Små barn, store konsekvenser

Vi snakker mye om tidlig innsats og tidlig intervensjon. Helt fra livet starter i magen til mor dannes grunnlaget for videre læring. Når barnet er født er det prisgitt gode tilstedeværende foresatte som dekker primærbehov som nærhet, mat og stell. Når små barn begynner i barnehagen så jobber vi videre med den grunnmuren som allerede er startet på. Barn som ikke har fått sine grunnleggende behov dekket har «hull» i grunnmuren som må tettes. Her kommer vi som barnehageansatte inn. Jeg kan ikke få forklart ofte nok hvor viktig vår rolle er i barns liv. Og hvor avhengige barna er av oss voksne for å utvikle seg. Når man forebygger i barnehagen så prøver man å legge til rette så godt som mulig at hindringer ikke skal komme i veien for utviklingen.

Barn på småbarnsavdeling er små individer med ulikt utgangspunkt. Vi må møte barna der de er og løfte dem opp og frem fra det ståstedet de allerede har. Da må vi anerkjenne barna som subjekter og forstå verdien i tidlig innsats. Psykisk helse er nå implementert i rammeplanen. Vi er forpliktet til å fremme barnets psykiske helse i barnehagen. Det er derfor viktig å ha nok kunnskap på dette feltet for å følge det opp. Hva gjøres egentlig i barnehagene der ute for felles faglige løft for å opprettholde kunnskapsnivået om rammeplanen?

Relasjonskompetanse er essensielt for å skape gode trygge relasjoner. Vi må konstant jobbe for å skape og opprettholde gode relasjoner. Først når barn har trygge omsorgsfulle voksne rundt seg kan de utvikle sin sosiale kompetanse. Vi i barnehagen forvalter og tar vare på det kjæreste foresatte har. Og vi må derfor strekke oss for å bli den beste utgaven av oss selv som skal ta vare på barna. Og ikke minst veilede og støtte barna i å bli den beste utgaven av seg selv. Da må vi inkludere alle barn i fellesskapet. Inkluderende pedagogikk handler om mellommenneskelige relasjoner, gruppeprosesser og didaktiske betingelser i barnehagen, og at barns inkluderingsprosess avhenger av relasjoner og systemet rundt barna.

For å løfte det opp på politisk nivå, så har vi nå et barnehageopprør i hele landet. Barnehagene skriker etter økt bemanning. Det er fint med en bemanningsnorm på nasjonalt nivå. Men sannheten er at den burde vært mye bedre. Vi må få større voksentetthet i barnehagen for å kunne rekke over alle krav og mål vi er satt til å gjøre. Ny pedagognorm er også fint og flott. Derfor må vi ha nok trygge fang, omsorgsfulle armer og brennende hjerter til å utøve vårt samfunnsmandat. Nemlig å være en arena som utjevner sosiale forskjeller, skaper samhold, fremmer likeverd, fysisk og psykisk helse og lære barna til å bli delaktige samfunnsborgere i et demokrati.

Salamanca-erklæringen er en internasjonal erklæring i regi av FN som omhandler prinsipper for opplæring av personer med særskilte behov.

Salamanca-erklæringen kan forklares som den spesialpedagogiske barnekonvensjonen. I det legger jeg inkludering, at alle barn har krav på å bli inkludert i et fellesskap på sine premisser. Alle barn har rett til tilpassede lærings- og utviklingsmuligheter for å bli den beste utgaven av seg selv. Salamanca-erklæringen legger også vekt på menneskeverdet med tanke på at barn uansett utgangspunkt skal på læringsmuligheter tilpasset sitt kognitive nivå slik at de kan føle mestring og få god selvfølelse og ha troen på seg selv som en viktig del av et større samfunnsbilde. Som en del av et fellesskap har alle mennesker rett til deltakelse. Og alle barn skal få ivaretatt sine behov for kulturell og sosial tilhørighet.

Norge har forpliktet seg til Salamanca-erklæringen og barnekonvensjonen til FN. Så har vi og barnehageloven samt rammeplanen for barnehagen vi er pliktig til å følge. Spørsmålet mitt er; gir lovverkene total beskyttelse for barn? Blir barnas sosioemosjonelle behov ivaretatt godt nok? Og om ikke øvrige lovverk er nok, hvorfor har vi ikke bedre rammebetingelser og bemanning i barnehagene?

Hva blir konsekvensene på sikt om vi ikke er nok voksne i barnehagen? Hva blir konsekvensene om ikke alle barn blir sett? Hva blir konsekvensene om vi ikke ser og får hjulpet de barna som trenger oss mest? Hva blir konsekvensene langt frem i tid om vi ikke fanger opp barn med særlige behov tidlig nok?