DEBATT
«Jeg vil ta følelsene dine på alvor. Jeg trenger kanskje ikke forstå akkurat hvorfor du er lei deg.»
Getty Images (illustrasjonsbilde)
«Det går bra»
«Jeg kan avlede deg med lek og venner, men er det greit? Er det greit å overse følelsene dine, og bare si at det går bra?» spør Susan Jenseg i Kulås barnehage.
Du gråter. Du er fire år, står i vinduet og ser etter mamma. Du har det ikke så bra, du gråter og er lei.
Kanskje var denne morgenen litt travel hjemme hos dere? Kanskje fikk du ikke den siste klemmen du ville ha?
Kanskje mamma har glemt å ta med den jakka dere snakket om at du skulle få ha med i barnehagen? Eller kanskje du rett og slett savner mamma?
Avledningsmanøver
Jeg har lyst å gå bort til deg og si at det går bra. Det kommer til å gå bra. Kom, så går vi inn på avdelingen og finner Thomas.
Dere kan jo spille et spill. Eller du kan være med å hente tralla til frokost. Jeg vet jo at det kommer til å gå bra.
Jeg vil ta følelsene dine på alvor.
Jeg vet at ved å ta deg med inn på kjøkkenet, be deg om å hente melk og brød, så er tårene og gråten borte. Da går det bra.
Ta barnet på alvor
Eller går det bra? Er det riktig av meg å si at det går bra når det åpenbart ikke gjør det?
Hvilken rett har jeg til å definere at det går bra? Skal jeg overse følelsene dine, tørke bort tårene dine og si at det går bra?
Det har skjedd noe som gjør at du har blitt lei deg, som gjør at tårer renner og du gråter sårt. Jeg vet at jeg kan løse det.
Jeg kan avlede deg med lek og venner, men er det greit? Er det greit å overse følelsene dine, og bare si at det går bra?
Sett ord på følelsene
Jeg vil ta følelsene dine på alvor. Jeg trenger kanskje ikke forstå akkurat hvorfor du er lei deg.
Om det handler om jakka som ikke ble med til barnehagen, eller om den klemmen du gjerne ville hatt.
Kanskje vet du ikke helt hvorfor du gråter? Kanskje er det stemningen mer enn den konkrete tingen?
Mamma er ute av syne i vinduet.
Du gråter fortsatt. Jeg setter meg ned ved siden av deg. Får blikkontakt. Jeg syns det ser ut som du er lei deg i dag, sier jeg. Du nikker.
Vil du at mamma skal være her? Du nikker, gråter litt ekstra. Jeg gir deg en lang klem, forteller deg at det er lov å gråte. Gir rom for at du kan si noe. Gråten blir lavere, og tårene færre.
Vi trenger ikke si så mye. Jeg prøver å møte følelsene dine. Jeg tror at når jeg møter følelsene dine, om de er triste, glade, sinte eller redde, så gjør det deg tryggere.
Det er greit å ha følelser, ulike sådan. Det vil jeg at du skal vite om deg selv, men også om de andre du møter i hverdagen din. De kommer også til å gråte, være redde, være glade og være sinte.
Vil jeg at du skal gå bort til dem, si at det går bra, og gi de et alternativ til å stå i følelsene sine? Nei, jeg vil at du skal møte omgivelsene dine og deg selv med raushet, omtanke, trygghet, kjærlighet, empati, respekt, ærlighet og noen ganger en varm klem.
Du er fire år.
Du har fire års livserfaring. Så mye omgivelsene dine allerede har formet deg.
Kan jeg hjelpe deg spør jeg, når tårene er tørket og gråten har stilnet.
Ja svarer du.
Kan vi finne Thomas og spørre om han vil spille med meg? sier du.
Ja det kan vi, sier jeg, og vi går for å finne Thomas.
Dette tok 4 minutter mer enn det ville tatt å si «det går bra».
