Oddbjørn Løndal, lektor i barn og unges psykiske helse ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern (RKBU Nord), UiT Norges arktiske universitet. Han er også administrativ leder for De Utrolige Årene i Norge.
Oddbjørn Løndal, lektor i barn og unges psykiske helse ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern (RKBU Nord), UiT Norges arktiske universitet. Han er også administrativ leder for De Utrolige Årene i Norge. (Foto: Getty Images/privat)

De Utrolige Årene i norske barnehager

«Hvorfor skal kunnskap utviklet og innhentet gjennom mange tiår, fra et bredt spekter av fagfolk, måtte vike til fordel for pedagogenes frihet?» spør Oddbjørn Løndal. Her svarer han på kritikken av DUÅ.

  • pedagogikk

Det er spennende å se at mange studenter ved Høgskulen på Vestlandet er aktive skribenter på barnehage.no. Faglig ordskifte er bra. Den 25. januar publiserte nettsiden en kronikk av masterstudent i barnehagevitenskap, Elisabeth Tholo, der hun kritiserer det hun kaller målstyringsprogrammer i norske barnehager. Hun hevder at bruk av programmer i barnehagen bryter med Rammeplan for barnehagen (2017) og at de er en trussel mot barns medvirkning og deres danning.

Studenten fokuserer spesielt på programserien De Utrolige Årene (DUÅ) og omtaler tiltakene som behavioristiske og behandler barn som objekter i stedet for å være subjekter i egne liv. Jeg oppfatter innlegget som unyansert og ønsker derfor å presentere DUÅ-tiltakene satt i et helhetlig perspektiv. Hovedsakelig vil jeg konsentrere meg om DUÅs tiltak for barnehager, men vil også berøre noen av de andre DUÅ-tiltakene.

Før jul kontaktet Tholo meg på telefon med spørsmål om implementeringen av DUÅ i norske barnehager per 2017. Interesserte studenter er alltid hyggelig og jeg tilbød utfyllende informasjon om DUÅ, i tillegg til det hun etterspurte. Vedkommende takket «nei» til det. Utfra kronikken hennes, virker det som hun har brukt lite tid på å studere DUÅ-programmenes teorigrunnlag også i ettertid. Likevel velger hun bastante uttalelser og hevder at hovedmålene i DUÅ-programmene er lydighet og disiplin og at virkemidlene er bruk av manipulering som strategi. Hvis hennes forståelse hadde vært riktig, så hadde det vært ille.

Beskrivelse av De Utrolige Årene

Professor Carolyn Webster-Stratton og hennes team ved University of Washington har gjennom ca. 35 år utviklet og forsket på programserien The Incredible Years (IY). Per i dag benyttes programmer fra IY i ca 25 land og det foregår jevnlig følgeforskning som i stor grad dokumenterer god nytteverdi. I Norge benevnes programserien som De Utrolige Årene (DUÅ) og implementering skjer i regi av de tre regionale kunnskapssenter for barn og unge (RKBU) og er forankret i universitetssystemet. 

DUÅ består av åtte utviklingsstøttende gruppetiltak, der foreldreveiledning og barnegrupper er sentralt i opplæringsporteføljen, i tillegg til opplæringstilbud for ansatte i skole, SFO/AKS, barnehage, PPT og andre pedagogiske støtteteam.

Overordnede mål for programserien er å fremme godt samspill barn imellom og mellom barn og voksne. Mange av programmene er universalforebyggende, andre er målrettede tiltak, og resterende er tilrettelagt for veiledning av foresatte og derigjennom behandle barns utfordringer i sosial- og atferdsmessig samhandling. (DUÅs hjemmeside lastet ned 31.1.2018)

DUÅs barnehageprogram er et universalforebyggende tiltak med mål om å fremme barns psykiske helse, bidra til god og respektfull gruppeledelse, samt utvikle godt samarbeid og koordinering av støttende tiltak for enkeltbarn og grupper i barnehage. Det er sentralt at hele personalgrupper av faglærte og ufaglærte deltar i opplæringen sammen, slik at de kan diskutere og videreutvikle en felles pedagogisk plattform for sin barnehage.

DUÅs barnegrupper (Dinosaurskole i stor gruppe) er tilrettelagt som et universalfremmende tiltak både for skole og barnehage. Gruppetilbudene dekker utvalgte tema og fokuserer på allsidig praktisk læring via sirkelsamlinger, smågrupper, øving gjennom dagligdagse situasjoner, samt gjennom barnelitteratur, lek, drama og andre aktiviteter. Barns medvirkning, idemyldring og eget engasjement er en rød tråd gjennom tilbudet. Målet er å stimulere barns kunnskap og ferdigheter om egne og andres følelser, empati, selvbilde, toleranse, medvirkning, selvregulering, problemløsning, vennskap, gruppetilhørighet, mobbeforebygging, overgang til skole, m.m. Tiltaket fokuserer på å støtte enkeltbarn og grupper i sosial og følelsesmessig utvikling. Skolefaglig læring berøres i svært liten grad i dette tilbudet.

