Marianne Ree forsker på medvirkning i fellesskap i barnehagen.
Forskning
Marianne Ree forsker på medvirkning i fellesskap i barnehagen. (Foto: Silje Wiken Sandgrind )

Forsker på barns medvirkning i fellesskap: – Det er behov for en utvidet forståelse av medvirkning 

Marianne Ree har forsket på hvilke kommunikasjonsmønstre som forekommer i interaksjoner mellom barna og personalet i tre barnehager, og på hvordan disse påvirker barnas muligheter for å medvirke i fellesskapet. – Vi ble veldig overrasket over at de voksne var veldig styrende i mange situasjoner, sier hun.

Ree holder for tiden på med en artikkelbasert ph.d.-studie om medvirkning i felleskap i barnehagen. Studien inngår som en selvstendig studie i GoBaN-prosjektet og er finansiert av Universitetet i Stavanger.

Formålet er å få utvidet kunnskap om barns medvirkning i felleskap i barnehagehverdagen, forteller stipendiaten.

– Forskning viser at det er et behov for en utvidet forståelse av medvirkning som noe mer enn individuelle rettigheter og selvbestemmelse og egne valg, gjennom også å forstå og praktisere medvirkning fra et felleskapsperspektiv, sier Ree.

Hun er utdannet barnehagelærer, har en master i barnehagevitenskap og flere års praksis fra barnehagen.

Interaksjonen mellom personal og barna

Ph.d.-studien bygger på et feltarbeid i 3 barnehager, der det empiriske grunnlaget utgår fra videoobservasjon av 131 situasjoner i barnehagehverdagen, feltnotater, kvalitative forskningsintervju av personalet og gruppeintervju med 5-åringer i barnehagene.

I en artikkel publisert i tidsskriftet Early Child Development and Care, har Ree sammen med kollega Anette Emilson, blant annet sett på hvilke kommunikasjonsmønstre som forekommer i interaksjoner mellom barna og personalet i barnehagen, og hvordan disse påvirker barnas muligheter for å medvirke i fellesskapet.

Tre kommunikasjonsformer

Gjennom å analysere ulike situasjoner i barnehagehverdagen kom forskerne frem til tre hovedkategorier som syntes å være fremtredende mønstre i personalets kommunikasjon:

  1. Kontrollerende kommunikasjon:

– Vi var begge overrasket over hvor mye de voksne styrte - de var veldig performative i mange situasjoner. De styrte barna, både i hva de skulle gjøre og også hvordan de skulle gjøre det. I denne type kommunikasjon stilte de voksne mange lukkede spørsmål. Det var mye enveiskommunikasjon og barna hadde liten mulighet til å komme med egne initiativ, forteller Ree.

  1. Støttende kommunikasjon:

– Også i denne typen kommunikasjon var det mye enveiskommunikasjon mellom voksen og ett barn, men sammenlignet med den kontrollerende kommunikasjonsformen, var den voksne mer støttende og tok imot og bekreftet barnets initiativ. Men det var ikke noen videreføring av dette initiativet. Og selv om det var andre barn til stede, ble ikke de koblet inn. Det var en du-og-jeg-kommunikasjon. Det ble ofte brukt ord som «jeg», «du» og «din», og sjeldnere «vi», «dere» og «alle», sier forskeren.

  1. Gjensidig kommunikasjon:

– I den gjensidige kommunikasjonen ivaretok man initiativ fra barnet og bygget videre på dem sammen med de andre barna. Det ble stilt åpne spørsmål. Ord som «vi», «dere» og «alle» ble brukt i mye større grad og barna fikk komme med egne innspill. Hvis et barn kom med et initiativ ble det videreført av den voksne; «hva skal vi gjøre med dem?», «hvor skal vi leke dette?». Det var ikke den voksne som kom med svaret. Det var en gjensidighet i leken og i aktiviteten i denne typen kommunikasjon. Det bidro til i større grad å skape et gjensidig engasjement og oppmerksomhet mellom den voksne og alle barna som var til stede, forteller Ree.

Den gjensidige kommunikasjonsformen bidrar til å skape vilkår for medvirkning i fellesskap, ifølge stipendiaten.

– I den kontrollerende kommunikasjonen er den voksne mer formell, det er en slags norm for hvordan ting skal være. I den støttende kommunikasjonen er det kanskje et mer individfokus på medvirkning, det åpnes ikke opp for at andre barn kan koble seg på. I den gjensidige kommunikasjonen derimot, kunne alle barn bidra på sin måte. Barna kunne komme med sine ulike innspill. Den voksne tok imot og sendte ballen videre til andre barn istedenfor at den styrte hele veien selv. Barna fikk tid til å komme med ideer og løsninger og til å lytte og respondere til andre i barnegruppa, oppsummerer Ree.

