"Vi trenger barnehager og skoler som har det enkelte barns unike følelsesmessige behov i fokus. Ved at barn møtes på sine følelser og forstås ut fra sin oppførsel, fremmes deres psykiske helse," skriver Katrine Heim Gjesvik (øverst) og Kjersti Brænne. Illustrasjonsfoto: Getty Images
Kronikk
"Vi trenger barnehager og skoler som har det enkelte barns unike følelsesmessige behov i fokus. Ved at barn møtes på sine følelser og forstås ut fra sin oppførsel, fremmes deres psykiske helse," skriver Katrine Heim Gjesvik (øverst) og Kjersti Brænne. Illustrasjonsfoto: Getty Images (Getty Images/privat)

Hva er «riktig» oppførsel?

Tiltakene flere barnehager og skoler bruker mot «uønsket» oppførsel kan være skadelige.

  • Kronikk

Flere barnehager og skoler bruker tiltakene «De utrolige årene» (DUÅ) og «Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling» (PALS), der bruk av ytre belønning (klistremerker, «Bra kort» og tilsiktet ros) og det å overse «uønsket» oppførsel er sentrale virkemidler for å påvirke barns oppførsel.

Vi frykter at for mye av dette kan gi uheldige «bivirkninger» på barnas psykiske helse og deres læringsmuligheter, og potensielt for demokratiet på lengre sikt.

Andelen som strever øker

Vi jobber med barn og unge innen psykisk helsevern og vet noe om hva barn trenger for å føle seg sett og trygge, som er sentralt for deres utvikling. Andelen barn og unge som strever med angst og depresjon øker og utgjør nærmest et folkehelseproblem. Vansker med oppførsel er derimot ikke et generelt økende problem.

Vi tror ikke at kursledere eller utøvere av DUÅ og PALS har dårlige intensjoner. Tvert imot er vel tiltakene ment å være en hjelp til å skape ro og orden i barnegruppene, samt lære barn å utvikle sosiale ferdigheter. Vi mener ikke å være dogmatiske og si at det aldri er OK å overse eller belønne et barns oppførsel. Men, når belønning og det å overse oppførsel blir satt i system for å oppnå «riktig» oppførsel blir vi bekymret.

Hvilken oppførsel som forventes

En illustrasjon viser noe av bakgrunnen for våre bekymringer: På et foreldremøte i en barnehage informeres det om en omfattende kurssatsning på DUÅ. Alle barnehagene i kommunen er pålagt å følge dette etter et politisk vedtak.

En mor, som til daglig jobber som psykolog, undrer seg over hvor hensiktsmessig det er at barnehagene får et slikt kurs nærmest tredd ned over seg?

Kurslederne demonstrerer DUÅ gjennom et rollespill: En voksen spiller en gutt som ikke oppfører seg «riktig» ved et måltid; han vandrer rundt og holder på med andre ting enn å spise maten. En annen spiller ei jente som oppfører seg på en måte som de voksne ønsker; hun sitter stille og rolig ved bordet og spiser maten. Hun gjør ingenting ut av seg og virker nesten usynlig. En «ansatt» i barnehagen roser henne nettopp for å sitte stille og spise maten. Kurslederne forklarer at ved å rose jenta for hennes oppførsel vil gutten forstå hvilken oppførsel som forventes.

Moren får vondt av både jenta og gutten i rollespillet. Gjennom arbeidet sitt vet hun at de begge kunne trengt å bli sett og møtt ut fra sine unike personligheter, livssituasjoner og behov. Hun lurer på hvor det blir av fokuset på hvordan barna egentlig har det?

Forsterker uheldig væremåte?

Dersom jenta i rollespillet fra før er engstelig, perfeksjonistisk og redd for å gjøre feil, kan det å gjentatte ganger bli møtt med ros for å gjøre som andre forventer forsterke en oppførsel og væremåte som for henne er uheldig. Vi kan kanskje se for oss at hun kan utvikle psykiske vansker som angst, tvangslidelse, depresjon eller spiseforstyrrelser?

I rollespillet får hun ikke ros fordi hun trenger det, men fordi den voksne vil påvirke guttens oppførsel. Denne jenta kunne kanskje heller hatt behov for å være mer «rampete»?

Et barns oppførsel er som et «språk» som må forstås. Hvilke behov formidler barnet gjennom sin væremåte?

Vi spør oss videre om gutten i rollespillet kan bli forvirret og usikker på den voksne – som ikke opptrer særlig tydelig om sine forventninger til ham? Er det traumatiske opplevelser som ligger bak den urolige oppførselen hans? Bruker han aktivitet til å holde vonde følelser og tanker unna? Føler han seg ikke trygg noen steder og trenger at en voksen forstår det, i stedet for å overse ham?

Hva betyr oppførselen?

Et barns oppførsel er som et «språk» som må forstås. Hvilke behov formidler barnet gjennom sin væremåte?

Ved at en voksen forsøker å tolke og sette ord på sin forståelse av dette for barnet kan barnet selv lære seg å forstå, tenke om og uttrykke sine følelser med ord. Å kunne dette er en sosial ferdighet som bidrar til barnets utvikling av selvstendighet og som kan redusere dets behov for å uttrykke seg eksempelvis gjennom å slå. Når et barn opplever at andre forstår dets følelser dannes grunnlaget for utvikling av empati, trygghet og tillit til andre.

Indre vs. ytre motivasjon

Vi frykter at DUÅ i barnehager og PALS i skoler kan være forstyrrende for barns muligheter til å leke og lære ettersom de trenger å føle seg trygge for å være i en god utviklingsprosess der de er mottakelige for læring og våger å uttrykke seg. Dessuten er det en økt erkjennelse av at indre motivasjon som drivkraft for læring på sikt er kraftigere og mer holdbar enn ytre motivasjon (belønning).

Til slutt frykter vi at et for stort fokus på ytre belønning og det å overse barns oppførsel i stor grad vil gjøre barn opptatte av å være «flinke» i andres øyne. Å holde seg inne med gruppen eller «flokken» sin er en viktig drivkraft bak menneskers handlinger. En annen «bivirkning» kan være at noen barn gir helt opp og faller utenfor fellesskapet. Historien har flere ganger vist oss at behovet for tilhørighet kan oppleves som viktigere enn hva fellesskapet faktisk står for. Demokratiet trenger barn og unge som tenker selvstendig og kritisk, en oppførsel DUÅ og PALS ikke later til å bygge opp under.

For mange bivirkninger?

I barnehager og skoler satses det stort på "fore-byggende" tiltak for å bedre oppførsel og sosiale ferdigheter, mens det store folkehelse-problemet hos barn og unge er angst og depresjon.

Vi trenger barnehager og skoler som har det enkelte barns unike følelsesmessige behov i fokus. Ved at barn møtes på sine følelser og forstås ut fra sin oppførsel, fremmes deres psykiske helse. I tillegg økes deres sosiale ferdigheter, grad av empati og følelse av trygghet, som de trenger for å være i en god utviklings- og læringsprosess.

Demokratiet trenger trygge barn som senere blir trygge voksne med selvstendige meninger. I barnehager og skoler satses det stort på «forebyggende» tiltak for å bedre oppførsel og sosiale ferdigheter, mens det store folkehelseproblemet hos barn og unge er angst og depresjon. Spørsmålet til myndighetene er om tiltak som DUÅ og PALS har for mange uheldige «bivirkninger» og i for liten grad er til hjelp for det som er en større utfordring for barn og unge i våre dager?

  • Dette innlegget ble først publisert i Dagsavisen.

Debatt

Til toppen