DEBATT

Ida Øvre Andersen har sendt denne eposten til Kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby.
Ida Øvre Andersen har sendt denne eposten til Kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby.

Hva om toåringen hadde hatt stemmerett?

«Før du vet ordet av det så gikk dere ut av den porten for aller siste gang. Ikke fordi barnet begynner på skolen. Men fordi barnehagen måtte legge ned», skriver Ida Øvre Andersen i dette åpne brevet.

Publisert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Kjære kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby.

Du holder en liten hånd godt inni din hånd. En hånd til en toåring. En spent, lykkelig og litt trøtt toåring. En trygg, litt stresset og litt sent ute til jobb mamma.

Dere snakker om forventningene til dagen. Om hvem de vil møte i barnehagen. Om de trygge voksne. Om aktivitetene.

Du får en god klem og toåringen løper inn i barnehagen. De fleste dagene hvert fall. Andre dager vil toåringen være med mamma. Da forlater du barnehagen med en tåre i øyekroken. Men du er trygg, for du vet at det kjæreste du har får et varmt fang å sitte på, en trygg hånd som tørker tårene og et omsorgsfullt blikk gjennom dagen.

Etter jobb er du igjen tilbake, toåringen har for lengst oppdaget deg og løper mot porten, gløder i øynene og du ser på hele toåringen at dagen har vært helt fantastisk!

En dag fylt med å løpe i vann, utforske maurtuer, klatre i trær, skogsturer, lek sammen med andre barn og lesestunder med de trygge voksne. Barnet har fått utfolde seg og tilbragt dagen med trygge voksne med høy kompetanse.

Hver morgen leverer vi barna våre i barnehagen. Hver ettermiddag henter vi dem. I den barnehagen vi selv har valgt. Den barnehagen som passer for våre barn og vår familie. Nå står denne barnehagen i fare fordi DERE mener å kutte flere hundre millioner kroner i tilskudd til barn i private barnehager. Er dere klar over konsekvensene det får?

Dere forskjellsbehandler barna. Er dere klar over at dette vil gå utover barna våre? Kanskje vil toåringen slutte å løpe inn i barnehagen.

Det varme fanget å sitte på vil ikke være ledig.

Den ene tåren vil renne over hele kinnet og treffe parkdressen.

Det triste blikket fordi savnet etter mamma blir for mye å håndtere utover dagen vil ikke bli fanget opp.

Når du henter det kjæreste du har i barnehagen ser du ikke lenger den gløden i øynene. Barnet ditt har ikke fått fundert over den mauren som jobber så iherdig dag etter dag. Trærne har ikke blitt klatret i av ivrige barnehender. Den skogsturen kunne ikke gjennomføres fordi de skulle hatt inn en vikar. Det ble ikke de aktivitetene de skulle ha lært på kurs at skal være bra for å styrke barnet selvfølelse.

Og før du vet ordet av det så gikk dere ut av den porten for aller siste gang. Ikke fordi barnet begynner på skolen. Men fordi barnehagen måtte legge ned.

Powered by Labrador CMS