DEBATT

– Jeg forstår at en del styrere og eiere har erfaringer som gjør at de er skeptiske til å samarbeide med kommunen, men da kunne de fokusert på hvordan sikre at samarbeidet kunne fått tryggere rammer, skriver innleggsforfatteren
– Jeg forstår at en del styrere og eiere har erfaringer som gjør at de er skeptiske til å samarbeide med kommunen, men da kunne de fokusert på hvordan sikre at samarbeidet kunne fått tryggere rammer, skriver innleggsforfatteren

– Flere styrere i enkeltstående barnehager omfavner PBLs markedsstyrte finansieringsmodell ukritisk

I forbindelse med Storberget-utvalget sitt forslag til finansiering av private barnehager og debatten i forbindelse med den har jeg noen tanker og et spørsmål særlig til styrere og eiere av små og enkeltstående barnehager.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Det er kommunen som har ansvaret for at alle barna har et tilbud om barnehageplass og det er fra kommunen sitt budsjett tilskuddene kommer, selv om det er staten som legger føringer for innholdet i barnehagen gjennom lover og regler, som bemanningsnorm og Rammeplan. Statlig finansiering synes å være en tapt sak – og er heller ikke nødvendigvis den beste løsningen for alle barnehager eller kommuner. Mange kommuner har både private og kommunale barnehager. Kommunene må betale tilsvarende i tilskudd til de private som de gjør til sine kommunale barnehager, men de kan ikke stille krav til de private utover det som er lovfestet. Knappe ressurser og manglende mulighet til styring av hvordan tilskuddene i de private blir brukt medfører mange steder at alle barnehager, både kommunale og private, må drives på minimumstilskudd.

Slik det fungerer i dag er det ingen overordnet plan for behov og forventete barnetall som inkluderer både kommunale og private barnehager og kommunen har ikke mandat til å trekke tilbake godkjenninger til private. Det vil si at dersom en kommune ser at det blir behov for færre barnehageplasser må de nedskalere sitt eget tilbud, uavhengig av om det er hensiktsmessig i forhold til for eksempel plassering og det helhetlige tilbudet.

Synkende barnetall

Dagens virkelighet i barnehagesektoren i mange kommuner er at det er for mange barnehageplasser og synkende barnetall. Dette medfører at mange barnehager hvert år sliter med å få fylt opp plassene, at ansatte og styrere må bruke tid på å reklamere for barnehagen, at ansatte og styrere går rundt med vondt i magen fordi det er usikkerhet knyttet til om alle barnehageplassene blir fylt opp og om alle kan beholde jobben. Tilskuddene fra kommunen er knyttet til antall barn med plass, ikke det antall plasser barnehagen kan tilby. For mange kommunale og mange, særlig små og enestående, private barnehager er økonomien sårbar og 1- 2 «tomme plasser» vil utgjøre en stor del av lønnen til en ansatt.

Det er selvsagt kjipt og ubehagelig at kommuner må legge ned barnehageplasser etter en storstilt utbygging for å møte behovet for full barnehagedekning, men det er det barnetallene som styrer og dermed er det virkeligheten uansett styringsform. Flertallet i Storberget-utvalget ønsker at dette skal løses i et samarbeid mellom de private og de kommunale barnehagene («Du er henta!» s 162, 8.1.2.3 Koordinert opptak).

Da vil man kunne se hva som blir behovet videre og vurdere hvor det er hensiktsmessig å beholde plasser ikke bare ut fra dagens situasjon, men også hvor det blir behov de neste årene. Hvor de har ansatte som uansett skal gå av med pensjon. Om kjeder eller kommunale har mulighet til å flytte folk mellom barnehager. Hvor de kan tåle et par år med færre barn og samtidig ha mulighet til å opprette nye plasser ved behov senere og hvor de er helt avhengig av å fylle opp alle plasser for å unngå konkurs.

Det vil også være mulig å spare barnehager med særlig kompetanse og vurdere mangfoldet i tilbudene. I tillegg vil man kunne vedta at barnehagene får tilskudd også for eventuelt tomme plasser som er regnet med i behovet og man kan beregne barn til flest mulig hele stillinger, i stedet for at mange barnehager må ha ansatte med små stillinger. Det kan fremdeles føre til nedleggelser og nedbemanning, og det er ikke gitt at samarbeidet vil fungere knirkefritt, men det vil være forutsigbart og dermed mulig å planlegge ut fra. Det er også viktig å merke seg at Samhandlingsmodellen er ute på høring og det indikerer at det er gode muligheter til å påvirke innholdet i den, for det er ikke en ferdig fasit.

Markedet skal råde

Alternativet fra PBL sin finansieringsmodell er så vidt jeg skjønner at markedet skal råde, og vurderingen av hvor det skal nedlegges plasser, avdelinger eller hele barnehagen vurderes fra år til år i den enkelte barnehagen, ut fra dens økonomiske situasjon og antall søkere.

Foreldre velger i stor grad barnehage ut fra geografi og tilbud som måltider, åpningstider og andre ting de lett kan se, kvaliteten på pedagogikken og omsorgen er ofte ikke så lett å se uten fra. Så vidt jeg kan skjønne er dette en fordel for nyere aktører, fordi barnehagen ser finere ut, for store barnehager som kan ha lengre åpningstider siden de har mange ansatte og for store aktører som kan flytte på ansatte og som kan tåle økonomisk å ikke ha fylt alle plasser en periode. Utfra min erfaring vil det medføre år etter år med uro og nedbemanningstrussel i mange barnehager, med fokus på markedsføring i stedet for barnehagens kjernevirksomhet og vondt i magen og urolig stemning fordi folk frykter for jobbene sine.

PBL-modellen legger ikke opp til å styrke små, enkeltstående eller ideelle i denne situasjonen så vidt jeg kan se, tvert imot mener de barnehagene skal stå i det å ha overdekning [1]. Hvem er det bra for? Hvilke barnehager har råd, eller tar seg råd, til å bemanne for barn de ikke får tilskudd for?

På tross av dette opplever jeg at flere styrere i enkeltstående barnehager ukritisk omfavner PBLs markedsstyrte finansieringsmodell og avviser den lokale samhandlingsmodellen totalt. Dette kommer frem i innlegg og kommentarfelt. [2, 3 og 4]

Jeg forstår at en del styrere og eiere har erfaringer som gjør at de er skeptiske til å samarbeide med kommunen, men da kunne de fokusert på hvordan sikre at samarbeidet kunne fått tryggere rammer. I stedet mener de altså at PBL-modellen er best. Kan noen styrere og eiere i små og enkeltstående barnehager forklare meg hvordan markedet er bedre for enkeltstående og små barnehager enn samarbeid og forutsigbarhet?

Kilder:

[1] https://www.pbl.no/barnehagedrift-og-tilskudd/tilskudd/kvalitets--og-mangfoldsmodellen/foreldrenes-tillit-til-en-barnehage-kan-ikke-vedtas-av-politikere/

[2] https://fb.watch/7vi83tG57d/

[3] https://www.facebook.com/toril.kalsas/posts/4224957010906348:76

[4] https://www.facebook.com/permalink.php?story_fbid=10165212495390576&id=324592845575

Powered by Labrador CMS