Oppdraget masterstudentene fikk noen dager i november, var å skape og gjennomføre en interessevekkende kick-off som starten på et tenkt personalseminar.
Oppdraget masterstudentene fikk noen dager i november, var å skape og gjennomføre en interessevekkende kick-off som starten på et tenkt personalseminar. (Foto: Privat)

Kreative og estetiske læringsformer på masternivå

«På gulvet ligger også den triste, intetsigende, flate hatten, som de travle voksne ikke får øye på, som ingen ser, dette stille og usynlige .... barnet?»

  • pedagogikk

De maler i luften og snakker til hatter.

Når masterstudenter øver seg på hvordan de på best mulig måte kan starte drøftinger omkring kvalitet i barnehagen med fremtidige kolleger, kan det gjøres på ulike måter. Det tradisjonelle foredraget med power-point med påfølgende drøftinger i grupper og i plenum er lettest å ty til. Men det kan også gjøres med dramatiske uttrykksformer i en overraskende fysisk performativ kick-off med få, men virkningsfulle rekvisitter som en innledning til et personalseminar.

To grupper på Master i Barnehagekunnskap gjennomførte hver sin kick-off en ettermiddag i november

Gruppe 1. Rissjjj..... rissjjj.... rissjjj....  lyden av tape, som trekkes ut fra rullen og klistres på gulvet, av en alvorlig og strengt utseende kvinne, kledd i svart.

Tapen markerer et firkantet felt på cirka to kvadratmeter. Tre andre svartkledde personer kommer frem på den definerte spillplassen, smilende, lekende, dansende, med myke bevegelser til musikk.

Vi fornemmer umiddelbart at den strenge kvinnen er en voksen som bestemmer og de andre er barn som må veiledes og oppdras.

Kvinnen befaler kroppslig med sin utstrakte arm og en insisterende pekefinger de tre om å komme inn i firkanten. Der skal de sitt stille og telle; en to tre fire... en to tre fire... en to tre fire... – tellingen går over til intens monotoni.

Snart blir to av barna lei av dette og bryter ut av firkanten. En fortsetter med å male i luften, den andre danser og leker med tyllstoffer til musikken…..

Gruppe 2. Åhhh, du er SÅ vanskelig og irriterende, ALLTID er du så trassig og gjør det motsatte av hva du skal. ALDRI gjør du som jeg sier!!!

Tre nye svartkledde personer peker på en rød plastikkhjelm som ligger på gulvet, mens de går rundt den, peker ned på den og snakker strengt, hardt og oppgitt til den. Plutselig får en av de svartkledde øye på et mykt pelsstykke, hun løper til det, tar pelsstykket opp, stryker det og holder det som et lite barn.  Vi forstår at det symboliserer et barn som hun er helt oppslukt av. Hun småpludrer; ååååhhh, så søt du er, så nydelig, så fin..... de to andre personene ser på hverandre og himler med øynene.

På gulvet ligger også den triste, intetsigende, flate hatten, som de travle voksne ikke får øye på, som ingen ser, dette stille og usynlige .... barnet?

Endelig presenteres det siste barnet, det nysgjerrige, aktive, vitebegjærlige og kloke barnet, symbolisert med en rutete detektiv-hatt à la Sherlock Holmes, det barnet som passer inn i de voksnes plan...

Med studentenes dramatiske utrykk, lyder, bevegelser og artefakter supplert med symboliserende rekvisitter setter de to gruppene et kritisk søkelys på pedagogisk praksis i moderne tid. Politiske føringer og krav om læringsutbytte skal oppfylles sammen med barns behov for utfoldelse, utforskning, oppmerksomhet og relasjonsbygging.

Oppdraget masterstudentene fikk noen dager i november, var å skape og gjennomføre en interessevekkende kick-off som starten på et tenkt personalseminar.

Hvorfor et slikt arbeidskrav på masternivå?