DUÅs teorigrunnlag

DUÅ er basert på moderne utviklingspsykologi og hjerneforskning, tilknytnings- og relasjonsteori, atferdsanalyse, sosial læringsteori og kunnskap om gruppeprosesser. Sentrale teorier:

  • Teorier om læring via rollemodeller og tiltro til egen mestring v/Albert Bandura (1986)
  • Kognitiv sosial læringsteori om gjensidig negativt forsterkende samspill (Patterson, Reid, & Dishion, 1992)
  • Teori om utvikling av kognitiv læring og interaktive læringsmodeller (Piaget & Inhelder, 1962)
  • Tilknytnings- og relasjonsteorier (Bowlby 1980, Ainsworth, 1974)
  • Teorier om hjernens utvikling (Belsky, 2005)
  • Teorier om hvordan å påvirke sinte, negative og depressive tanker via kognitive tilnærminger, samt hvordan styrke foresattes selvrespekt og trygghet i foreldrerollen (Beck, 1979; D'Zurilla & Neuza, 1982; Jacobsen & Margolin, 1979)

Webster-Stratton, C. (2011) gjengitt på DUÅs hjemmeside, lastet ned 31.1.2018

For de som ikke kjenner barnehagepedagogikken inngående, kan det nevnes at Bowlby, Ainsworth, Piaget og Inhelder er teoretikere som jevnlig refereres til i barnehagelitteraturen. Banduras teorier om læring via rollemodeller og tiltro til egen mestring, og Belskys hjerneforskning er trolig også kjent og respektert kunnskap i barnehagesektoren. Det kan også nevnes at Constance Hanf er sentral i DUÅs teorigrunnlag. Hun fokuserer på lekens fundamentale betydning og litteratur hennes oppfordrer foreldre og andre voksne til å respektere og legge til rette for barns egenmotiverte lek.

De som ønsker dypere innblikk i DUÅs teorigrunnlaget, kan lese Odd Fyhns artikkel «Dressur eller humanisme?» (2017). Utfyllende informasjon om oppbygging og bruk av DUÅs skole- og barnehageprogram, er omtalt i et eget bokkapittel av Løndal & Aasheim i boka «Inkludering og utvikling» (2016).

Hvordan velger kommuner og barnehager sine satsingsområder?

Våre erfaringer er at kommuner og barnehager gjerne gjør et grundig forarbeid før de velger arbeidsmodeller de vil benytte for å jobbe målrettet med barnas psykiske helse, sosiale- og følelsesmessige ferdigheter, selvregulering, etc. Likeledes at mange jobber grundig for å finne velutprøvde tiltak for å utvikle personalets kunnskap og ferdigheter. Vi opplever at de søker kunnskap i statlige styringsdokumenter, benytter offentlige nettportaler, leser artikler og rapporter om ulike tiltak, samt vurderer ressursbruk opp imot nytteverdi for barna. Folkehelseinstituttets  og aktuelle direktoraters hjemmesider blir ofte brukt i denne type arbeid, sammen med nettportaler som www.ungsinn.no, og www.forebygging.no. De søker også informasjon hos relevante kompetansemiljøer som jobber spesifikt med dette.

Tholo uttaler seg kritisk til innblanding i barnehagen fra kommunale politikere og kommunenes administrasjon. Det kan virke som hun ikke kjenner til at kommunenes ledelse for barnehagefeltet vanligvis er erfarne pedagoger, – og i svært mange tilfeller er barnehagelærere. De har lang fartstid som pedagogiske ledere, som styrere, har relevant videreutdanning og har et stort hjerte for barnehagesektoren og barna. Når disse fagfolkene i dialog med barnehagene i egen kommune utreder og anbefaler konkrete tiltak, er det med faglig tyngde. Det vil si at de bidrar til at folkevalgte politikere kan fatte gode og trygge vedtak forankret i faglige vurderinger.

Sammen med overordnede vurderinger i forkant, må nye arbeidsmodeller også forankres i hele personalet i den enkelte barnehagen. DUÅ stiller derfor krav om at minst 80 prosent av personalet må samtykke i valg av DUÅ som arbeidsmodell før opplæring skal tilbys. Videre må barnehage og kommune/eier forplikte seg til jevnlig veiledning og evalueringer, for å sikre kvaliteten på tilbudene over tid. 

