Det er nå du som lærer eller barnehageansatt må være den voksne du selv trengte når du var liten, skriver Tina Jeanette Olsen Reime.
Debatt
Det er nå du som lærer eller barnehageansatt må være den voksne du selv trengte når du var liten, skriver Tina Jeanette Olsen Reime. (Illustrasjonsfoto: Gettyimages/Privat)

ADHD-barn i koronaens tid 

Tenk deg at du våkner en morgen: Du får ikke lov til å dra på jobb.

  • Debatt

Bestemor skal fra nå av kurse deg i fag hun kan sånn halvveis, du skal sitte ved spisebordet hvor du skal kurses og prestere. Det er ingen på din alder å ta en kaffekopp med, prate med eller være sosial med. Luftepause får du på terrassen eller i hagen.

Og best av alt: Du SKAL være hjemme hele tiden.

I går skulle du: Levere barn i barnehagen, sykle på jobb, hjem for å lage middag, rushe på trening med barna, lese lekser, spille et spill, følge barn på badet, lese bok og nattasanger på senga, løpe en kveldstur, og prate litt eller se en film med samboeren.

Dette er ting du MÅ gjøre hver dag.

Ikke bare fordi barna dine trenger det. Du er også avhengig av at det skjer ting hele dagen for at du skal ha det bra selv.

Fordi du har litt for mye energi hele tiden. Der andre har en motor som driver dem gjennom dagen, har du en turbo.

Du er også avhengig av at hverdagen er forutsigbar, at du har faste rutiner fra du kommer på jobb til du går hjem.  Du er avhengig av lunsjpause fra 12 til 12.30, der du møter venner og kollegaer i kantinen.

Bestemor jobbet selv for 20 år siden. Hun prøver så godt hun kan å lære deg nytt pensum som hun har fått utdelt på på noe så fancy som en ipad. Ipad og levering på det store internettet har bestemor ALDRI vært borti før.

Men hun gjør så godt hun kan.

Kjenner du frustrasjonen nå?

Alt du hadde kontroll på i går, er revet bort under føttene dine. Du skal holde deg hjemme og i ro. Du skal ikke møte venner, ikke få utløp for alt som bobler inne i kroppen din.

Rutiner er alfa omega for deg, og etter fem uker hjemme begynner du å kjenne at du har kontroll over situasjonen igjen. Kurs med bestemor er den nye hverdagen. Du har blitt ekstremt kreativ og tatt opp igjen gamle kunster med penselen. Bakeferdighetene er forbedret. Du lager de flotteste middager, fordi kreativiteten har løpt løpsk.

Og, best av alt: Barna har en trampoline som du trikser som bare det på.

Nok en ny hverdag

Men så ringer sjefen: På mandag må du komme tilbake på jobb; hun trenger deg nå! Men samtidig må du ikke være i kontakt med noen andre enn et team jeg har gitt deg.

Yes! jeg skal på jobb igjen, tenker du. 

Men samtidig har jeg jo en så fin rutine her hjemme sammen med bestemor, med maling, trampoline og baking.

Mandagen kommer, og du gleder deg til å komme tilbake til normalen igjen. Samtidig er ikke normalen slik du kjenner den. Du må sitte ute med pc-en på jobb, eller du kan jobbe med teamet sjefen har satt deg sammen med.

Kari er ganske grei, mens Anne og Cathrine aldri har støttet dine ideer, og alltid stemmer ned innspillene dine. Siden de ikke støtter deg, må du jobbe med ting du synes er kjedelige og vanskelige.

Du er irritabel, og orker ikke å gjøre ditt beste. Kantina hvor du møter de du liker aller best er stengt. På dette tidspunktet vil du bare hjem til bestemor igjen.

Det går noen uker igjen, og på sett og vis har du klart å ta litt kontroll over situasjonen din igjen. Anne og Cathrine har endelig støttet en av dine ideer. Det føles som vi er et team!

Så ringer sjefen: Teamet skal utvides. Sara, Frans og Gunnar skal inn. Dere skal bytte lokaler, men dere kan spise lunsj sammen i den lille kantina.

Nok et brudd på rutinen

Nytt team betyr nye innspill, nye rutiner, en ny normal.

Forstår du hvor vanskelig dette er, og har vært, for det barnet med energi som bobler over, med kreativitet som må ut og impulser på høygir? 

Rutinebruddene blir så store at barnet ikke kjenner til noe som er trygt. Kontrollen de hadde over plassen sin i klasserommet eller avdelingen i barnehagen er borte. Impulsene løper løpsk, ord og handlinger bare skjer.

Alt som var så trygt og godt er revet bort under føttene deres.

Uteskole eller utebarnehage er den nye hverdagen, med mange barn, mange å lese kroppsspråk og ansiktsuttrykk til.

Ansiktsuttrykk og kroppsspråk som feiltolkes.

Rutinebrudd. Energi som fordobles. Kreativitet og ideer løper fortere enn noen rekker å følge med. Men mest av alt: Impulskontrollen har dratt på bærtur, for alt er ikke forutsigbart nå.

Det er nå du som lærer eller barnehageansatt må være den voksne du selv trengte når du var liten.

Debatt

Til toppen