Hanne Værum Sørensen er førsteamanuensis i pedagogikk på barnehagelærerutdanningen ved Høgskulen på Vestlandet, Bergen, og underviser på master i barnehagekunnskap.
Hanne Værum Sørensen er førsteamanuensis i pedagogikk på barnehagelærerutdanningen ved Høgskulen på Vestlandet, Bergen, og underviser på master i barnehagekunnskap.

Høgskolen i Bergen (nå; Høgskulen på Vestlandet, HVL) har i sin strategiske plan for 2016-2020 innovasjonsambisjoner der kreativitet og nytenkning er på agendaen. Formidlingskompetanse og endringskompetanse etterlyses i samfunnet og er viktig å utvikle hos studentene på et masterstudium. Kunnskap og forskning skal formidles slik at det også blir tilgjengelig for andre samfunnsgrupper enn ansatte i barnehager. Og ikke minst for å heve kvaliteten i barnehagen og i barnehageprofesjonen.

I det første emnet i masterstudiet Barnehagen som kunnskapsfelt arbeider vi, studenter og lærere, med kvalitet i barnehagen, ulike barndomsforståelser, kunnskapsparadigmer, målstyring, lek og læring. Mye av det teoretiske innholdet i dette emnet bygger på sosiokulturell forståelse, der utgangspunktet er at barn lærer i samhandling med hverandre. Barnet er subjekt i sin egen læring. Teoriene bygger på et dialektisk menneskesyn, og ser barna som aktive konstruktører av kunnskap, evner og kompetanser. Det er en pedagogisk utfordring, som her tas på alvor; at barnehagelærere skal utdanne barn til selvstendighet i fremtiden, og at barnehagelærerutdannere skal utdanne barnehagelærere til å bli selvstendige og kritiske, og at dette skal skje i et kollektivt samarbeid.

Masterstudenten og kreative estetiske læreformer

At barn begriper med kroppen, skjønner vi er en selvfølge når vi snakker om arbeid med barn i barnehagen. Barns erfaringer er grunnlaget for all læring (Fredriksen 2013). Men som voksne har vi ikke sluttet med å erfare med kroppen. Som barnehagelærer plikter en å stadig utsette seg for nye erfaringer, også kroppslige erfaringer, selv om det oppfattes som vanskelig, vekker motstand og oppleves forstyrrende til å begynne med. Det er i forstyrrelsene og forrykkelsene at erfaringer kroppsliggjøres og virkeliggjøres. Mennesket trenger motstand som det kan bryne seg på og utvikle seg ut fra. I følge John Dewey sparker så å si motstanden erfaringen i gang. Erfaringen transformeres og kommer til uttrykk i ekspressiv handling, i selve uttrykket.  Dermed reflekteres erfaringen og blir til læring og innsikt (Hohr 2009), som lagres i kroppen og i bevisstheten som ny verdifull kunnskap.

Dewey snakker om å gjøre en erfaring i «Art as experience» (1934). Det innebærer de handlinger vi gjør i en vekselvirkning mellom natur og omgivelser. Estetisk erfaring skjer gjennom estetiske aktiviteter der en får kontakt med omverdenen gjennom sansene. Man erkjenner altså gjennom sansene. Den estetiske dimensjonen ved erfaringen sees som en helhetlig sammenbinding av alle erfaringer med sanser, følelser og intellekt der både hode og kropp samspiller.

Hverken barnehagelærere, forskere eller politikere vet hva som venter der ute, men likevel må vi utdanne barna, og vi må altså utdanne dem som selvstendige og kreative samfunnsborgere til en fremtid vi ikke kjenner (Sommer 2017).  Barnehagebarn trenger reflekterte og oppmerksomme fagpersoner som våger å ikke vite svar på forhånd og dermed risikerer noe ved å sette seg selv på spill. Eisner (2004) argumenterer for at utdanning både kan lære av kunstens utforskende arbeidsmåter og gjennom å trekke inn kunst i all undervisning, ikke bare i de estetiske fagene, men i alle fagområder. I denne tradisjonen kan mål endres underveis, det er akseptabelt med det tvetydige, overraskende, forstyrrende, det som vurderes ut fra skjønn, - uten at det finnes regler eller faste svar (Ulvik 2014).