– Kontrollerende i mange situasjoner

Ree og kollegaen fant at av totalt 131 analyserte situasjoner i barnehagehverdagen, var den kontrollerende kommunikasjonsformen dominerende i hele 75 av situasjonene.

Tabell. Oversikt over analyserte situasjoner.

  Kontrollerende kommunikasjon – begrenset medvirkning Støttende kommunikasjon – passiv medvirkning Gjensidig kommunikasjon – felles medvirkning N = Situasjoner
Måltid 16 5 7 28
Garderobe 3 9 3 15
Samlingstund 25 0 0 25
Voksenstyrte aktiviteter 18 6 3 27
Fri lek 13 13 10 36
N = Kommunikasjons-form 75 33 23 131

Leser du artikkelen på mobil? Svipe til høyre for å se hele tabellen.

– Vi ble veldig overrasket over at de voksne var veldig styrende i mange situasjoner, sier Ree.

Særlig i samlingsstunden var denne kommunikasjonsformen fremtredende. I alle de 25 samlingsstundsituasjonene som ble analysert, var den kontrollerende kommunikasjonen dominerende.

– Når barna var i samlingsstunden var det nesten som de var på en forestilling der den voksne kjørte hele showet, forteller Ree.

Mer gjensidig kommunikasjon i mindre grupper

I de 15 garderobesituasjonene som ble analysert fant forskerne at personalet i flertallet av disse utøvde en støttende kommunikasjon. Også i fri lek var denne kommunikasjonsformen dominerende i en del situasjoner.

Gjensidig kommunikasjon – som ifølge Ree bidrar til å skape rom for medvirkning i fellesskap - var den formen for kommunikasjon forskerne i minst grad fant i de analyserte situasjonene.

Kun i 23 av situasjonene var denne kommunikasjonsformen dominerende.

– Den gjensidige kommunikasjonen var mer fremtredende der det var mindre grupper med barn av gangen, sier Ree.

Forskerne fant gjensidig kommunikasjon i situasjoner med mindre grupper under fri lek, måltider og i garderobesituasjoner.

– Vi fant ikke denne kommunikasjonsformen i noen av samlingsstundene der alle barna var samlet, sier Ree.

– Andre studier har funnet at samlingsstunder ofte er noe barn ser på som kjedelig. Man kan jo tenke seg at det kan skyldes at de ikke får bidra eller komme til uttrykk. Det er en del forskning som viser at barna er lite medvirkende aktører i samlingsstunden, sier hun.

Den ansatte tok stor plass

Var det noen av funnene som overrasket deg?

– Jeg var overrasket over hvor stor plass den voksne tok i veldig mange aktiviteter. Det kunne også skje i det vi definerte som fri lek.

– Jeg ble overrasket over hvor styrende den voksne kunne være i sin kommunikasjon. De kunne spørre barna om formelle ting som det var et rett eller feil svar på og de kunne styre hvordan ting skulle se ut, sier Ree.

– Må være gode rollemodeller
– I hvilken grad vil du si at barna får mulighet til å medvirke i fellesskapet, sett i forhold til funnene deres?

– Når man ser på hvor få av de 131 situasjonene vi har analysert som var dominert av gjensidig kommunikasjon, kan det tyde på at vi ikke er flinke nok i forhold til å inkludere barna i fellesskap i diskurs. Barnehagen er et fellesskap, men det individuelle fokuset på medvirkning gjør det kanskje vanskelig for barna å få medvirke i et fellesskap. Hvis vi skal få til en diskurs hvor alle skal ha noe å si, må vi nok i større grad ha fokus på fellesskapet og barns bidrag inn i fellesskap, sier Ree.

– Vi må være rollemodeller for barn i forhold til hvordan vi kommuniserer, slik at barna også lærer seg en type kommunikasjon som åpner for bidrag i fellesskap; at det ikke bare er jeg og meg, men at det er mange barn som skal være med.

Hva kan vi eventuelt lære av resultatene fra denne studien?

– Den vil være et bidrag inn i praksisfeltet for å få økt forståelse av medvirkning, og også for å kunne konkretisere en type praksis der man er bevisst på kommunikasjonen i forhold til å åpne opp for flere enn ett barn, slik at alle barn får medvirke i fellesskapet. At det ikke bare er individuell medvirkning, avslutter Ree.

Referanse:

Ree, M ., & Emilson, A. (2019). Participation in communities in ECEC expressed in child–educator interactions. Early Child Development and Care. http://dx.doi.org/10.1080/03004430.2019.1566230.

Debatt

Til toppen