Det har blitt ettermiddag og barna i Haslerud Natur - familiebarnehage skal snart inn for å spise dagens siste måltid i barnehagen. Men først skal de ta seg noen turer i sklia på den flotte snøborgen de har fått bygget på uteområdet.

Gledeshyl og latter fyller plassen idet de setter utfor, en etter en.

– Nå er det min tur til å prøve, sier Ragnhild Dammann.

Hun setter seg på toppen av sklia.

– Er dere klare? Nå kommer jeg!

Barna jubler mens hun suser nedover det glatte underlaget.

To dager i uka

– Barn er så ekte og direkte. Du trenger ikke late som om du er noe annet enn det du er. Jeg vet for eksempel akkurat hvordan jeg ser ut etter å ha vært i barnehagen. Barna sier det rett ut. Det er helt fantastisk, sier Ragnhild muntert.

90-åringen har jobbet i den vesle barnehagen på Nesodden helt siden den ble etablert av sønnen Are Dammann og kona Elin Leer-Salvesen i 2006.

Hver mandag og tirsdag er hun på plass for å ønske barna velkommen.

– Å få jobbe med barn gir en fantastisk følelse. De er så oppfinnsomme og omsorgsfulle. Barna viser en veldig glede over at vi voksne er med dem og leker sammen med dem. Vi er ett – barn og voksne, sier Ragnhild.

Hun forteller om de mange hyggelige turene de har hatt til bålplassen som ligger på en høyde like ved barnehagen.

– Det er ikke så langt å gå, men det er alltid like spennende når vi kravler innover i skogen og oppover den bratte bakken.

Selv om hun setter utfor sklia i ny og ne og er med barna der det skjer, understreker 90-åringen at hun ikke er noen superdame.

– Jeg har jo diverse plager som gjør at man kjenner at man lever, men jeg får masse energi av å være sammen med barna, sier Ragnhild.

Haslerud Natur - familiebarnehage
har plass til ti barn
fordelt på to søskengrupper.

Barnehagen, som bygger på steinerpedagogikk,
holder til på et småbruk like i skogkanten
og ute på tunet har de en innhegning med både høns og påfugl.

– Gull verdt

Sønn og daglig leder Are Dammann synes det er svært verdifullt å ha ulike generasjoner samlet under ett barnehagetak.

– Den erfaringen mor har, er gull verdt. Vi lærer mye av hvordan hun er sammen med barna. Hun kan veldig mange sanger og eventyr og har så mange historier å fortelle, sier han.

– «Fortell om noe da du var liten», sa en fireåring en gang til meg. Dette fikk meg til å tenke på alt jeg har opplevd, ikke bare i barndommen, men også som voksen. Jeg begynte å notere ned alle episodene jeg kom på og hadde til slutt lommene så fulle av huskelapper at det begynte å tyte ut, forteller Ragnhild lattermildt.

Alle historiene på lappene ble til slutt til boka «Hulter til bulter» hvor hun deler sine opplevelser, på godt og vondt, fra 1930-tallet til i dag.

Bodde i palmehytte

Ragnhild vokste opp i Sandefjord. Som 18-åring dro hun til Oslo. Der tok hun diplomeksamen i motedesign ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og hun arbeidet en stund med design av barnetøy. I hovedstaden møtte hun Erik Dammann som hun giftet seg med i 1955. Ekteparet har åtte barn. De har også tatt på seg ansvar for flere barn som i en periode har hatt behov for et sted å bo.

At 90-åringen har mange spennende historier å fortelle, er det ingen tvil om. Hun har på ingen måte levd et A4-liv.

I boka skriver Ragnhild blant annet om hvordan hun og familien brøt opp fra rutinetilværelsen for å bo halvannet år i en palmehytte på øya Savaii i Stillehavet. Sammen med ektemannen har hun senere bodd i leirhytter i Afrika og haiket seg rundt på Cuba.

