Å skape rom for barns motstand i barnehagen

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Hvordan kan man se på barns motstand som en ressurs i det pedagogiske arbeidet, og på hvilken måte kan personalet ta lærdom av barns motstandshandlinger? Vi ønsker å benytte oss av en posthumanistisk teori og filosofi for å se videre på dette spørsmålet.

Det er morgen på småbarnsavdeling og barna er ute og leker i regnet. Et av barna har tatt med seg en gåvogn som hører til inne på avdelingen. To av barna plasserer gåvognen under takrennen. De fryder seg etter hvert som den fylles med vann. Deretter løper de til sandkassen der flere barn slenger seg på og kaster sand opp i gåvognen. Leken fortsetter og sandkassen fylles med latter. Etter hvert som leken utvikles, kommer det en ansatt fra avdelingen bort til sandkassen for å se hva barna holder på med.

Teoretiske innganger

I posthumanistisk teori og filosofi ligger en forståelse av at mennesker, holdninger/ «tatt for gitt-forestillinger» (diskurser), og ting (materialiteter) gjensidig påvirker hverandre og skaper noe sammen i øyeblikket (Barad, 2003, 2007, gjengitt i Melhuus & Nordtømme, 2022).

«Å se barn som subjekt» (Bae, 2007) er et aspekt som er sentralt i norske barnehager i dag. I et posthumanistisk perspektiv forkaster man ikke denne tanken, men den utvides til å romme også øvrige materialiteter som likeverdige subjekter. Mennesket plasseres ikke lenger i sentrum.

Hvis vi knytter dette opp mot praksisfortellingen vil gåvognen, sandkassen, sanden og vannet ikke lenger kalles objekter, men være deltagende aktører i samspillet mellom barna og alle andre materialiteter, som skaper noe sammen i øyeblikket.

Lekende handlinger som motstand

I en tenkning der alle materialiteter har en påvirkningskraft, vil det kunne bli naturlig å utfordre de eventuelle diskursene som råder rundt leketøy i barnehagen. Hvis vi ser på gåvognen fra praksisfortellingen, kan det tenkes at personalet allerede har noen forestillinger om hvordan og hvor denne skal brukes, før barna begynner å leke med den i sandkassen.

Et eksempel på dette kan være at gåvognen kun skal brukes inne på avdelingen, samt en rekke normer rundt bruken og ikke-bruken av den.

Med et posthumanistisk syn, vil disse normene og reglene kunne ses på som øvrige materialiteter som inngår og påvirker leken. Med utgangspunkt i Foucault sin forståelse av motstand, er motstand en midlertidig forstyrrelse av makten (Øksnes & Samuelsson, 2017, s. 145). Sett i lys av dette tenker vi at normene og reglene rundt gåvognen vil kunne betraktes som aktivt handlende aktører, i form av en makt som gjør at barna kan yte motstand, og oppnå en frihetserfaring. Dette vil vi utdype i neste avsnitt.

«Motstand handler slik sett om å bidra til å skape sitt eget liv gjennom å produsere alternativer som åpner opp for det utenkte, det uventede, det usagte, alt det som vi i dag ikke anser som mulig.» (Janning, 2009 i Øksnes & Samuelsson, 2017, s. 145).

Eksempel på slik motstand kan være lekende handlinger, der barn i et lite øyeblikk opplever frihet og gjør motstand mot de normene og reglene som utgjør makten i situasjonen. Vi forstår dette som det Foucault beskriver som en frihetserfaring. Det kan tenkes at barna i praksisfortellingen opplever en slik frihetserfaring da de leker med gåvognen på en måte som ikke nødvendigvis er tiltenkt av personalet.

Barnehagen skal bidra til at barna utvikler en evne til å yte motstand gjennom blant annet lek og samspill (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 21). Slik vi ser det, vil det å kunne legge til rette for at barna opplever slike øyeblikk med frihet i løpet av barnehagehverdagen, bidra til å utvikle denne evnen.

Kan et posthumanistisk perspektiv hos personalet fremme en utvidet forståelse av barns lekende handlinger? Slik at personalet tar et skritt tilbake og stopper seg selv i øyeblikket, tar inn hele situasjonen, alt som skjer imellom alt og alle som er tilstede, før de stopper leken på bakgrunn av potensielt gitte forestillinger om barns lek?

Materialiteter, tvil og avventing

I pedagogisk arbeid vil det å gi rom for det uforutsette og det usikre kunne anses som et viktig aspekt. Johannesen (2013) har skrevet en artikkel om «Tvil som drivkraft». Sett i lys av et posthumanistisk perspektiv vil tvilen kunne anses som en handlende aktør, som har innflytelse på personalets tanker og holdninger, og dermed også handlinger og praksis.

I det mellomrommet som skapes når barn leker og de ansatte stopper seg selv, det er i det mellomrommet personalet gir rom for barns lekende motstand og frihetserfaringer.

I praksisfortellingen kan vi lese at en ansatt går bort til sandkassen for å se hva barnegruppen holder på med. Her er det flere mulige alternativer for den ansatte å gripe situasjonen på. Dersom den ansatte handler ut ifra et posthumanistisk perspektiv, kan tvilen være en drivkraft for den ansattes tanker og holdninger rundt lekesituasjonen. Istedenfor å se leken som en motstandshandling som må forhindres eller reguleres, tenker vi at en posthumanistisk tankegang vil bidra til å ta et skritt tilbake, og skape et mulighetsrom for å se samspillet mellom alle materialitetene i situasjonen.

Å kjenne det kalde vannet fra takrennen sildre inn i ermet på regnjakken, hvordan sandens tekstur føles på huden, og hvordan vannet og sanden sammen skaper en lyd i det de treffer bunnen på gåvognen. En slik tankegang vil også kunne gjøre den ansatte bevisst seg selv som materialitet som er med å påvirke, i det hans/hennes tilstedeværelse fremtrer i sandkassen.

Vi velger å påstå at en posthumanistisk tankegang hos personalet kan bidra til en utvidet forståelse av barns motstand, ved at personalet blir mer åpne for å se situasjoner på flere måter. Det åpner opp for å se motstand som noe positivt, en ressurs i det pedagogiske arbeidet.