Bemanningsnorm i barnehagen – politikk, prinsipper og praksis

Utdanningsforbundet er en organisasjon som ikke bare har en viss politisk makt, men også et politisk ansvar. Det står 175 000 medlemmer bak organisasjonen vår, og i de aller fleste saker vil det finnes ulike syn. Likevel har vi heldigvis én politikk. For oss som bærer forbundets politikk inn i samtaler med beslutningstagere, skaper ansvaret noen ganger dilemmaer. Bemanningsnorm i barnehagen er en slik sak.

Vi ønsker oss en bemanningsnorm som sikrer god bemanning hele dagen og hele uken. Det trenger norske barn, og vi har jobbet med saken lenge. I vår har temaet blitt løftet av ansatte og foreldre som har blitt viktige stemmer i en åpen politisk samtale om hvordan vi sikrer norske barnehagebarn en trygg, spennende og meningsfull hverdag.

Departementet har foreslått en norm som sikrer en ansatt for hvert sjette barn over tre år og for hvert tredje barn under tre år. De har lagt til grunn at dette skal være et minimum av hva barnehagen har til rådighet. De har ikke tenkt at det skal ansettes flere ved lang åpningstid, de har også ment at normen skal regnes ut fra barnehagens samlede antall barn, ikke hver barnegruppe.

Vi har bedt om en norm som gjelder hele barnehagens åpningstid, som gjelder på gruppenivå og at det kun skal være hele stillinger i grunnbemanningen. Dette er mål som vi ikke er alene om, vi har gode allianser. Foreldreorganisasjonen er minst like ambisiøs på vegne av barna. Departementet har regnet ut hva en norm som gjelder hele barnehagens åpningstid vil koste, og det har også våre økonomer. Litt avhengig av hvor stor del av dagen vi mener at det skal være full bemanning i barnehagen, kommer sluttsummen på et sted mellom 7 og 14 milliarder kroner. Dette er mange penger.

At et politisk mål koster mange penger, er ikke en grunn til å legge det vekk. Men prislappen på vår politikk utfordrer oss til å tenke nøye gjennom hvordan vi kan nå målet – skritt for skritt. Og det første vi må sørge for, er at de mange milliardene ikke fører til at regjeringen lytter til de aktørene som helst ikke vil ha en norm i det hele tatt. Hvis de høye ambisjonene fører til at hele normen utsettes på ubestemt tid, da er det beste blitt det godes fiende.

Vi må nå først og fremst jobbe hardt for at normen innføres på best mulig nivå. Da har vi fått et verktøy for å bedre barnehagekvaliteten. Og dette verktøyet kan senere justeres, skruene kan strammes. Men normen kan også vedtas med så åpenbare forbehold at den mister sin verdi. For eksempel ligger det i regjeringens forslag at barnehagen kan søke dispensasjon fra normen. Om dette skrives inn i selve forskriften, er det en kraftig uthuling, som i praksis kan gjøre normen lite verdt. Derfor har vi kategorisk avvist forslaget om dispensasjon.

Barnehageeierne ber, i samstemt kor, om en fullfinansiering av grunnbemanningsnormen. Både private og kommunale eiere sier at de trenger en overgangsfase for å tilpasse bemanning og barnegrupper til nye krav. Dette er ikke et urimelig krav. Ingen av oss ønsker en kollaps i barnehagesektoren. At en ansvarlig barnehageeier forventer å kunne drive i økonomisk balanse, det må vi anerkjenne. Og i denne situasjonen må vi i fellesskap lete etter løsninger som ikke svekker normen på lang sikt.

En generell dispensasjonsordning i forskriften er et mye dårligere alternativ enn å gå med på at barnehageeiere kan bruke et år på å tilpasse seg grunnbemanningsnormen.

Den som vet hvordan politikk og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn. Sitatet er flittig brukt. Opphavsmannen er Otto von Bismarck, en konservativ tysk politiker på 1800-tallet. I vårt samfunn er det vel ikke skremmende, men snarere interessant og nyttig å vite mer om hvordan politikk blir til i praksis.

Det store engasjementet i denne saken kan tyde på at folk opplever det som meningsfullt å delta. Jeg mener at den norske politikken ikke bør ta nattesøvnen fra noen.

Det er kanskje verre med pølsene?

• Denne kommentaren ble først publisert i bladet Utdanning.