Markus Lindholm, førsteamanuensis Steinerhøgskolen, startet i høst en spennende debatt om barnehagelærerrollen.
Et utvalg av hans synspunkter var:
- Gode barnehagelærere er gjerne ordknappe, men har et høyt nærvær.
- Ikke alle spørsmål fra barn bør møtes med rasjonelle forklaringer.
- Gode barnehagelærere gjenkjenner øyeblikkene der barn er hensunket i fascinasjon og ikke bør forstyrres.
Lindholms syn synes i stor grad å være at barn skaper sitt eget språk, og det skal de helst gjøre i fred og uten innblanding fra voksne.
Margareth Sandvik, professor i norsk ved Oslomet reagerte kraftig på dette med ordknappe barnehagelærere, og redegjorde for hvor viktig det er å snakke med barn for at de skal kunne utvikle språk. Sandvik fremhevet viktigheten av voksne som snakker med barn, så barn forstår, og med en væremåte som gjør at barnet selv kan delta uansett nivå og hvilket morsmål det har.
I Lindholms siste utspill redegjør han nærmere for hvordan pedagoger kan og bør arbeide for å støtte barns språkutvikling, og han presiserer at han slett ikke mener at man ikke skal snakke med barn.
Voksenrollen – snakke eller ikke snakke?
I Breivika Studentbarnehage har vi diskutert en tredje side av dette med voksnes nærvær og hvordan vi snakker eller ikke snakker med barn. Vi mener at det finnes en tid for å tale, og en tid for å tie.
Vi er selvsagt enig med Sandvik i det at voksne skal snakke med barn, og at språk skapes i samhandling med andre. Dette synet korresponderer med både barnehagelærerutdanninga, og Rammeplan for barnehager. Her vil vi presisere at det er stor forskjell på det å snakke med og det å snakke til et barn.
Rammeplanen sier:
«Barna skal møtes som individer, og barnehagen skal ha respekt for barnets opplevelsesverden.» (Kunnskapsdepartementet 2017:8)
Dette legger føringer for hvordan vi er som samtalepartnere, som omsorgspersoner, og som tilretteleggere for barns egen lek. Vi er enige med Lindholm i det at man ikke skal prakke på barn rasjonelle forklaringer som de ikke har forutsetninger for å ta inn i sitt eksisterende begrepsapparat. Det ville være å snakke til uten tanke for barnets egen verden. Samtidig ønsker vi ikke å bli så passive og tilbakeholdne at vi fratar barna muligheten til å delta i utvidende samtaler med voksne eller andre barn hvor den voksne bidrar med samtalestøtte.
Her kobler vi oss på det Rammeplanen sier om danning:
«Gjennom samspill, dialog, lek og utforsking skal barnehagen bidra til at barna utvikler kritisk tenkning, etisk vurderingsevne, evne til å yte motstand og handlingskompetanse, slik at de kan bidra til endringer.»
«Personalet skal (…) utfordre barnas tenkning og invitere dem inn i utforskende samtaler.»
Dette vil vi bygge på med at i noen tilfeller bør voksne passe seg for å bli for entusiastiske samtalepartnere for barn. Etter vår erfaring kan det føre til av barn velger å henvende seg til voksne i stedet for å søke til jevnaldrende. Det er en tid for begeistring, og det er en tid for å være mer avmålt. Vi ønsker jo både å bygge positive relasjoner med barna og jobbe i tråd med Rammeplanen, samtidig som at barna skal ha mulighet til å bygge vennskap og samhold med hverandre. Dette er en balansegang mellom engasjement og vett til å holde igjen.
Når vi ser at barn er dypt inne i sin egen verden av lek og fantasi, så kan vi vurdere det som uklokt å gå inn i samtale med dem. Som voksne er vi bevisste på vår sterke definisjonsmakt over barn, uansett hvor forsiktige og ydmyke vi er i vår væremåte. Det å verne om barns lek kan innebære å la dem være i fred. Det handler om å ha respekt for – og gi rom for barnets egen opplevelsesverden.
Daglig leder i Dusavik Barnehage Frøydis Lindaas sa det rett ut i et intervju med NRK i fjor:
«Voksne må ikke forstyrre barn som leker. (…) Hvis vi går bort og spør hvordan de har det eller om de koser seg, tar vi de ut av leken og avbryter barna. Leken er veldig viktig for å opparbeide konsentrasjonen til ungene».
