Universitetslektor Dag Øystein Nome ved Universitetet i Agder har skrevet doktorgradsavhandling om barns nonverbale sosiale sjargong.
Universitetslektor Dag Øystein Nome ved Universitetet i Agder har skrevet doktorgradsavhandling om barns nonverbale sosiale sjargong. (Foto: Atle Christiansen)

– Jeg håper forskningen min bidrar til at barnehagene kan drives enda mer på barnas premisser

Mens barnehagepedagogikken gjerne er opptatt av å sette ord på følelser, intensjoner og behov, er det vel så viktig å forstå det nonverbale og kroppslige sosiale samspillet mellom barna.

Det er noe av konklusjonen i doktorgradsavhandlingen til universitetslektor Dag Øystein Nome. Han har undersøkt de minste barnas nonverbale sosiale sjargong.

19. januar disputerte han for doktorgraden ved Universitetet i Agder (UiA) med avhandlingen De yngste barnas nonverbale sosiale handlingsrepertoar – slik det kommer til uttrykk i norske barnehager. Nome underviser i pedagogikk ved barnehagelærerutdanningen ved universitetet, og er tilknyttet forskningsprosjektet «Hele barnet — hele løpet».

– Nomes avhandling retter et kritisk søkelys mot barnehagens pedagogiske ambisjoner og strenge ordenskultur. Han stiller spørsmål ved om det gis nok rom for barna til å utfolde seg, eller om det for ofte legges lokk på av hensyn til krav om ro, orden og pedagogisk fremdrift, står det i en artikkel på universitetets hjemmeside, som omtalte avhandlingen denne uken.

– Det er et poeng for barnehagelærere å utvise forståelse for betydningen av det sosiale samspillet i det enkle hverdagslivet til barna. I avhandlingen sier jeg noe om det at det er så utrolig mange pedagogiske program på markedet som skal trene sosial kompetanse. Men at de kanskje ikke er så nødvendige. Barna finner i de fleste tilfeller ut av ting selv, sier Nome til barnehage.no.

Ordløse samtaler

Doktoravhandlingen er basert på observasjoner i to barnehager hvor Nome undersøkte de yngste barnas ordløse samtaler og samvær. Til sammen 30 barn under tre år ble observert i flere omganger, og barna ble også filmet.

– Jeg har gjort et klassisk etnografisk arbeid i to småbarnsavdelinger, der oppmerksomheten var rettet mot barn og deres relasjon. Jeg har først og fremst sett på barna i frie, åpne situasjoner, der det ikke har vært aktiviteter i regi av de voksne. For eksempel mens de venter på å få byttet bleie eller spise, sier Nome.

Han har brukt materialet til å finne ut av de minste barnas sosiale handlingsrepertoar, eller sjargong. Hvordan barna får hverandres oppmerksomhet, hvordan de inviterer hverandre inn, hvordan de avgrenser en aktivitet for å beskytte den mot andre barn.

Han har sortert funnene inn i to kategorier:

– Det ene er hvordan tingene, som leketøy, brukes som inngangsbillett til en aktivitet. For eksempel: Når det sitter en gruppe barn i en krets med små lekedyr, vil barn som vil koble seg på, gjøre det ved selv å bruke et lekedyr. Så lar de dyret henvende seg til leken, og så følger barnet etter. Da blir det en døråpner til en kontakt.

– Det andre er hvordan barna bruker ulike musikalske uttrykk. Små improviserte melodier; rasling, dunking, tromming, som fyller barnehagen med lyd. Da blir lyden en invitasjon og en måte å få kontakt med de andre.

Øke forståelsen for samspillet

– Hvordan kan dette brukes rent praktisk?

– Det kan øke vår forståelse av hvor utrolig mye sosialitet barna viser før de kan snakke. Det er mange som har undersøkt dette, men ikke så mange som har satt ord på det i en institusjonskontekst, sier Nome.

– Er det å undersøke 30 barn i to barnehager nok til å kunne fastslå at det er sånn det er?

– Dette er en kvalitativ undersøkelse, så nei: Jeg kan ikke si at dette er sannheten om småbarnslivet i norske barnehager. Men målet er å si noe generelt om hvordan barn orienterer seg til hverandre, og så er det opp til de som jobber med barn å tolke og analysere samspillet. Så er det jo sånn med forskning at målet er å kjenne seg igjen, og kunne få et større begrepsapparat å dra nytte av i den barnehagevirkeligheten man står oppe i, sier Nome.

Pedagogikken begrenser

Han mener at de siste 10-20 års barnehagepedagogikk ofte viser seg å begrense barnas spontane og umiddelbare måte å være sammen på.

– Det har nok vært en tendens på at barnehagepedagogikken vært fokusert på ordene. At barna skal sette ord på følelser, intensjoner og behov. Men det sosiale livet er så rikt, barna er så empatiske og viser så mye inntoningsevne, og evne til å lese hverandres intensjoner, basert på det nonverbale og kroppslige, og måten de bruker ting på, sier Nome, men understreker samtidig at det ikke betyr at de voksne skal være fraværende.

– Dette er ikke et argument for færre pedagoger eller andre ansatte. Men det går an å tone ned de pedagogiske ambisjonene. Samtidig krever det kunnskap å kunne forstå og tolke det sosiale livet til de små barna, sier han.

Teori og praksis

Nome underviser selv i pedagogikk.

– Jeg vil ikke si at disse resultatene bryter med det øvrige faglige innholdet i undervisningen. Dette bygger videre på mye av den andre forskningen som læremidlene er basert på. Men det vi merker er at praksisbarnehagene ofte baserer virksomheten på pedagogiske programmer for øving av sosiale ferdigheter. Dermed kan det bli noen spenninger i møtet mellom praksis og teori. Men vi har et ønske om at de vi utdanner skal være kritisk reflekterende, blant annet i møte med de tungt markedsførte pedagogiske programmene mange tilbyr, sier Nome.

– Men de programmene er vel basert på kunnskap hentet fra forskning – det er ikke sånn at de er laget på slump?

– Det stemmer. Men jeg tror faren med at disse brukes i stor grad er at barnehagelærerne mister rommet til å utøve skjønn, fordi man bruker standardiserte måter å jobbe på. Denne tiden er så verdifull for barn som skal lære seg det sosiale samspillet. Når disse programmene snevrer inn det rommet, blir det bekymringsfullt, sier Nome.

– Men her vil vi vel se store forskjeller i de ulike barnehagene?

– Absolutt, og veldig mange barnehager er veldig gode og sensitive på disse tingene. Når jeg er på besøk i barnehager, får jeg ofte gehør for at det er sånn de tenker. Dette er absolutt ikke noen raljering med barnehage-Norge. Mange har god forståelse for dette, sier Nome, men legger til:

– Samtidig tror jeg det er barnehager som må tenke nytt rundt praksisen på for eksempel hva de tåler av lyd. Barn bråker som en del av sin kommunikasjon. Forstår man mer om hva dette betyr, kan det hende noen venter lenger før de sier stopp og hysj. Mens andre skjønner dette intuitivt. 

Følg barnehage.no på Facebook og Twitter. 

Debatt

Til toppen