KRONIKK
Åshild Nefjen skriver om opplevelsene sine i den første praksisperioden i ny barnehage.
Foto: Getty images / privat
«Ha et åpent sinn og le sammen med ungene våre»
– I lang tid har jeg grublet over hva det vil si å være ressurssterk, siden det er et begrep som gjerne dukker opp når miljøet til barnehagebarna skal beskrives.
- Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.
Nå er det praksis som står på timeplanen, den første av fire
uker er gjennomført.
Jeg var ganske sur og ganske misfornøyd da jeg forsto at
det skulle bli lang reisevei og store utgifter for meg å gjennomføre praksis
denne perioden her. Det høres kanskje smålig ut, men to timer bilkjøring hver
dag i dyrtid uten lønn – det krever noe av en fattig student.
Vel fremme tupper jeg meg selv på leggen og bestemmer meg
for å smile.
Det vrimler av barn inne i barnehagen og alle ser nysgjerrig
etter oss der vi får omvisning på avdelingene.
«Hva heter du?» spør et barn.
«Jeg
heter Åshild.»
«Det var et artig navn!» svarer den lille og lurer i tillegg på om navnet kanskje er litt gammeldags.
Nå
smiler jeg på ekte.
Jeg får en slags oversikt, og skjønner fort at her skal jeg
virkelig lære mye.
Barna smiler og rekker hender mot meg, før jeg vet ordet av
det så er jeg med på busstur til Spania. Passasjeren bak meg forklarer høflig
på engelsk at jeg har tatt plassen til vennen hans, og lurer på om jeg ikke kan
sette meg litt lengre frem. Vel fremme i Spania serverer bussjåføren milkshake
og lurer på om jeg tåler laktose. Vi er en hel delegasjon som har reist på
sydenferie sammen og alle vil servere forfriskninger.
«Oi sann», sier jeg, noen
har hatt vann i kanna. Det er vann overalt og jeg blir litt stiv i nakken.
«Slapp av,» sier bussjåføren, «vi får lov til å leke med vann».
«Jeg trenger at dere har lave skuldre og et ledig fang», sier
praksislærer.
Her har vi tolv forskjellige land representert på avdelingen og barn
fra alle samfunnslag. «Ha et åpent sinn og le sammen med ungene våre». Her skal
det være godt å være sammen, her skal det være godt å være menneske. Om barna
har tøfler eller Gore-Tex støvler, så spiller det ingen rolle. Klær og utstyr
fikser vi på et eller annet vis, det viktigste er at barna kommer til
barnehagen og er inkludert i fellesskapet.
Jeg blir overrasket, ydmyk og rørt. Jeg forstår at
rammebetingelsene for denne barnehagen er helt annerledes enn den jeg jobber i
til daglig.
I lang tid har jeg grublet over hva det vil si å være
ressurssterk, siden det er et begrep som gjerne dukker opp når miljøet til
barnehagebarna skal beskrives. I takt med at øvingslærer forteller om familier
som har vært på flukt fra krig, som strever med kultur, økonomi og språk, øker
min forståelse av hva det vil si å være sterk og full av ressurser. Å innfri
krav om norskkurs sånn at du får økonomisk støtte fra NAV og mulighet til å
komme ut på jobbmarkedet. I parallelle linjer foregår posttraumatisk stress og
beskjeder om parkdress, gummistøvler, votter, lue, ulltøy, fleectøy og gud vet
ikke hva i et sammensurium av alt dette nye landet har å by på.
Det blir for mye å ta inn på en gang, sammen med alle de nye
navnene jeg skal lære meg. Navn jeg uttaler feil, men som tålmodig blir
korrigert. Navn som er fra hele verden,
på barn som er fra verden. For det er det de svarer når du spør hvor de kommer
fra, jeg kommer fra verden. Det er noe av det fineste jeg har hørt, og jeg skal
gjemme det i hjertet mitt for alltid.
Uka løper av gårde, nå er jeg bare takknemlig for å ha
havnet på dette utrolig spennende og fargerike stedet. På vei hjem spiller jeg en låt
fra Tyrkia som er utrolig catchy og helt ny for meg.
«Hvordan går det i praksis?» spør min gode venn og kollega her
hjemme.
Det er helt fantastisk, sier jeg, du er bare nødt til å oppleve noe
lignende. Jeg arresterer meg selv for å ha åpnet så kritisk til noe som skal
vise seg å være så lærerikt.
Lørdag våkner jeg med vondt i halsen, det har jeg
ikke tid til tenker jeg umiddelbart – for på mandag må jeg tilbake til «verden»
for å lære enda mer om å være menneske på godt og vondt.