«Tar vi oss tid til de rolige stundene?» spør Trine Hofseth.
Kronikk
«Tar vi oss tid til de rolige stundene?» spør Trine Hofseth. (Foto: Getty Images )

Gir vi barn tid til å oppleve ting i sitt tempo?

«Barn trenger tid til å fordøye og forstå det de ser og opplever. Gir vi dem det?» spør artikkelforfatteren.

  • Kronikk

Rett før årets sommerferie kom en 4–åring bort til meg og sa:

«Trine, vet du hva jeg skal i sommer? Vi skal kjøre til Danmark og bilen vår skal inn på ferga. Tenk på det da – en ferge som er så stor at den kan ha biler inni seg. Og den kan ha MANGE biler inni seg også!»

Han er så ivrig denne lille kroppen som står foran meg, at han nesten lyser.

Han og jeg prater litt frem og tilbake om ferger. Så om Danmark og om hva de skal gjøre både om bord i fergen og i Danmark. Når jeg er ferdig med samtalen tenker jeg på at så heldig denne gutten er som har foreldre som gjør en slik båttur til noe spennende.

Etter sommerferien

Etter sommeren kom han igjen gledesstrålende til meg og fortalte at:

«Til helgen skal vi på telttur, Trine. Vi skal sette opp fortelt og telt og da blir det nesten som vi har kjøkken foran, stue i midten og soverom bakerst!»

Han forteller levende for meg at de er redd for at det skal bli mye regn, men at de har en god plan for det også. Da setter de bare skoene i forteltet (eller kjøkkenet da), og går inn i teltet. Og han skal være sammen med noen venner på tur også; han gleder seg skikkelig.

Foreldrene har forstått noe viktig

Igjen slår det meg at disse foreldre har forstått noe viktig. Hvordan vi som voksne formidler opplevelser og ikke minst tar oss tid til å formidle opplevelser, er viktig i forhold til forventningene barn får og har.

Jeg spør meg av og til om vi voksne har lett for å glemme å ta barns opplevelser og nysgjerrighet på alvor. Vi glemmer at de har behov for å oppleve ting i sitt tempo. Vi pøser på med det vi voksne synes er spennende og interessant. Mange barn har vært halve jorda rundt før de begynner på skolen, men har kanskje aldri tatt toget eller ligget i telt noen gang.

En klok 5-åring

På en institusjon jeg jobbet engang var det en jente på 5 år som skulle bli adoptert av en flott familie fordi hennes egen ikke evnet å ta godt nok vare på henne. Adoptivmammaen synes det var så leit at den lille jenta ikke hadde opplevde noe særlig i sine første 5 år.

Hun hadde vokst opp i et miljø som ikke tok hennes behov for utvikling og behov for læring eller opplevelser på alvor. Da sier denne fantastiske kloke 5-åringen til sin nye mamma:

«Men tenk så mye jeg kan glede meg til å oppleve nå da. Det er ikke sikkert at jeg hadde syntes det var noe gøy før jeg ble 5 år heller».

Jeg har tenkte en del på disse ordene og de kom sterkt tilbake til meg da 4–åringen fortalte meg med glede og entusiasme om sin tur til Danmark.

«DET ER IKKE SIKKERT JEG SYNES DET HADDE VÆRT NOE GØY FØR JEG BLE 5 ÅR HELLER.»

Sterke ord!

Sterke ord, fordi vi som voksne burde lære noe av dem. Er det kanskje vi voksne som kjeder oss og tar barn med på det som er våre behov? Jeg mener absolutt ikke at barn har vondt av å være med i vår voksne verden en gang iblant, bare vi informerer og gir dem muligheten til å forstå. Mange museer har for eksempel et opplegg for barn som er veldig bra.

Hvis du som voksen leser deg opp på stedet du vil dra til eller ting du vil se, kan du gjøre en i utgangspunktet kjedelig ting for et barn, til en spennende opplevelse. Tar du deg tid til på forhånd å snakke med barnet om hva dere skal se har du muligens vekket nysgjerrigheten til barnet og alle får glede av turen. «Vi skal inn på et museum der de har et bilde av en dame som sitter i senga ved barnet sitt som er sykt. Det blir spennende å se om du finner det.»

Trenger vi oppleve alt på en gang?

Men tilbake til 5–åringens ord. Glemmer vi voksne at barn ikke trenger å oppleve alt på en gang? De har mange år og anledninger til å oppleve ting i sitt tempo. De trenger tid til å fordøye og forstå det de ser og opplever. Gir vi dem det? Det er selvfølgelig en forskjell på denne 5–åringens opplevelser og barn av foreldre som evner å gi omsorg. Men ordene hennes er like sterke likevel.

En heseblesende hverdag

Det har dessverre blitt en heseblesende hverdag for små barn også. Mange har organisert fritid gjennom diverse tilbud fra de er 3 år. Men er det egentlig barnets behov?

Hvordan vi som voksne formidler opplevelser og ikke minst tar oss tid til å formidle opplevelser, er viktig i forhold til forventningene barn får og har.

Eller er en hverdag i barnehagen, og deretter en rolig ettermiddag sammen med dem som betyr aller mest for dem mer enn bra nok? Jeg opplever at mange foreldre kanskje har litt dårlig samvittighet fordi de ser barna litt lite og for å bøte på det skal gjøre så mye med og for dem.

For noen barn er det faktisk helt fint å få være sammen med eller leke ved foreldrene sine i hjemmet. De liker å få være med på å lage mat og få være med på å gjøre hverdagspliktene. Tar vi oss tid til å gjøre det med dem? Tar vi oss tid til å være sammen med dem på den måten? Eller er det om å gjøre å bli ferdig med middagen fortest mulig så man kan stupe videre i hverdagstresset?

Den organiserte barndommen

Alt dette er selvfølgelig veldig forskjellig fra familie til familie. Samtidig tenker jeg at det er greit å bli minnet på det som voksen. Den organiserte barndommen.

Tar vi oss tid til de rolige stundene? Tar vi oss tid til at barn får oppleve ting i sitt tempo? Er vi tilstedeværende voksne som gir dem tid til å undre, filosofere og oppdage verden? Eller flyr vi til Dubai og glemmer å fortelle dem om landene imellom? «De forstår det ikke likevel» tenker du kanskje. Men har du prøvd å forklare dem det?

Jeg har sterk tro på at vi skal introdusere barn for verden i et tempo de selv er klare for. De får inn alt via TV og nettbrett – så er det ikke vår jobb å faktisk skjerme dem litt?

Når gikk du ut og lekte «Boksen går» med barna dine sist?

Det er som et Kinderegg; formidling av barnekultur, samvær med barnet og bedret kondis.

Dette innlegget ble først publisert på bloggen til Barnehagenett.

Debatt

Til toppen