Overgangen mellom barnehage og skole – er vi så gode som vi tror?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Snart skal tusenvis av førskolebarn avslutte tiden i barnehagen, et sted som for mange har vært hverdagen deres i flere år. Her kjenner de rutinene, de voksne, vennene og rammene rundt seg. Så kommer sommerferien og plutselig venter en helt ny hverdag med skolestart og SFO.

Vi snakker ofte om at vi i Norge er gode på overgangen mellom barnehage og skole. Men er vi egentlig det?

For mange barn oppleves overgangen som stor. Barnehagen og skolen er to ulike institusjoner med forskjellige tradisjoner, forventninger og arbeidsmåter. I barnehagen står lek, omsorg og relasjoner sentralt gjennom hele dagen. På skolen møter barna nye krav, nye voksne og en mer strukturert hverdag. Samtidig skal mange også starte på SFO, et tilbud som ofte havner litt i skyggen når vi snakker om overgangen til skolelivet.

Det er lett å tenke på overgangen som noe som skjer de siste ukene før sommeren eller de første dagene i august. Men overgang er ikke en enkelt hendelse – det er en lang prosess. Dette har både forskning og fagmiljøer vært tydelige på i mange år. Likevel kan det virke som om vi fortsatt strever med å få til den helhetlige tankegangen i praksis.

Utdanningsdirektoratet understreker at målet med overgangen er at barna skal oppleve trygghet, mestring og sammenheng i opplæringsløpet. Perspektivet er ikke først og fremst at barnet skal gjøres klart for skolen, men at skolen skal være klar til å møte barnet slik det er. Dette er et viktig perspektiv. Altfor ofte blir fokuset rettet mot hva barna bør kunne før skolestart, i stedet for hvordan skolen og SFO kan møte barna der de er, med ulik modenhet, erfaring og behov. Spørsmålet er derfor ikke om barna er klare for skolen, men om skolen, SFO og systemene rundt barna er klare til å møte dem. I tillegg må vi være bevisste på hvordan vi omtaler skolen overfor barna. Når skolen blir brukt som en referanse for hva barna snart må mestre eller tilpasse seg, kan det hos noen barn skape bekymring fremfor forventning. Utsagn som «Sånn kan du ikke gjøre når du begynner på skolen» kan derfor bidra til å gjøre avstanden mellom barnehage og skole større. I stedet bør vi formidle nysgjerrighet, forventning og trygghet, slik at barna kan glede seg til det som venter.

Barna må få ta avskjed med barnehagen på en god måte, samtidig som de skal få glede seg til å begynne på skolen. De trenger å oppleve at det finnes en sammenheng mellom barnehagen og skolen, ikke et brudd hvor alt kjent plutselig forsvinner. Overganger handler derfor ikke bare om praktisk informasjon eller besøksdager, men om følelsen av trygghet, tilhørighet og kontinuitet.

Forsker Hogsnes er en av dem som har vært opptatt av dette. Hun peker på hvor viktig det er at vi støtter barna gjennom hele prosessen, og at vi skaper møteplasser som gir rom for samarbeid og felles refleksjoner mellom profesjonene. Nettopp slike møteplasser kan bidra til å bygge bro mellom institusjonene og styrke forståelsen av barnas behov i overgangsfasen.

Som barnehagelærere har vi erfart hvor viktig dette samarbeidet er. Vi tror at dersom personalet i barnehagen og på skolen hadde samarbeidet tettere i forkant, hatt flere møtepunkter og utvekslet erfaringer, ville det kommet barna til gode. Barnehagen og skolen har ulike oppdrag, tradisjoner og rammebetingelser, og nettopp derfor er det behov for arenaer der profesjonene kan møtes og lære av hverandre. Barnehagen og skolen trenger ikke å være like, men de må forstå hverandre. Tenk så fint det hadde vært om barna opplevde at barnehagen, skolen og SFO var ett lag rundt dem. For mange barn, og særlig de som er usikre på det som venter, kunne det skapt både trygghet og tilhørighet.

I både barnehage og skole finnes det et stort engasjement for å gjøre overgangen trygg for barna. Mange steder gjennomføres besøksdager, foreldremøter, overgangssamtaler og samarbeidsmøter mellom ansatte. Flere kommuner har utarbeidet egne planer og rutiner. Likevel ser vi at kvaliteten varierer mye fra sted til sted, og ofte avhenger av tid, ressurser og enkeltpersoners engasjement.

Relasjonsbygging trekkes ofte fram som noe av det viktigste i overgangsarbeidet. Barn trenger kjente og stabile voksne rundt seg når de går inn i noe nytt. Derfor er det paradoksalt at barna mange steder ikke møter de samme voksne på besøksdagene som faktisk er der når skolen starter om høsten. For et barn kan det bety at mye av tryggheten må bygges opp på nytt.

Her ligger også en av de store utfordringene. Samarbeid krever tid. Det krever ressurser. Og det krever ledelse som prioriterer arbeidet. Til tross for nasjonale føringer er kvaliteten på overgangsarbeidet mange steder fortsatt personavhengig. Hvor mye tid og ressurser som brukes på å forberede barna på overgangen, varierer ofte ut fra den enkelte barnehages og den enkelte ansattes engasjement. Det gjør at barn kan få svært ulike forutsetninger for en trygg skolestart. Når lærere og barnehageansatte opplever for lite tid, manglende kompetanse eller pressede rammer, blir sammenhengen mellom institusjonene sårbar.

Vi har kommet lengre de siste årene. Bevisstheten rundt barns overganger er større enn før, og mange gjør et viktig og godt arbeid hver eneste dag. Men vi kan ikke slå oss til ro med at gode planer alene er nok. For mange barn er overgangen fortsatt krevende – både sosialt og emosjonelt. Vi snakker ofte om at barn er tilpasningsdyktige, og det er de. Samtidig må vi passe oss for å bruke dette som en forklaring som fritar oss voksne for ansvar. At barn tilpasser seg, betyr ikke at overgangen ikke koster dem noe. Nettopp derfor må vi fortsette å utvikle overgangsrutiner og sørge for at hvert enkelt barn blir møtt med den støtten og tryggheten de trenger.

Det finnes ingen oppskrift på den perfekte overgangen mellom barnehage og skole. Barn er forskjellige, og behovene deres er ulike. Nettopp derfor må vi tørre å bruke tid. Tid til samarbeid. Tid til relasjoner. Tid til å bli kjent med barnet bak den nye skolesekken og skolestarten. Betydningen av gode overganger for 5–6-åringene kan ikke understrekes nok. Hvordan barna opplever møtet med skolen, kan prege både trivsel, trygghet og læringslyst langt videre i skoleløpet. Derfor må vi slutte å se overgangen som noen hektiske uker før sommeren og noen få dager i august.

Overgangen varer lenge. Og det må vi ta på alvor. Denne kronikken er derfor en oppfordring til alle oss som arbeider tett på barna i barnehage, skole og SFO: La oss bruke tiden, kompetansen og samarbeidet vårt til å bygge bro, ikke avstand.