Konsekvens eller straff, hva er forskjellen?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Jeg fikk nylig et spørsmål fra en venninne som jobber i barnehage om hva jeg tenkte var forskjellen mellom konsekvens og straff. Et interessant og kanskje vanskelig spørsmål som fikk meg til å tenke.

Min umiddelbare tanke var at konsekvenser er formidlet til barna på forhånd. Konsekvensen er naturlig og/eller rimelig. Den er forståelig og står i forhold til den handlingen som er gjort – eller ikke gjort.

En straff derimot tenker jeg ofte ikke er formidlet på forhånd. Straffen er urimelig og har kanskje ingen sammenheng med barnets handling eller adferd.

Målet med straff og konsekvenser

Konsekvenser eller straff, påført av andre, er et middel som brukes for at barna skal forstå at de ikke kan oppføre seg eller handle som de gjør. Det er ment for å oppdra barna. Få dem til å endre adferd. Lære dem folkeskikk. Som en del av sosialiseringsprosessen. Forsvart med at det er til barnets beste.

Jeg har observert og erfart konsekvenser (straff) som ikke er til barnets beste. Verken her og nå, eller i et fremtidsperspektiv. Det er, eller kan være, brudd på loven. Konsekvenser i barnehagen skal være i tråd med lovverket. Lovverket understreker at: «Alle handlinger og avgjørelser som berører barnet, skal ha barnets beste som grunnleggende hensyn, jf. Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen art. 3 nr. 1. Dette er et overordnet prinsipp som gjelder for all barnehagevirksomhet» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 8).

Vi kan med andre ord ikke dure på etter personlig synsing og tradisjon. Vi kan ikke gi barna større ansvar for sine handlinger enn de er moden for og forsvare våre handlinger med at det er en del av oppdragelsen. «Dette må barna tåle.» «Det ble jo folk av oss og vi hadde jo en slik oppdragelse.»

Samtidig er det slik at selv om barnets beste skal være et overordnet prinsipp, må vi ta hensyn til flere ting. Vi må tenke på hele barnegruppens beste, og personalets arbeidsmiljø og sikkerhet. Det er ikke alltid en lett oppgave.

Ville personalet akseptert samme konsekvens?

Når det gjelder bruk av konsekvenser (straff) for barnas «feile handlinger og adferd» tenker jeg at vi må sette oss selv i barnets sted.

Det kunne vært interessant å se hvordan personalet hadde reagert dersom de fikk kjeft og ble bortvist fra personalmøtet fordi de pratet for mye. Eller ikke fikk bli med ut på tur uten å ta lue på. Kanskje de ikke fikk dessert på julebordet fordi de ikke spiste opp all maten?

Her er det bare å være kreativ, vi kan liste opp eksempler lenge. Voksne har nemlig selv en urimelig adferd iblant, bryter regler og normer eller lar være (glemmer) å gjøre ting de skulle gjort. Både som forelder, ektefelle, venn og arbeidstaker trår vi feil.

Noen ganger får det konsekvenser som sinte eller sårede barn, ektefeller og kollegaer. Et rotete hus. En kleskurv som renner over. Eller at vi fryser, fordi vi har kledd på oss for lite klær. Konsekvensen er helt naturlig og vi feiler og lærer hele livet. Men vi blir ikke straffet for «alt vi gjør feil» av noen andre. Konsekvensene kommer oftest helt av seg selv.

I barnehagen bør gjensidighetsprinsippet være styrende for valg av konsekvenser. For å få det til tenker jeg det kan være fornuftig med en sjekkliste:

• Ville jeg likt å bli behandlet slik?
• Ville jeg akseptert at mine barn ble behandlet slik?
• Ville jeg gjort dette om foreldrene, eller styreren så meg?

Er svaret nei på noen av disse spørsmålene kan det være på sin plass å revurdere konsekvensene/straffen.

Konsekvenser er nødvendig

På den andre siden kan vi ikke ha en barnehage uten konsekvenser. Alle handlinger vi gjør, gode eller «dårlige», vil ha en form for konsekvens. Det er likevel fornuftig å spørre seg hvilke konsekvenser vi skal ha og hvorfor vi har dem. Hva er målet med konsekvensen? Når går det fra konsekvens til straff?

Et annet spørsmål er om en handling skal ha samme konsekvens for alle barna i gruppen, uavhengig av alder, ferdigheter og modenhet? Og dersom konsekvensen ikke endrer barnets adferd, skal vi likevel fortsette? Hvor lenge i så fall?

Noen ganger er det gjerne personalet som må endre adferd og handlingsmønster. Ikke først og fremst barna. Kanskje endret adferd hos den voksne i større grad hadde bidratt til «riktig adferd» hos barnet?

Kilde:

Kunnskapsdepartementet (2017). Rammeplan for barnehagen. Oslo: Kunnskapsdepartementet.