Tone Stangeland er førstelektor i drama ved Høgskulen på Vestlandet, Bergen, og underviser på master i barnehagekunnskap.
Tone Stangeland er førstelektor i drama ved Høgskulen på Vestlandet, Bergen, og underviser på master i barnehagekunnskap.

Barnehagelæreren må fremstå som profesjonell og må kunne våge å ta det pedagogiske lederansvaret. Dersom en pedagogisk leder ønsker å få til et godt faglig arbeid i barnehagen, er det essensielt å få alle i personalet med på planen. Ved å benytte dramatiske uttrykksmåter i formidling, kan flere i barnehagepersonalet oppdage og selv få lyst til å undersøke og benytte andre uttrykksformer enn de tradisjonelle.

I enhver undervisning, samlingsstund, foreldremøte eller personalseminar kan vi snakke om møtets dramaturgi. Erling Lars Dale er opptatt av hvordan engasjere i undervisningssituasjonen (Dale 1993). Ansatsen, begynnelsen er alltid viktig, men også rytmen og flyten i fortsettelsen. Det å ta i bruk estetiske virkemidler som skaper form på formidlingen er risikofylt. Det krever at læreren må kunne være spontan, kunne fabulere og eie musisk energi. Dette innebærer at læreren må øve seg i å improvisere også sammen med voksne. Gjennom estetisk kommunikasjon kan vi uttrykke det som ikke er umiddelbart tilgjengelig men som kan gi et annet bidrag til helhetlig læring.

Masterstudentenes arbeidskrav går ut på å få estetisk erfaring med varierte presentasjonsformer, bruke nye redskap som gjør dem i stand til å stille andre spørsmål enn de helt opplagte. De får en skiftende medial erfaring med både oppslukende lek og distansert refleksjon (Rasmussen 2013). Dette står sentralt innenfor den estetiske læringsmåten og utgjør en motsats til kopieringstradisjonen med reproduksjon av gitt kunnskap. Kvalitativ forståelse i denne betydning kan sees som et nytt paradigme som bygger bro mellom kroppslig, sanselig deltakelse og distansert analyse. Dette praktiske arbeidskravet er derfor fundert i sosiokulturell teoretisk forståelse i både pedagogikk og drama.

Utdannere som rollemodeller

«På gulvet ligger også den triste, intetsigende, flate hatten, som de travle voksne ikke får øye på, som ingen ser, dette stille og usynlige .... barnet?»
«På gulvet ligger også den triste, intetsigende, flate hatten, som de travle voksne ikke får øye på, som ingen ser, dette stille og usynlige .... barnet?»

På master i barnehagekunnskap er to lærere sammen om å planlegge og gjennomføre undervisningen. På tradisjonelt vis kan tema fordeles og undervisningsøkten/seminaret gjennomføres med hver sin forelesning og hver sin power-point-presentasjon. Men vi (førstelektorer, førsteamanuenser, professorer) er rollemodeller for studentene, ikke først og fremst i kraft av en bestemt faglighet, men også en måte å være i verden på; å lytte til den andre, våge å spille på den andres initiativ og utsagn, våge å ta pauser, - det behøver ikke skje noe hele tiden. Et slikt samarbeid krever at en tør å stole på at den andre er dyktig, troverdig og påtar seg delansvaret. Det handler om å gjøre den andre god. Dette medfører igjen at en kan stole på seg selv og egne kompetanser i samspill med en kollega. Slik oppstår en spiralvirkning – kvalitet i de små detaljene betyr kvalitet for helhet og måten stoffet blir formidlet på er grunnlaget for hermeneutisk forståelse.

