"Vi som arbeider med barn gjør lurt når vi støtter - en utstrakt bruk av naturmaterialer som garn, ull, tre, stein, kvister, kongler og nøtter", skriver Therese Halle Isene. Foto: Getty Images/privat
Kronikk
"Vi som arbeider med barn gjør lurt når vi støtter - en utstrakt bruk av naturmaterialer som garn, ull, tre, stein, kvister, kongler og nøtter", skriver Therese Halle Isene. Foto: Getty Images/privat (BravissimoS)

La oss regne med Steiner

"Det er som en sanseopplevelse uten like, som en hyllest til naturens rike", skriver Therese Halle Isene om et besøk i en Steinerbarnehage.

  • Kronikk

Jeg kikker på den fascinerende, avlange bygningen foran meg, innstilt på å entre den med et nullstilt sinn. Den har en myk, men samtidig kontrastpreget form med en varm gultone på utsiden, fastslår jeg, og går inn.

Døra hilser meg blidt velkommen og er lett å få øye på, vennlig blå med et gardinkledd vindu på. 

Duse, ferskenfargede furuvegger venter innenfor - er det hjemme jeg står? Tanken treffer meg, for atmosfæren er så vennlig og varm. Det er som om huset rekker ut en vennlig, inkluderende arm.

I det jeg går videre inn, kommer en duft av mildt krydret såpe, og jeg tar meg selv i et øyeblikk stå der og måpe.

Har ikke opplevd noe lignende, det er som en sanseopplevelse uten like, som en hyllest til naturens rike.

Lukten av bakverk treffer nesen siden. Nå er det pur nysgjerrighet som gjelder og der stoppet tiden. 

Kurver i naturmateriale til barneklær møter øynene i garderoben, praktiske knagger står klare. Myke, vevde tepper på gulvet - det streifer meg at her kan myke barneføtter fare.

Noen bilder på veggen, innrammet og pent, gjør stemningen vennlig og tilbakelent. 

Personalet hilser blidt og små øyne kikker undrende opp, når jeg på den lune 0-3-års avdelingen, gjør mitt stopp.

Dempet sol fra ferskenfargede vindusgardiner gir et drømmende, rødlig preg, står jeg og tenker, og drapert, mykt stoff pryder rommet i lange, avslappede lenker. 

Noen barn har satt seg godt til rette under tøystykkene, de ser ut til å nyte, og insisterer tydelig på at de medbrakte dukkene i armkroken er samtykkende.

Øynene mine glir over til kjøkkenkroken.

Under voksnes observasjon, begynner noen barn å krangle om et solid tredyr. Jeg vil kjenne på det, når sjansen seg byr.

Behagelig, er min videre konklusjon, kvalitet - sammenlignet med plastskjeer på billigsalg i masseproduksjon. 

Det ene barnet som kranglet, roter nå i furukonglene og tredyret er glemt, det andre barnet etterligner og hjelper den voksne som vasker avdelingens lyse trebord, tydelig glad og oppstemt. Jeg lar hånda hvile på trebordet. Det er solid, og vitner om at arbeidsfolk en gang kan ha viet sin tid. 

Gjennomtenkt materialitet - det vekker bevissthet. 

Tøydukker uten ansikt hviler i små barns ivrige armer. Barna bestemmer selv om dukkene ler eller larmer.

Fantasien stimuleres og barna danner sine egne bilder, det ser ut til å fungere. En av de voksne drar i gang en mollstemt sang, og får med seg flere.

Myk sang i melankolske toner fyller det lune rommet nå. Det er ryddetid, og snart varm linsegryte med mild urtete å få. 

Noen barn har deltatt på, og andre har etterlignet, rundstykkebaking til stor begeistring. 

Vi setter oss og spiser av porselenet. Med et tent lys på bordet oppstår en rolig atmosfære, barna signaliserer at det er godt å bare være.

De uttrykker takknemlige smil, og de voksne gir av seg selv og gjør seg i flid. 

Etter hvert som maten blir oppspist, er jeg sakte, men sikkert overbevist.

Nå er det tilfredse gjesp og sovetid for de som trenger.

En serviett kan bli til en dukke i barnets fantasi. Husk at tanken alltid er fri - og det må vi stimulere den til å forbli.

Therese Halle Isene

Men denne gode opplevelsen varer så mye lenger.

I hodet lar jeg dette nærende og nytenkende svirre sirkulerende. Så slår det meg: Dette er revolusjonerende.

Hva med å tilstrebe mer av denne atmosfæren i småbarnsavdelingene i landets barnehager, for å skape ro, stimuli og varme i barnas liv med lange dager? 

Er det egentlig effektive, institusjonslignende bygg som gjør mini tillitsfull, sansende og trygg?

Jeg mener vi som arbeider med barn gjør lurt når vi støtter - en utstrakt bruk av naturmaterialer som garn, ull, tre, stein, kvister, kongler og nøtter.

Positivt i form av at det er rimelig og bærekraftig, men kan gjøre barnet i det lange løp bevisst, selvgående og handlekraftig.

Hvorfor ikke øve seg på å reparere, i stedet for og bare kaste leker og kjøpe seg flere?

I dagens materialismejag vil jeg si at dette er ekstra vesentlig. For alt vi vet, trer vi muligens inn i ei økonomisk trangere tid. Da er det styrkende å være føre var, framfor å stå der med en ny generasjon som også bruker, sløser, kaster og tar. I ettertid kan man si: Hvor var den bevisste mor og far?

"Barn trenger ikke leksaker (leker), men saker å leke med" (Oluffson), og "Enhver leke kan inngå i barns lek" (Thorbergsen).

Steiner fremhever at en serviett kan bli til en dukke i barnets fantasi. Husk at tanken alltid er fri - og det må vi stimulere den til å forbli.

I et samfunn i høygir - mener jeg det kan være fruktbart å hente elementer fra en pedagogikk som er hel og har sjel, og se hvilke positive effekter det gir.

Kilder:

-Gjessing Paulsen, E. (2008): Tillit og undring. Kolofon forlag.

-Thorbergsen, E. (2007): Barnehagens rom. Pedagogisk forum.

Debatt

Til toppen