– Vi har opplevd mye sammen på disse reisene, det har gjort oss til en veldig sammensveiset familie. Vi har blitt kjent med ulike kulturer og mange flotte mennesker som vi har bodd sammen med og lært av, forteller hun.

Ragnhild og Erik, som i 2020 kunne feire 65-års bryllupsdag, har også rodd fra Oslo til København og de har vært på mange roturer med telt langs Oslofjorden og Sørlandet. Senest i 2017 rodde ekteparet fra Oslo til Sandefjord.

– Jeg har drevet med idrett i hele mitt liv. Det har jeg mye igjen for nå, for jeg setter meg liksom ikke ned og sier «dette klarer jeg ikke». Jeg føler jeg kan gjøre hva som helst, men jeg må også akseptere at ting tar mye lengre tid enn før, sier Ragnhild som har en fortid som aktiv roer og har vunnet seks norgesmesterskap.

Tilbragte påsken i snøhule

– Har du alltid vært like eventyrlysten?

– Ja!

– Vi har aldri hatt god råd, men vi har gjort veldig mye moro for det, sier Ragnhild.

Hun forteller om en påske da familien på ni bestemte seg for å dra på fjellet selv om de ikke hadde mulighet til å leie seg en hytte.

– Vi fikk en idé om at vi kunne ta tog og buss opp på Vikerfjell, og så kunne vi grave oss en snøhule som vi kunne bo i der.

Det tok mange timer å lage denne snøhulen, minnes Ragnhild.

– Vi bygget en hule som var så stor at vi kunne gå litt rundt i den, med sitteplasser og hyller til å sette stearinlys på. Vi laget mat og kakao på kokeapparat og hadde det helt fantastisk, forteller hun.

«Ute hadde det begynt å sne ganske kraftig og etter en stund var alle spor etter oss utslettet. Da vi våknet neste morgen, gjorde vi oss helt ferdig med klær og frokost og helt til slutt, før alle skulle ut å leke, dyttet vi ut døråpningen så barna kunne hoppe ut og skli nedover skråningen.

På samme tid som dette skjedde, kom et ektepar som hadde startet tidlig på sin fjelltur innover vidda som lå der hvit og urørt. Da, plutselig, forteller de, åpner det seg et hull midt i den jomfruelige fjellsiden, og dermed trillet det ut og nedover fjellsiden en rekke av småtroll; en, to, tre, fire, fem, seks, syv! De fikk sjokk. De hadde hørt om «skrømt» sa de, men trodde ikke det fantes. Jeg kommer aldri til å glemme ansiktsuttrykkene til dette ekteparet da jeg tittet ut for å se til barna.»

(Utdrag fra boka «Hulter til bulter» av Ragnhild Dammann)

Tenke selv

Ragnhild har aldri vært redd for å gå sine egne veier. Nå ønsker hun å gjøre sitt for at barna i barnehagen skal bli trygge nok til å tørre å gjøre det samme.

– Det er veldig mange i dag, også barn, som ikke tør å ta et standpunkt uten å først tenke: «Hva gjør hun?» eller «hva gjør han?» Da griper jeg gjerne inn og spør: Hva vil du? Hva tenker du? Jeg oppfordrer barna til å tenke selv.

– Opp gjennom årene har jeg hatt veldig mange gode samtaler med barna rundt dette, forteller hun.

– Når jeg sitter på bussen opplever jeg
av og til at det kommer ungdommer bort til meg
og gir meg en klem. De forteller om gode
minner fra barnehagetiden.

– Det som betyr aller mest

Klokka nærmer seg 14.30 og barna spaserer den korte avstanden fra snøborgen og opp til huset.

Arbeidsdagen til Ragnhild er snart over, men først skal hun og barna spise ettermiddagsmat og småprate litt om skogsturen de har vært på og andre ting de har opplevd denne dagen.

– Jeg kan fortsatt jobbe med det som betyr mest for meg; barn. Det setter jeg umåtelig pris på, sier 90-åringen.