Hvordan kan barn fortelle om seksuelle overgrep, når kropp er et tabu?

Åmås (2015) problematiserer nakenheten og kroppsfokuset i media, i perspektiv til vårt alminnelige liv, der de fleste nå kvier seg for å være naken sammen andre, og der nakenheten har en funksjon og det handler om å bli ren. Løvereid (2015) mener vi blitt mer fremmedgjorte ovenfor vår egen kropp, og dens funksjon, og jenter ned i femårsalderen har problemer med å gå med bikini på badestranda.

Dersom foreldre og barnehageansatte ikke kan gå foran for naturlig utvikling av kropp som funksjon vil det bli medias kropps- og utseendeideal og pornografien som barna våre vil forsøke å kopiere, uten å vite hva som er hverken er naturlig eller unaturlig og ulovlig.

De fleste vil vel med hånda på hjertet si at vi som ansvarlige voksne må bidra til at barn og ungdom skal få et godt og naturlig forhold til egen kropp. Og vi ønsker å stoppe og forebygge seksuelle overgrep mot barn og unge. Sterke følelsesmessige reaksjoner oppstår når vi får høre at voksne mennesker forgriper seg på barn.

Du blir sint, forbannet, trist, provosert, kvalm, engstelig og det er vanskelig å ta det innover seg uten å bli helt satt ut av spill. Likevel blir det debatt og kritiske røster når noen tar tak og løfter fram tabubelagte tema! Fører slik kritikk til at vi som gjerne skulle vært like modig, trekker oss tilbake og håper på at det går over?

Sortland kommune har gjort noe og alle ansatte i kommunen som arbeider med barn og unge, er involvert i prosjektet Forebygging av seksuelle overgrep, og står dermed sammen om å bekjempe et tabu. Sortland kommune har vært i kritisert fordi de tar tak i en problematikk som ikke bare er et problem i deres kommune.

Tallet på barn som utsettes for seksuelle overgrep er høyt, mellom 20 og 36 prosent av norske kvinner og mellom 7 og 13 prosent av norske menn er blitt utsatt for seksuelle overgrep (Steine et. al, 2012 og NKTVS, 2014). I 2014 var hver tredje anmeldelse av seksualforbrytelse overgrep mot barn. VG ruller opp sak etter sak med norske menn som laster ned barneporno.

Vi vet at små barn ikke har den sammen preferansen og kunnskapen som voksne, derfor er det mange barn som blir utsatt for vold og overgrep tror at det skal være slik. Mange ofre føler også sterk skyld og tror de selv har medvirket til overgrepene. Psykolog Øvereide påpeker at omsorg og oppmerksomheten fra overgriper er veldig godt skjult og at det er vanskelig for barnet å avdekke at det er et overgrep det utsettes for. Derfor er det viktig å ikke legge ansvaret på barn og tro at de kan avdekke overgrep selv.

Barn er totalt avhengig av sine nærmeste omsorgsgivere, men det er i ni av ti tilfeller slik at overgriperen har en nær relasjon til barnet. Det er altså hjemmet og i barnets nærmiljø det er mest utrygt. Vi må derfor tydeliggjøre virkeligheten for barn, hva er naturlig og hva er ikke naturlig og ikke minst ulovlig. I gjennomsnitt holder et barn som er utsatt for seksuelle overgrep på hemmeligheten i 17 år, melder Redd Barna.

• LES OGSÅ: Skal lære om vold og seksuelle overgrep.
• LES OGSÅ: Redd Barna med ny kampanje mot seksuelle overgrep.

Hvor mange barnehager og kommuner arbeider målbevisst med forebygging av seksuelle overgrep mot barn? Øvereide uttaler seg i NRK Nordland kritisk mot Sortland kommunes satsning for å forebygge seksuelle overgrep mot barn. Han sa at «man må ikke være blåøyd og tro at det gir noen særlig reduksjon i antall overgrep mot barn. Før trodde vi at vi kunne unngå at barn døde i trafikken ved å lære dem om trafikk, men det var helt feil. Barn og trafikk hører ikke sammen, og seksualitet og barn hører heller ikke sammen». At barn ikke skal høre sammen med sin kropp og seksualitet er vel absurd i den opplyste tiden vi nå lever i.

Ved å innta en slik holdning undrer jeg hvilket syn på barn Øvereide har? Alle ønsker metoder som fungerer, og når vi vet at 12-åringen har søkt og sett det meste av tilgjengelig pornografi på nett, er det vel ikke tidlig å begynne å snakke med barn om kroppen og hvordan den er oppbygd og fungerer. Er det ikke bedre at barn får kunnskap fra for eksempel ansatte i barnehagen enn at de skal lære gjennom kompiser og internett? Hvilken vranglære vil de sitte igjen med og hvordan vil de selv handle ut i fra den kunnskapen?

Sortland kommune vil følge opp sitt prosjekt med følgeforskning og det vil være viktig forskning for alle som arbeider med barn og unge, men vi kan vel ikke la vær å sette tematikken i fokus imens? Både bachelor- og masterstudenter som ønsker å undersøke hvordan barnehagene arbeider med barns kroppslige utvikling og seksualitet sliter med å finne informanter til forskningen sin.

Kimerud (2009) mener det er forsket svært lite på temaet, og selv om Aasland i 2015 gav ut boken «Barna og seksualiteten», får den ikke den oppmerksomheten den skulle ha hatt i utdanningsinstitusjoner og barnehager/skoler. Aasland mener at temaet har fått en angstpreget skjær over seg, og hun er ganske alene om å kurse og undervise dagens lærerstudenter og lærere i barnehage og skole. Hvordan skal et barn ha mot til å si ifra at noen gjør ting med kroppen han/hennes når vi ansvarlige rundt ikke vil snakke om det eller sette fokus på det naturlige kroppslige? Langfeldt påpekte, allerede i 2000, at fokus på å avdekke seksuelle overgrep i barnehagene viser at manglende kunnskap om barns naturlige seksualitet skaper utfordringer i dette arbeidet.  Barnehageansatte må kunne skille mellom normal og avvikende seksualitet og ansatte i tett samarbeid med foreldre må unngå å stoppe barn i deres utforskning av kroppen i redsel for at de skal bli beskyldt for overgrep og incest!

Faglig forankring og målrettet arbeid må til for å sette fokus på tema kroppslig utvikling og seksualitet i barnehagen. Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver (2011) påpeker at barn skal ha mulighet til en allsidig utvikling, barns seksualitet er en del av barnets utvikling og må tas på alvor. I FNs barnekonvensjon (art.16) står det at «ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlig angrep mot sin ære eller sitt omdømme». Rett til privatliv vil si at barn har rett til å utforske egen seksualitet, samt være nysgjerrig på egen kropp uten å bli stoppet og/eller føle skam.

Alle barn skal ivaretas og derfor er det viktig at ansatte diskuterer og reflekterer over ulike situasjoner og dilemma som kan oppstå i barnehagehverdagen. En personalgruppe er satt sammen av mennesker som har ulike utgangspunkt i forhold til normer og verdier, egen oppvekst og ulike kulturers syn på seksualiteten, og det krever mye kompetanseutvikling for å samles i et felles grunnsyn. 

Her må en skikkelig holdningsendring og dugnadsinnsats til, både lærerutdanningene og barnehagens ansatte må trø til for å kunne jobbe godt og forebyggende for barns beste.