Hvis vi ikke gir barna rom for å bygge sine indre landskap og kart, så fratar vi dem et viktig verktøy for livsmestring – og de vil være prisgitt ytre innflytelse og andres meninger. Det er det motsatte av å bygge robuste individer. Livsmestring handler om å bygge indre styrke og et indre kompass til å orientere seg i og møte verden rundt.
I andre situasjoner kan vi se at barn er åpne for samtale og samhandling med oss voksne, eller at de har nytte av veiledning, hjelp til forhandling, eller hjelp til å finne en vei videre i leken. Da etterstreber vi å være der for dem, med å støtte deres språklige uttrykk, og kanskje berike deres lekeverden med nytt innhold eller nye mulige retninger de selv kan ta eierskap til.
Språkutvikling
I utviklingen av språket kommer fascinasjonen, kontakten og sanseopplevelsene i første rekke. I barnehagelærerutdanninga ble dette sterkt fremhevet: Rike og positivt ladete sanselige opplevelser med verden, er selve grunnmuren som språket bygger på. Der er vi enige med Lindholm i at vi skal være varsomme med å overkjøre barns egne tanker og opplevelser.
Vi tenker sånn: Hvis barna er interessert i å få vite noe konkret, så bør vi imøtekomme dette. Vi deler Lindholms syn i det at en pedagog som vet mye om noe har mer å by på enn en som vet mindre. Altså: voksnes kunnskaper har en verdi i barnehagen.
Å finne svaret på noe man lurer på, kan være en berikelse. Å bli overlesset med forklaringer på ting du egentlig ikke lurer på, kan være en forbannelse. Men vi vil fremheve at rasjonelle forklaringer ikke behøver å gå på bekostning av barnets egen magiske verden. Barn kan bære og videreformidle kunnskap om verden med stort alvor og stolthet. Det å vite noe, det å kunne noe, kan berike leken og gi status i barnegruppa, så lenge de ikke går i «bedreviter-fella». Der er vi voksne viktige rollemodeller.
Barn har både fantasi og fornuft. Vi er ikke tvunget til å velge mellom lek eller læring, slik debatten kan fremstå. Begge aspekter av barnas personlighet skal bli støttet av pedagoger. Det betyr at det må eksistere en balanse i hverdagen hvor det gis rom for begge deler. Denne balansen har barnehagens pedagoger ansvar for.
Nysgjerrighet og fascinasjon
Det er forskjell på nysgjerrighet og fascinasjon. Det ville være dårlig pedagogikk etter vårt syn å avbryte barns fascinasjon over en regnbue med tørre fakta om hvordan den oppstår. Kanskje er det slik at nysgjerrighet står i sammenheng med fornuften, mens fascinasjonen står i sammenheng med fantasien. I dagliglivet vil det sjelden være kun det ene eller det andre, og det blir et spørsmål om faglig skjønn hvordan man vil agere.
Hvis et barn stiller konkrete spørsmål om verden, for eksempel «hvorfor må vi vanne plantene» så vil jeg som regel svare like konkret «fordi plantene trenger vann for å leve, akkurat som du og jeg». I slike tilfeller kan det være passende å svare med fakta. Vi skal ha respekt for barns forsøk på å bygge seg et brukbart begrepsapparat. Det er klart at barn trenger dette for å orientere seg i verden – spesielt når de nærmer seg 5 og 6 år. Det er en del av en begynnende selvstendighet. Det er nødvendig med noe øvelse i rasjonell tankegang og årsaksforklaringer for å kunne klare seg.
Men alt skal ikke snakkes i hjel. Lindholm setter fingeren på noe viktig når han trekker fram «øyeblikkene der barn er hensunket i fascinasjon». Øyeblikk for hvor barn er konsentrert og fordypet i det de ser eller holder på med – er øyeblikk hvor det ville være uklokt å intervenere med snakk.
Vi tar med oss det beste fra både Lindholm og Sandvik, og bygger vårt faglige ståsted på det at det finnes en tid for å snakke, og det finnes en tid for å tie. Det viktige er å ha respekt for barnets egen opplevelsesverden. Vi lar vår praksis være preget av respekt for både barnas fantasi og rasjonalitet.
