«Hvis barna ser og føler på raushet rundt seg vil de oppleve at det er viktig å være fleksibel og romslig i samspill med andre,» skriver kronikkforfatterne.
Debatt
«Hvis barna ser og føler på raushet rundt seg vil de oppleve at det er viktig å være fleksibel og romslig i samspill med andre,» skriver kronikkforfatterne. (Foto: Getty Images (illustrasjonsbilde) )

Arbeidsinkludering via bærekraftig raushet

«Er vi gode på å inkludere hverandre som voksne? Eller har vi det så travelt at det bare er irriterende dersom kollegaen må ta seg en pause innimellom, eller ikke kan delta i alle arbeidsoppgaver i løpet av en dag?» spør kronikkforfatterne.

  • Debatt

Man kan mene så mangt om så mye. Derfor kan det være svært underholdende å lese i kommentarfelt eller tråder hos for eksempel Idébroen debatt og lignende forum. Det er et mangfold av synsvinkler og tanker rundt viktige tema.

Vi kom en dag over en tråd som omhandlet behov for tilrettelegging på arbeidsplassen og en person som tilsynelatende hadde utfordringer med sin psykiske helse.

Under kom det et spekter av ulike svar, noen som mente at vedkommende burde bli ivaretatt og inkludert på tross av at han/hun slet med psyken, for hvem gjør ikke det? Mens andre mente at det var uforenlig med å jobbe i barnehage.

Diskusjonen er interessant på detaljnivå, men la oss løfte det litt for å se på de store linjene i en slik diskusjon. Samfunnet har blitt individorientert og det er mye snakk om generasjon prestasjon. Man ser allerede nå tilsynelatende konsekvensene av dette via antall personer som sliter med psyken og andelen av mennesker som føler på ensomhet og utenforskap.

Hva ønsker vi å lære barna?

I stillingsutlysninger er kravspesifikasjonen preget av kvalifikasjoner som; positiv, serviceinnstilt, utadvendt, samarbeidsdyktig, og så videre. Er det rom for det motsatte der ute i arbeidslivet?

Får vi et representativt mangfold, eller er de som er noe introvert og som gjerne har en grad av behov for tilrettelegging, dømt til å falle inn under sykefraværsstatistikken og deretter arbeidsledighetsstatistikken fordi de ikke får være seg selv?

For det er jo det alt handler om. Rom til å være den du er, at man slipper å gå på akkord med seg selv. Det betyr ikke at man ikke skal følge arbeidsinstruks samt normer og regler i arbeidslivet, men det betyr at man kanskje må kunne tenke alternativt.

For er ikke det noe vi ønsker å lære barna våre? At mangfold er positivt, at man ikke skal ekskludere andre på bakgrunn av den de er og det de står for?

Man kan på mange måter kople det mot det nye begrepet «livsmestring» som har seilt inn i barnehage og skole. Vi skal ikke ta diskusjonen om livet er noe man skal lære å mestre her, noe som for øvrig er en interessant diskusjon, men vi ønsker å belyse det at vi har et ansvar. Barn som opplever inkludering og empati vil selv være inkluderende og empatiske og slik bygger vi et godt samfunn. Ønsker vi ikke å lære våre barn at ansvar skal være en indre drivkraft, ikke noe vi er pålagt? Å gjøre det gode fordi det føles godt?

Kan man ha et miljø som mynter på åpenhet?

Barn lærer mye gjennom å speile seg i andre. De ser, koder inn og gjør det til en del av sitt verdensbilde. Raushet er nødvendigvis ikke noe man bare kan fortelle om, det må oppleves for å læres.

Hvis barna ser og føler på raushet rundt seg vil de oppleve at det er viktig å være fleksibel og romslig i samspill med andre.

Og dette tør vi påstå at barnehagefolk er gode på innad i barnegrupper, å legge til rette for mangfold og inkludering.

Kan man ha et miljø som preges av åpenhet, at man kan si ifra når ting er litt vanskelig?

Erle Sellevåg og Ine Rødal

Men er vi gode på å inkludere hverandre som voksne? Eller har vi det så travelt at det bare er irriterende dersom kollegaen må ta seg en pause innimellom, eller ikke kan delta i alle arbeidsoppgaver i løpet av en dag?

Kan man ha et miljø som preges av åpenhet, at man kan si ifra når ting er litt vanskelig? Kanskje det kan føre til at vedkommende ikke lar være å komme på jobb, at han eller hun klarer å stå i det fordi det finnes et sikkerhetsnett.

Det er klart at det skal skilles mellom alvorlige livssituasjoner som gjør at man ikke kan forholde seg til andre mennesker eller klarer å vise empati til andre, for eksempel.

Her snakker vi om det som befinner seg midt imellom, en mild til moderat depresjon, angst eller en vond rygg, for eksempel. Og de aller fleste befinner seg midt imellom – men med fare for å havne på utsiden.

Handling

Noen arbeidsgivere er gode på å se behovet for mangfold, andre har en vei og gå. Hvis vi skal ta innover oss fremtidens utfordringer må vi inkludere. Vi må åpne bakdøren for enkelte noen ganger. Kanskje vedkommende med syv års hull i CV-en kan bli tidenes mest lojale og stabile medarbeider, hvem vet? Kanskje vedkommende kan tilby en uformell kunnskap som andre ordinære søkere aldri vil komme i nærheten av å forstå?

Raushet og mangfold er det viktig å ta en diskusjon om med jevne mellomrom – nettopp fordi det er utallige meninger rundt det, og det vil gjerne aldri bli satt to streker under et svar.

Men for å gjøre raushet bærekraftig i samfunnet vårt – gjelder handling mer enn ord.

Debatt

Til toppen