"Er det kvalitet at alle barn i en barnehage kan stå på ett bein i 10 sekunder? Eller at barnet klarer å si "saks" riktig når det er 4 år? Er barnet unormalt, og trenger barnet ekstra hjelp hvis han/hun ikke kan dette?" spør Bente Seierstad. Foto: Getty Images (illustrasjonsfoto) og Line Loholt
Debatt
"Er det kvalitet at alle barn i en barnehage kan stå på ett bein i 10 sekunder? Eller at barnet klarer å si "saks" riktig når det er 4 år? Er barnet unormalt, og trenger barnet ekstra hjelp hvis han/hun ikke kan dette?" spør Bente Seierstad. Foto: Getty Images (illustrasjonsfoto) og Line Loholt (microgen)

Ja, det kan være skadelig!

Politiske kjepphester og eiers muligheter til å automatisere sin drift, skal ikke gå foran barns psykiske helse. Barna skal oppleve en lykkelig barndom, ved å utforske sine egne muligheter, ikke ved å bli standardisert.

  • Debatt

Dette er en kommentar og en oppfølging til innlegg som ble publisert i Dagsavisen og barnehage.no den 15. oktober, 2018: Hva er «riktig» oppførsel? Den omhandler barns psykiske helse, programmer og kartlegging, og om hvor skadelig dette kan være.

Språkkartlegging, testing av alle barn, og innføring av lite dokumenterte programmer, er blitt fasiten på hvordan kvalitet skal måles i barnehagen og skolen. Hvilke faglige argumenter bruker politikerne og byråkratene når de legger så sterke føringer på både kommuner og eiere av barnehager og skoler for testing og av alle barn? Dette føyer seg inn i rekken av politiske ambisjoner for mer kvalitet i barnehagen, men er feilslått valgflesk. Argumentene som brukes er at kartlegginger skal måle kvaliteten på barnehagen, fange opp de barna som trenger hjelp og særskilt oppfølging. Skal man ta hensyn til politisk agenda eller pedagogisk kunnskap og faglighet? Er det politisk viktig, eller pedagogisk riktig?

Ingen gode nok faglige argumenter

Det er på det rene at det ikke finnes gode nok faglige argumenter for å språkkartlegge ALLE barn. Heller ikke all den testing og de standardisere programmer (ART, PALS, DUÅ, ALLE MED) som innføres, er godt nok forsket på som rettferdiggjør de politiske ambisjonene og byråkratenes bestemmelser. Ved å kartlegge, teste alle barn og innføre programmer, brytes både «Lov om Barnehager», «Opplæringslova» og «Personvernloven».

Det å oppdage avvikene og sette inn målrettede tiltak for at alle barna skal passe inn i standarden, blir viktigere enn det som er oppvekstarenaenes egentlige samfunnsmandat; å fremme demokrati og fellesskap, møte barnet med respekt og anerkjenne barndommens egenverdi. Retorikken som benyttes for å argumentere for de programmer som benyttes er det vanskelig å argumentere mot: «Vi ser at det fungerer. Mange barn har nytte av dette. Vi ser at det hjelper». For å forsvare innføringene brukes ofte: «Mer hjelp til de barna som trenger det. Tidlig innsats. Mer sosial utjevning. Mer integrering. Mindre mobbing». Hvor er denne dokumentasjonen? Hvor er dokumentasjonen på at disse systematiske kartleggingene og programmene faktisk fungerer?

Overkjørt og umyndiggjort

Det er provoserende hvordan barnehageloven, opplæringslova, barnehagelærerens, lærerens, og alle medarbeiderens kunnskap og erfaringer, blir overkjørt og umyndiggjort.

Profesjonelt og faglig skjønn blir undervurdert. Kartlegginger og programmer er for kategoriske og gir ikke rom for subjektivitet. Hva er det vi egentlig vil oppnå? Er det kvalitet at alle barn i en barnehage kan stå på ett bein i 10 sekunder? Eller at barnet klarer å si "saks" riktig når det er 4 år? Er barnet unormalt, og trenger barnet ekstra hjelp hvis han/hun ikke kan dette? Noen barn har disse ferdighetene når det er 2 år, et annet barn når det er 3 år, men begge barn er like normale.

Vi som jobber med barn må stå sterkere på for å trekke frem styrkene og det særegne ved hvert enkelt barn.

Flere av kartleggingene legger opptil at pedagogen skal skravere inn felter i aldersadekvat utvikling. Når det er noen ferdigheter barnet ikke mestrer, så blir disse feltene stående åpne.

Disse åpne feltene snur fokuset unødvendig mot mangler hos barnet. Det vil dermed forstås som at barnet ikke er normalt. Det at barnet mestrer andre ting innenfor samme fagområde kommer ikke nevneverdig frem. Kan en 3-åring noe som en 5-åring skal klare, kommer heller ikke dette frem i skraveringen. Det barnet kan, som ikke kartleggingen har fokus på eller fanger opp, er derfor underordnet og uvesentlig. Det sterke visuelle fokuset i skjemaene, gjør at de negative hullene blir dominerende og kan gjøre foreldre unødvendig bekymret.

Trygghet, lek og læring - i nevnte rekkefølge

Vi som jobber med barn må stå sterkere på for å trekke frem styrkene og det særegne ved hvert enkelt barn. Det som er kvalitet er at barn får omsorg og kjærlighet og viser utvikling over tid. Barn skal være glade og trygge, og få varierte opplevelser sammen med andre barn og voksne. Det viktigste er ikke å kunne en ferdighet på et gitt tidspunkt, men at utviklingen går fremover.

Fra det øverste politisk hold blir barn sett på som en fremtidig investering, fremfor et menneske med behov for nye erfaringer, opplevelser, omsorg og kjærlighet. Barnehagen skal være en arena for trygghet, lek og læring. I nevnte rekkefølge. La opplevelser og erfaringer barna gjør i barnehagen og i skolen få mest oppmerksomhet. De barn som trenger hjelp og støtte vil bli oppdaget, fordi barnehagelæreren og læreren har den kunnskapen og kompetansen som trengs.

Barnehagelæreren og læreren blir hver dag utfordret på sin autonomi, men ved at vi står sammen, blir det langt vanskeligere for politikere og eiere å pålegge barnehagen og skolen og den enkelte kommune alle disse kartleggingene og masseproduserte programmene. Politiske kjepphester og eiers muligheter til å automatisere sin drift, skal ikke gå foran barns psykiske helse. Barna skal oppleve en lykkelig barndom, ved å utforske sine egne muligheter, ikke ved å bli standardisert. 

Debatt

Til toppen