«Det som er mest verdifullt for barnas opplevelse av å høre til i verden og med hverandre, kan rett som det er komme i konflikt med ønsket om ro, orden og pedagogisk fremdrift,» skriver Dag Øystein Nome, førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet  i Agder.
Kronikk
«Det som er mest verdifullt for barnas opplevelse av å høre til i verden og med hverandre, kan rett som det er komme i konflikt med ønsket om ro, orden og pedagogisk fremdrift,» skriver Dag Øystein Nome, førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet  i Agder. (Foto: Atle Christiansen)

Barnehagen – en skole uten friminutt?

«Barnehagelærere vet at barn normalt ikke trenger gjennomtenkte pedagogiske opplegg for å utvikle grunnleggende former for sosial adferd, språk eller for å utforske sine omgivelser med undring og nysgjerrighet. Hverdagsopplevelser er ofte nok,» skriver førsteamanuensis Dag Øystein Nome.

  • Kronikk

«Det første jeg lærte på skolen var at det viktigste skjedde i friminuttene».

Slik beskrev journalisten Eva Brattholm i et portrettintervju sitt møte med skolen. Jeg tror det er en helt riktig observasjon.

Meningsfulle, skjebnetunge og identitetsskapende hendelser for barn i skole og barnehage er ofte de som skjer utenom de tilrettelagte pedagogiske situasjonene, med andre ord i mellomrommene mellom hendelsene de voksne vil kalle viktige eller meningsfulle.

Ulike agendaer

I skolen er grensen mellom disse to verdenene klare. De foregår på ulike fysiske steder, i klasserommene og i skolegården, og det ringes med tidsinnstilte elektroniske bjeller når barna skal bevege seg fra den ene til den andre arenaen.

Om artikkelforfatteren

Dag Øystein Nome er førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Agder hvor han underviser ved barnehagelærerutdanningen.

Han er utdannet førskolelærer og har arbeidet i 25 år som førskolelærer og lærer i skole og barnehage. Han har i tillegg spesialkompetanse som Steiner-pedagog og er gjestelærer ved Rudolf Steinerhøyskolen i Oslo.

Nome har doktorgrad på barn-barn-relasjonene på småbarnsavdelinger. Her har han utforsket det han har kalt «barns nonverbale sosiale handlingsrepertoar».  Han har i tillegg skrevet flere artikler og bokkapitler blant annet om lek og danning i barnehagen.

Akkurat nå er han aktuell med boken «Hverdagshendelsenes pedagogikk».

I barnehagen er dette skillet langt mindre tydelig.

Det meste som skjer er hverdagssituasjoner, overganger, venting, stell, trøsting, lek og samtaler. Barnehagebarn har ikke forutsetninger for å vite når det inntrer en situasjon hvor de voksne har en gjennomtenkt pedagogisk hensikt eller en metodisk manual som sikrer optimal utnyttelse av barns læringspotensial. Det kan skje når som helst og hvor som helst.

Barnehager er med andre ord utdanningsinstitusjoner hvor friminuttene og skoletimene tilsynelatende forgår samtidig.

Konsekvensen er at det hele tiden er minst to ulike agendaer i sving samtidig – de voksnes agenda og barnas agenda. Under et måltid har kanskje de voksne en agenda om å drive frem språkstimulerende samtaler eller øve finmotorikk med smørkniven og ostehøvelen. Barna har kanskje en agenda som handler om å få brødskiven til å ligne på en bil for å kunne kjøre dem bort til hverandres tallerkener så smør og pålegg legger seg i striper bortover bordplaten. Andre ganger kan agendaen være å dunke koppene taktfast i bordet sammen.

Ofte kan barnas agenda, altså hva som gjør situasjonene meningsfulle for dem, foregå uforstyrret og usynlig under den pedagogiske radaren, men andre ganger kan den boble støyende til overflaten, forstyrre og skape uro.

Barnehagens pedagogiske plan og barns jakt på en meningsfull hverdag går med andre ord ikke alltid hånd i hånd.

Sterkere link mellom barnehage og utdanning

Mange barnehagelærere opplever en forventning om å skulle tillegge enhver situasjon i hverdagen en gjennomtenkt læringsrettet hensikt, enten det er måltid, bleieskift, på- og avkledning eller lek.

Det er ingen tvil om at alt dette er situasjoner hvor barn lærer, og det finnes etterhvert et stort utvalg av manuallignende opplegg og pedagogiske pakker for å fylle barnehagehverdagen med nøye uttenkt og progresjonsrettet faglig innhold slik at læringspotensialet kan bli optimalisert i disse hverdagsrutinene. Det kan være laminerte kort med bilder og ord på hverdagslige gjenstander som kan tas frem og vises for å stimulere til lærende samtaler, for eksempel under måltidet. Når et barn får ny bleie, kan et kort med ordbildet «bleie» holdes opp mens ordet uttales med tydelig diksjon.

Det er grunn til å tro at en sterkere link mellom barnehage og utdanning, læring og undervisning forsterker dette.

Hverdagsopplevelser er ofte nok

Det er god grunn til å se kritisk på at barnehagen ensidig blir preget av en utdannings- og læringsretorikk. Barnehagelæreres brede faglighet rommer så mye mer. De har naturligvis et fagspråk for barns læringsprosesser, men de har også et rikt fagspråk for hva barna, uavhengig av pedagogisk intervensjon, kan utvikle av språk, sosiale handlingsmåter og kulturelle uttrykk seg imellom.

Barnehagelærere vet altså at barn normalt ikke trenger gjennomtenkte pedagogiske opplegg for å utvikle grunnleggende former for sosial adferd, språk eller for å utforske sine omgivelser med undring og nysgjerrighet. Hverdagsopplevelser er ofte nok. Denne faglige kunnskapen kan stå i fare for å drukne i en stadig sterkere utdanningsretorikk, en retorikk som hevder at barn trenger systematisk lærerstyrt metodikk fra ettårsalderen av for å bli sosiale, trygge og velfungerende. Denne retorikken kan ses på som et uttrykk for mistillit til barn og deres sosiale samværsformer.

Friminuttenes betydning for barn

Jeg gir i disse dager ut boka «Hverdagshendelsenes pedagogikk».

Den handler om barns kapasitet til å være sammen, prøve ut sin identitet og orientere seg i livet også når de voksne ikke tar regien eller drar frem kort med bilder og ord. Motoren til enhver menneskelig vekst og utvikling er å ha meningsfulle opplevelser. Da er det helt avgjørende å kunne ta barnas perspektiv, for barnas opplevelse av mening er som sagt ikke alltid sammenfallende med de voksnes.

Eksemplene i boka viser ikke minst hvor viktig lyd, og bevegelse er for barns frie meningsskaping, ofte i en form som voksne kan oppleve som kaotisk og retningsløs.

Boka er ment som en påpekning av friminuttenes betydning for barn, og dermed en påpekning av en viktig side av barnehagelæreres fagkunnskap. Det som er mest verdifullt for barnas opplevelse av å høre til i verden og med hverandre, kan rett som det er komme i konflikt med ønsket om ro, orden og pedagogisk fremdrift.

Debatt

Til toppen