– Vi har
blitt tatt så godt imot, sier Maria Birkeland.
22-åringen kommer
fra Sortland og tar barnehagelærerutdanning ved OsloMet.
Siden 15.
januar har hun og fem medstudenter vært på praksisutveksling i Kolkata i India.
Her skal de være frem til midten av april.
– Jeg ville
dra på praksisutveksling i India for å oppleve en helt annerledes kultur og
pedagogikk. Jeg håper å kunne lære noe om India og barnehagen her, men også å
kunne reflektere over hva vi gjør hjemme i Norge fra et annet ståsted,
forteller Birkeland om hvorfor hun valgte å reise utenlands.
Forberedes
på skolestart
Til nå har
hun og medstudentene vært i tre ulike praksisbarnehager: To Montessori-barnehager
og i en barnehagedel på en stor skole.
– Hvordan
er en typisk dag i praksisbarnehagene?
– Hverdagene
ser litt forskjellige ut i de ulike barnehagene, men alle er sterkt preget av
at vi gjør mye observasjon og at vi hjelper barna med oppgaver, forteller studenten.
– Vi har også fått
noen oppgaver fra barnehagene, som å lede aktiviteter. Vi har for eksempel vært
med på å organisere en konsert sammen med barnehagen. Samtidig har vi fått i oppgave
fra OsloMet å være aktive og delta i lek og aktivitet, og å gjøre observasjoner
til senere refleksjon i eksamen og arbeidskrav. Jeg har blant annet observert
barnas lek, barnehagens fysiske miljø, lærerens voksenrolle og barnesyn. Vi får
også muligheten til å drive egne prosjekter om vi spør og tar initiativ selv.
Ifølge
Birkeland er den aller største forskjellen mellom den indiske og norske
barnehagen at barn i India forberedes til skolen på en helt annen måte enn i
Norge.
– Det er
forventet at barn skal starte med lese-, skrive- og matematikkoppgaver allerede
fra to-treårsalderen. Det skal også læres engelsk, et språk de fleste ikke
snakker hjemme. Ferdighetene må kunnes til skolestart om barna skal ha en sjanse
for å komme inn på gode skoler, forteller hun.
– Lærerne
jobber steinhardt for at barna skal klare seg i konkurransen om skoleplassene. Med
mine norske øyne blir derfor barnehagehverdagen svært «skolsk». Barna blir
hyppig «korrigert» og det er lite til ingen rom for medvirkning og lek i
oppgavene. Lærerne praktiserer mest formidlingspedagogikk, der de gir barna
instrukser for å gjennomføre ulike aktiviteter.
Annonse
Dro på skattejakt
Til avisa Vol.no forteller Birkeland at hun skal skrive bacheloroppgave mens hun
er i India, om barns artskunnskaper og hvordan lærerne jobber med artene.
I den
forbindelse har Birkeland intervjuet åtte barnehagelærere om hvilken plass
natur og artsmangfold har i klasserommet deres, og tatt barna med ut for å lete
etter skatter i naturen.
– Oppgaven min
legger mye vekt på relasjonen barna og lærerne har med naturen, og hva
forholdet kan bidra til fremtidig. Så langt har jeg opplevd dette forholdet som ganske svakt. Opplegget i barnehagene er tettpakket med skoleoppgaver og barna får
lite tid til å være ute på lekeplassen. Likevel har jeg fått noen dager hvor
jeg har tatt med barna ut på «naturewalks», «bughunts» og «tressurehunts».
– Barna har vist en utrolig stor interesse og undring utendørs. Sammen
har vi utforsket og gjort flere oppdagelser i barnehagenes hager. Vi har samlet
ulike naturskatter og barna har senere stolt vist arts-skattekisten frem for
både lærere og barn, sier studenten.
Det tok ikke
lang tid før skattekisten ble full og de måtte finne flere bokser å legge
naturelementene i. Da begynte barna på eget initiativ å klassifisere, forteller
Birkeland.
– Steinene
fikk én boks, døde blader en annen. Frø og nøtter der og blomster her.
Byen som
aldri sover
Birkeland forteller
at hun og medstudentene fra OsloMet har blitt tatt godt imot av
lokalbefolkningen i Kolkata og av sine indiske barnehagekolleger.
– Kolkata er
en by med et fabelaktig rikt kulturliv og alltid noe på gang. Byen er høylytt
og sover aldri. Den er fargerik og full av kunstneriske utrykk. Vi opplever at
mange har en mentalitet som går ut på at man skal hjelpe dem som har mindre enn
en selv, og de fleste gir til de fattige. Når du møter noen du så vidt er kjent
med, er man nærmest familie. Man får endeløse invitasjoner og muligheter. Vi
opplever stor gjestfrihet, sier hun.
Kolkata
ligger øst i India og har om lag 15 millioner innbyggere. Altså nesten tre
ganger så mange innbyggere som i hele Norge. På denne tiden av året viser
gradestokken gjerne 30 grader.
– Stemningen
i byen er kaotisk, men om man setter seg ned og observerer, finnes det noe
orden i kaoset. For eksempel kan det virke som om alle tuter konstant, men
tutingen er også en måte biler sier «her kommer jeg» før de kjører inn i en
trang sving. Kanskje virket det bare så kaotisk for oss siden alt er så
annerledes og mer tettpakket enn vi er vant til? sier studenten.
Invitert
i bryllup
Birkeland og
de fem medstudentene deler leilighet.
– Det er relativt
billig å bo her i byen så vi fant oss et relativt moderne sted å bo. Det har
blitt et skikkelig koselig hjem, forteller studenten.
– Gjennom OsloMets
samarbeidspartner NCI Nordic Centre in India har vi fått vår egen kontaktperson
her i byen, Christabel Royan, som har hjulpet oss med å forstå hvordan man
koordinerer seg i det indiske samfunnet. Hun kommer med gode råd, praktiske
tips og er alltid tilgjengelig om vi trenger hjelp, legger hun til.
På fritiden er
det sjelden et kjedelig øyeblikk:
– Vi har
vært på keramikkverksted, standup, matkurs hjemme hos en lokal kokk, «sip and
paint», besøkt de endeløse markedene, sett på Bollywood og dratt i
parker, templer og museer, sier 22-åringen.
Hun
forteller at de også har fått flere invitasjoner av sine indiske barnehagekolleger
om å være med på bursdagsfester, middagsbesøk, konserter og til og med bryllup.
Savner
skogen
Selv om Birkeland trives godt i travle Kolkata, er det også ting hun savner hjemme i Norge.
– Det jeg
savner aller mest hjemmefra er den norske skogen, og alt den gir oss. Det
første jeg skal gjøre når jeg kommer tilbake er å ta meg en lang tur med nære
og kjære, og nyte det stille og kjente.
– Hva er
den viktigste lærdommen du tar med deg tilbake til Norge? Og hva tror du at du
kommer til å huske aller best fra oppholdet i India?
– Det er mye
kunnskap og refleksjon jeg kommer til å ta med tilbake til den norske
barnehagen. Jeg kommer til å huske hvor utrolig skoleflinke barna i India var,
som allerede kunne lese, skrive, regne og snakke flere språk i en alder av fire-fem
år. På den andre siden har jeg også reflektert sterkt over hvor mye lek og
utforskning i barnets tempo er verdt for læringen, selvstendiggjøringen og ikke
minst i seg selv.