Appen «Spør Ellen» undergraver barnehagelærerens kunnskap

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

«Å oppdra barn krever en hel landsby. Men hvor finner du de gode rådene når det stormer? Hva gjør du i utfordrende situasjoner, og du trenger mestringsfølelse og helt konkrete verktøy som hjelper både barnet og deg selv? Svaret er like enkelt som å ta opp telefonen din! Vi har nemlig laget en app!»

Slik introduseres det nye hjelpeverktøyet «Spør Ellen» på Trygge Barn sine nettsider. Det hevdes at vi nå slipper å lete etter svar på hvordan vi skal møte barn, uansett hva slags utfordrende atferd de utviser. I tillegg til «mengder av kunnskap» og korte videosnutter får vi også mulighet til å chatte direkte med barnevernspedagog og fagansvarlig for Trygge Barn, Ellen M. Nilsen. 

Den nye appen stiller seg i rekken av hundrevis programmer og verktøy og rettet mot barnehageansatte, og deler de fleste kjennetegnene på slike: De gode intensjonene, den lettbeinte tonen og den tekniske forståelsen av pedagogikk.

De gode intensjonene

Programmene har vært omdiskutert siden de kom på markedet, og etter NRK-saken i høst er det også rettet et kritisk søkelys på den statlige finansieringen av antimobbeprogrammer i barnehage og skole. Intensjonen med å innføre slike verktøy i utdanningsinstitusjoner er å skape mer inkluderende læringsmiljøer, bedre trivsel og å støtte profesjonsutøverne. Disse gode intensjonene er også å finne i «Spør Ellen».

En app med tilgjengelig forskning som er oppdatert på departementets tolkninger av forskrifter, kan være bra. Det kan også diskusjonssider der barnehagefolk løfter ulike faglige problemstillinger. Men når «Spør Ellen» hevdes å kunne bistå med veiledning gjennom en live chat-funksjon, begynner det å bli problematisk. 

I annonsen for appen sies det at du får hjelp til å håndtere vanskelige følelser hos barna, og at den kan være din daglige støtte for en enklere hverdag på jobb. Appen skal, ifølge annonsen, være der for deg når du føler deg usikker og overveldet. Rådene er «personlig tilpasset» og «alltid klar til å bistå deg når du trenger det som mest». 

Annonsen fremhever at det kan være utfordrende å jobbe i barnehage, at hverdagen er uforutsigbar og at det er nødvendig med hjelp og støtte. Det er noe vi alle kan nikke bekreftende til. Selvfølgelig er arbeidet både krevende og komplekst, men denne kompleksiteten kan ikke fjernes. Uenigheten ligger i hva slags støtte og hjelp som er veien å gå i en kompleks profesjonsutøvelse.

Den lettbeinte tonen

Programmene tilbyr enkle oppskrifter for det som egentlig er unike, kontekstavhengige situasjoner med barn. Løsningen er universell: Gjør sånn, så skjer dette. Enkelt og greit. 

At metodene som tilbys, beskrives i veldig positivt ordelag, er typisk for programmene. Det er heller ikke uvanlig med lekende superlativer og hjertevarme begreper, noe «Spør Ellen» er ett eksempel på. Det vises til en «skattekiste full av artikler, videoer og konkrete tips», det oppfordres til å «ta vare på sin mentale helse og velvære» og barnehageansatte blir beskrevet som fantastiske mennesker som skal dele kjærlighet.

Programmet passer etter sigende alle, det spiller ingen rolle om du har utdanning eller ikke. Som det står i «Spør Ellen»-annonsen: «En av de største fordelene med appen er at den er laget for alle ansatte i barnehagen» og «uansett om du er ny i jobben eller har lang erfaring», så er denne appen nyttig, hevdes det. Dette lettbeinte språket er med på å kamuflere at barn gjennom denne tilnærmingen blir redusert til objekter – stikk i strid med intensjonen i barnehageloven.

Den tekniske forståelsen av pedagogikk

Appen har tematiske likheter med andre verktøy rettet mot barnehagen, hvor psykologiske tilnærminger og behavioristiske teorier ligger til grunn for hvordan verktøyet råder barnehageansatte til å opptre. 

«Ellen» oppfordrer brukerne til å «undervise barna om empati», henviser til mindfulness-teknikker og presenterer konstruerte replikker som ansatte kan si til barna i ulike situasjoner. Det legges ingen vekt på barnehagelærerens skjønnsmessige vurdering eller refleksjon ut ifra hvilket barn og hvilken situasjon hen står i. 

Belønningsstrategier, ros og positiv forsterkning ser ut til å være appens metodiske bærebjelker. Et tips for barnehagenes relasjonsarbeid er at barn som mestrer å dele på leker uten å krangle, kan få «ekstra leketid som belønning». Å bruke ros og belønning som virkemidler overfor barn, kan komme i konflikt med barnehagenes forpliktelse til å møte barn med anerkjennelse og respekt. Når lek gjort til instrument for noe den voksne ønsker å oppnå, blir også barns rett til lek satt til side.

De enkle tipsene og korte videosnuttene representerer en teknisk forståelse av pedagogisk praksis, der etikk, pedagogisk klokskap, skjønn og improvisasjon totalt uteblir. I stedet for å lete etter svar på en app på telefonen i lomma, mener vi barnehagelærere skal søke kunnskap i faglitteratur og gjennom faglig refleksjon og diskusjon i profesjonsfellesskapet. Ingen app kan erstatte barnehagelærernes kompetanse.

Vi kan håpe at bunnen er nådd med «Spør Ellen», men mest sannsynlig vil strømmen av verktøy og instrumentelle løsninger fortsette i uoverskuelig framtid. Barnehagelærere må derfor være forberedt på å måtte bruke sin kunnskap og sine verdier til kritisk å vurdere hva de vil slippe inn i barnehagen.