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter.

Metodefrihet eller kunnskapsbasert?

Tholo skriver varmt for metodefrihet i barnehagen. Det høres besnærende ut at hver enkelt barnehagelærer eller hver barnehage skal utvikle sin egen særegne pedagogiske plattform, slik at de kan støtte hvert enkelt barn best mulig i deres utvikling og danning. Men kan vi garantere at tilbud som er utviklet nær mottakeren er de aller beste? Norske barnehager har fra én til maksimum 20-30 pedagoger i sine enheter. Kan vi da være sikre på at akkurat disse pedagogene vil kunne utvikle de beste tilbudene utfra sin kunnskap og erfaringer?

Jeg har selv en grunnutdanning som barnehagelærer og forundrer meg over at pedagoger hevder at metodefriheten alltid er svaret. Hvorfor skal kunnskap utviklet og innhentet gjennom mange tiår, fra et bredt spekter av fagfolk, måtte vike til fordel for pedagogenes frihet? Personlig lærte jeg mye i løpet av tre år på lærerskolen, men etter endt utdanning og møtet med fagfeltet opplevde jeg fort et behov for mer kunnskap. Det gledet meg derfor å høre Jan Tore Sanner, statsråd for barnehagene på radio nylig. Han fremhevet at kompetanseheving i barnehagen er et prioritert område for å sikre barnas trygghet og trivsel både her og nå – og for å legge grunnlaget for et gode liv i fremtiden. Jeg oppfattet dette ikke som kritikk av barnehagene, men heller en vilje til å satse for å bli enda bedre. Når hele kommuner eller enkeltbarnehager velger godt utprøvd og evaluerte arbeidsmodeller for alle sine ansatte, – både faglærte og ufaglærte, så opplever jeg at de jobber med statsrådens mål. De bygge på skuldrene til det som allerede er utviklet og har vist god nytteverdi via forskning, i stedet for å skulle finne opp «hjulet» på nytt og på nytt.

Faglige valg og tilrettelegginger

Den 25. januar 2018 publiserte VG kronikken «Vi har metoder som kan redusere mobbing dramatisk, men vi vil ikke bruke dem». Forsker Kristin Heiervang skrev at Utdanningsdirektoratet og norske skoler gjennom en årrekke har valgt bort forskningsbasert metodikk mot mobbing, til tross for at bred nasjonal og internasjonal forskning viser at det er et dårlig valg. Konsekvensen er trolig til at mange norske barn og unge blir utsatt for mobbing daglig, til tross for at dette kunne vært unngått hvis skolen deres hadde valgt å benytte et forskningsbasert antimobbeprogram.

Jeg er glad for at Helsedirektoratet og Barne- ungdoms- og familiedirektoratet handler annerledes, ved langsiktig å finansiere og anbefale forskningsbaserte tiltak i skole, SFO/AKS, barnehage og i tjenestene som skal serve dette fagfeltet. Helsedirektoratet forventer for øvrig forskningsbaserte tiltak også for kreft, hjerte- og karsykdommer, etc. Jeg tror de fleste norske borgere støtter slike statlige føringer, - i alle fall på sistnevnte område. Er det grunn til å tenke annerledes når det gjelder tidlig innsats i fht barns psykisk helse, sosiale og emosjonelle ferdigheter og danning?  

Tholo skriver at det er viktig å tilpasse tiltakene til barna og barnehagen. Det er jeg i stor grad enig i. For DUÅ innebærer dette blant annet å bruke relevant materiale og begrepsapparat, ta nasjonale hensyn i tilretteleggingen, oversette utenlandsk materiell på en god måte og jevnlig evaluere tilbudene. Eldre DUÅ-litteratur har ved noen anledninger hatt noen svakheter i så henseende, der kliniske termer har blitt brukt i universallitteraturen. Dette har fra tid til annen forstyrret felles forståelse i fagfeltet, selv om faglig ståsted har vært relativt lik. Derfor jobber vi kontinuerlig med å oppdatere eldre materiale og tilrettelegge nytt, som er best mulig tilpasset norske forhold. Til tross for slike utfordringer i oversettingsarbeidet, er det på det rene at forskningsbaserte opplæringsmateriell er å foretrekke. Professor Frances Gardner ved University of Oxford har via en omfattende europeisk studie dokumenterer at kvaliteten på opplæringstiltak har vesentlig større betydning enn at tiltakene er lokalt utviklet (Gardner, F. 2017).

