DEBATT

Nihal Aktas Johannessen er vikar, og skriver om hvordan det er å stort sett aldri bli helt inkludert i fellesskapet.
Nihal Aktas Johannessen er vikar, og skriver om hvordan det er å stort sett aldri bli helt inkludert i fellesskapet.

– For første gang siden jeg begynte som vikar følte jeg meg som en del av et team og virkelig inkludert

– Ja, jeg er vikar, men det betyr ikke at jeg ikke gir av meg selv fullt og helt i møte med nye barn og voksne i et knippe barnehager, skriver innleggsforfatteren.

Publisert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

«Min første bukett var så mye mer enn blomster. Jeg kunne ikke holde tårene tilbake.»

Siden januar 2020 har jeg jobbet som ringevikar i barnehager. Kommunal eller privat, liten eller stor, naturbarnehage eller vanlig, jeg har fått mye erfaring fra forskjellige barnehager. Jeg har truffet mange barnehagestyrere og ansatte. Jeg har alltid blitt tatt godt imot og følt meg velkommen til alle tider, men det var alltid én ting jeg savnet så dypt inntil nylig: Nettopp det å føle seg som en del av teamet, å bli inkludert av både styrerne og de ansatte.

I løpet av et år feires mange forskjellige fine, viktige dager. Jul, påske, kvinnedagen, morsdag, bursdagene til ansatte og avslutningsfeiring. Hver feiring med veldig mye glede, fine ord og med fine blomsterbuketter til alle ansatte bortsett fra én – meg.

Hvorfor? Fordi jeg er vikar.

Kanskje er det rett at jeg ikke får blomst ved disse anledningene. Jeg er ikke fast ansatt, arbeidsgiveren min er et annet firma, jeg er der for én dag, én uke eller i det lengste for én måned. Så det er rettferdig, ikke sant?

Nei, det er ikke sant! Å være en ringevikar er som å være en helt. Vi hjelper andre når de mest trenger hjelp og er fraværende når alt er i orden. Vi er alltid fleksible, hjelper til med hva som helst. Vi treffer mange ansatte og barn med forskjellige personligheter, men det er vi som må tilpasse oss fort til et nytt arbeidsmiljø og gi en så god tjeneste som mulig hver eneste dag.

Til slutt er det vi som blir mest glemt. Vi vikarene.

Mens de andre får en blomsterbukett, er vi glad på deres vegne. De har tross alt fortjent oppmerksomheten. Men hva med oss vikarer? Vi er i et sosialt forhold med styrerne og de ansatte hver dag. Er det så vanskelig å være litt inkluderende mot oss også? Spesielt i barnehager hvor vi lærer bort barna våre å være inkluderende og ha empati for hverandre? Er det ikke vi voksne som må gjøre det først og være et forbilde for barna?

For noen uker siden følte jeg meg inkludert for første gang. Dette var første gang jeg fikk blomsterbukett sammen med de andre ansatte. En blomsterbukett for morsdag, for kjærestedag (Valentines) og for min arbeidsinnsats. Men den betydde så mye mer enn som så.

Jeg kunne ikke holde tårene mine tilbake. For første gang siden jeg begynte som vikar følte jeg meg som en del av et team og virkelig inkludert.

Ja, jeg er vikar, men det betyr ikke at jeg ikke gir av meg selv fullt og helt i møte med nye barn og voksne i et knippe barnehager. Jeg er veldig takknemlig til alle ansatte og styreren i Sletten Barnehage, for at de så meg, mitt bidrag og behandlet meg som en del av teamet. Tusen takk!

Powered by Labrador CMS