Modellundervisning i sosiokulturell undervisningspraksis vil også virke inn på studentenes praktisering i møte med personale, foreldre og barn. Studentene skal kunne praktisere og argumentere i den offentlige debatt for eksempel om følgende tema:

  • At lesestunden har skjulte verdier, som ikke oppdages umiddelbart
  • At kvalitet i barnehagen koster, det er ikke nok å gi penger til heving av kompetanser
  • At barnehagelærere er «superhelter med pedagogbriller», som synes de har verden beste jobb, når de lykkes
  • At barnehagelærere kan forstå barns motstand som kommunikasjon og ikke som uvilje og trassighet
  • At målstyring kan kvele barnets stemme, en stemme, som høres
  • At fagområder kan være vanskelig å praktisere, når det også skal være tid til den viktige leken
  • At barn i barnehagen faktisk lærer hele tiden, i alle situasjoner

Formidling som eksamensform – å skrive en kronikk

Til eksamen og som avslutning på dette emnet skriver studentene hver sin kronikk, som gjerne er deres første erfaring med å formulere et innspill til den offentlige debatt. Dermed kan studentene vise at de har tilegnet seg faglig viten om barnehagens oppdrag, betingelser og utfordringer. Teori og kroppslig forankrede inntrykk er blitt utforsket og mediert i dramatisk uttrykk og deretter transformert til et skriftlig uttrykk.

Slik, i fellesskap med andre, mener vi både barn og voksne begriper verden. I en vekselvirkning av kroppslig og estetisk erfaring, refleksjon og teorilesing transformeres studentenes erfaringer til en helhetlig, overbevisende og tillitsvekkende kunnskap som kommer til syne i studentenes kronikker.

Målet er at disse trykkes i fagtidsskrifter eller aviser og vil synliggjøre hvordan den nyeste generasjon av barnehagelærere har synspunkter, ideer og vilje til å stå på for å skape kvalitet i barnehagen.

Masterstudentene i Barnehagekunnskap ved HVL har noe viktig å si, og de er medskapere av en barnehage som skal være verdifull for barn her og nå, og i fremtiden!

I denne kronikken har vi i prikkpunktene over avslørt temaene for kronikkene skrevet av årets masterstudenter, -så gled dere til å lese mer om refleksjoner rundt arbeidet med kvalitet i barnehagen.

Om kronikkforfatterne: Tone Stangeland er førstelektor i drama og Hanne Værum Sørensen er førsteamanuensis i pedagogikk på barnehagelærerutdanningen ved Høgskulen på Vestlandet, Bergen 

Litteratur

Dewey, John [1934] 2008. Å gjøre en erfaring. (Fra Art as Experience,1934). I Bale, Kjersti og Arnfinn Bø-Rygg (red). Estetisk teori. En antologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Eisner, E.W. (2004). What can education learn from the arts about the practice of education? International Journal of Education & arts, 5, 5, 1-13.

Fredriksen, Biljana C. 2013. Begripe med kroppen. Barns erfaringer som grunnlag for all læring. Oslo: Universitetsforlaget.

Hohr, Hansjörg. 2009. Å føle, å oppleve, å begripe. En rekonstruksjon av John Deweys erfaringsbegrep. I Steinsholt, Kjetil og Stephen Dobson (red.). Verden satt ut av spill. Postmoderne pedagogiske perspektiver, Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Rasmussen, Bjørn. 2013. Fra erfaring til refleksiv kunnskap. Sentrale premisser i drama og i praksisledet forskning. I Østern, Anna-Lena, Geir Stavik-Karlsen, Elin Angelo (red). Kunstpedagogikk og kunnskapsutvikling, Oslo: Universitetsforlaget.

Sommer, Dion. 2017. Udvikling. Fra udviklingspsykologi til udviklingsvidenskab. København: Samfundslitteratur.

Ulvik, Marit. 2014. Undervisningens estetiske dimensjon. Om å våge å ta i bruk det uforutsigbare. I Bedre skole nr. 2. Oslo: Utdanningsforbundet.

Debatt

Til toppen