Forskning og dokumentasjon

Både internasjonal og norsk forskning viser at DUÅs tilbud for barnehagen fyller et viktig kompetansebehov for personalet i barnehagene. Personale vi møter i det daglige, sier jevnlig at DUÅ-opplæringen bringer inn nyttige arbeidsmodeller og stiller faglige spørsmål som grunnutdanningen for barnehageansatte ikke dekker per i dag.

Evaluering av DUÅs skole- og barnehageprogram i Norge viser at nytteverdien av tiltaket er betydningsfullt bedre for barn i intervensjonsgruppen enn for barn i tilsvarende kontrollgruppe. Evalueringen viser at programmet fremmer utviklingen av sosiale ferdigheter og selvregulering, reduserer samhandlingsvansker, samt hjelper barn som har internaliserende- og oppmerksomhetsvansker. (Fossum, Handegaard & Drugli, 2017).

En rapport fra Institutt for læring og filosofi ved Aalborg universitet så på bruken av forskningsbaserte arbeidsmodeller i pedagogiske institusjoner i Danmark (Nordahl, T., et.al 2012). Rapporten viser at ingen av de ansatte opplevde å gi avkall på sin autonomi som pedagog, som konsekvens av den nye praksisen. Mange opplyste derimot at de forskningsbaserte modellene medførte til at de selv utviklet en bedre pedagogisk praksis.

Joseph Durlak og hans forskningsteam viser via en stor metaanalyse fra 2011, at bruk av forskningsbaserte sosial-kompetanseprogrammer gir betydelig bedre utbytte for barna enn ved bruk av mindre strukturerte arbeidsmodeller. DUÅs barnegrupper representerer et slikt tiltak med kjent nytteverdi.  

Universitetslektorene Elin Børve & Sigrid Ness ved barnehagelærer- og lærerutdanningen ved Nord Universitet (HiNT), beskrev i Trønder-Avisa (2014) hvordan DUÅs barnehagetilbud samsvarer med kravene i Rammeplan for barnehagen (2011). De konkluderte med at DUÅs barnehagetiltak fremmer kompetanseheving, øker kvaliteten i barnehagen og fremmer barnas danning. Deres vurderinger står seg også i fht nye Rammeplan for barnehagen (2017).  

Konklusjon

Med bakgrunn i denne gjennomgangen, vil jeg hevde at DUÅs ulike barnehagetiltak bygger på en bred faglig plattform og ivaretar viktige funksjoner som etterspørres i norske styringsdokumenter, - og deriblant Rammeplan for barnehager (2017). Tiltakene bidrar til økt samarbeid og samkjøring mellom personalet, fremmer god og respektfull gruppeledelse, styrker barns sosiale og følelsesmessige ferdigheter og fremmer barns medvirkning og danning.

  • Kronikkforfatter Oddbjørn Løndal er lektor i barn og unges psykiske helse ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern (RKBU Nord), UiT Norges arktiske universitet. Han er også administrativ leder for De Utrolige Årene i Norge

Referanseliste:

Durlak, J.A., Weisbert, R.,P., Dymnicki A.B. and Taylor R.D., Schellinger K.B (2011) The Impact of Enhancing Students’ Social and Emotional Learning: A Meta-Analysis of School-Based Universal Interventions Child Development, January/February 2011, Volume 82, Number 1, Pages 405–432

Fossum S., Handegaard B.H. & Drugli M.B. (2017). DOI 10.1007/s10826-017-0727-3. https://link.springer.com/article/10.1007%2Fs10826-017-0727-3  

Fyhn, O. (2017). Dressur eller humanisme? En gjennomgang av De Utrolige Årene – et program for forebygging og behandling av atferds­vansker hos barn. Scandinavian Psychologist, 3.2017

Gardner, F. (2017) Parenting Interventions: How well do they transport from one country to another? Innocenti Research Brief, Gardner_IRB_2017_10

Løndal, O. & Aasheim, M. (2016). Bokkapittel: De Utrolige Årenes Skole- og barnehageprogram. I Inkludering og utvikling, s. 141 - 160. Ertesvåg, S.K., Eng, H., Frønes, I. & Kjøbli, J. (red.).

Ness, S. & Børve, E. (2014) Tidlig innsats via DUÅ, Trønder-Avisa 30.10.2014    

Nordahl, T., Kostøl, A., Sunnevåg, A-K., Knudsmoen, H. og Johnsen, T. (2012): Kvalitet i dagtilbuddet – set med børneøjne. Rapport 1-2012 LSP, Aalborg.

Kunnskapsdepartementet (2017). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo: Departementet.

Webster-Stratton, C. (2011). The incredible years. Parents, teachers and children’s training series. Program content, methods, research and dissemination. Seattle:Incredible Years, Inc.

Debatt

Til toppen