jeg på et foredrag med den tidligere basketballspilleren Marco Elsafadi. Med sin 20 års lange jobberfaring med barn og unge, så delte han noen spennende tanker om barna han har møtt i løpet av disse årene. Han fortalte om hvor fascinerende det var å se sammenligne barn og deres forskjellige måter å se ting på. Hvorfor gir noen opp med en gang de får en liten utfordring? Mens andre barn kan komme fra dårlige kår og prøver igjen og igjen? Disse såkalte løvetannbarna, de som klarer å vokse til tross for dårlige omgivelser, hvordan klarer de det? Marco fortalte at han hadde funnet ut at det var spesielt èn ting som var avgjørende. Disse løvetannbarna hadde en person som trodde på dem i tykt og tynt. De hadde en person som løftet dem opp. Mange av dem hadde ikke så mange flere enn denne ene personen, men det var nok. Det sørget for at de kunne leve på en måte som sørget for at de trodde på seg selv. Og tok i mot utfordringer, og våget å feile.

Er det ikke dette vi vil at barna skal lære? At de skal tro på seg selv? Se sin egen verdi? Hvordan gjør vi det?

Jeg mener at vi gjør det gjennom historiene vi forteller og gjennom ordene vi bruker. Ved å eksponere barn for inspirerende historier, og gjennom oppmuntrende ord om sin egen verdi, så vil de blomstre.

Med det vil jeg avslutte med dette sitatet av Alexander Den Heijer:

”Når en blomst har sluttet å blomstre, så fikser du omgivelsene den vokser i, ikke blomsten.”

Vi kan få barna til å blomstre når de får være i omgivelser som gjør at de forstår at de er verdifulle. Og jeg tror det er gjennom ord som handler om at de er verdifulle. Om de er flinke eller ei er ikke så viktig. Det viktigste er at vi tenker på hvordan vi løfter dem opp.

Slik at de klarer å løfte opp seg selv når de blir eldre.