Et barn trenger hjelp. Et annet trenger støtte inn i leken. En planlagt aktivitet er i gang et annet sted på avdelingen. En konflikt oppstår. En forelder trenger en samtale. Lunsjen skal forberedes. Flere ansatte fordeler oppgaver og oppmerksomhet mellom seg, samtidig som den pedagogiske lederen skal lede det pedagogiske arbeidet og ha oversikt over helheten.
Hva skal prioriteres først – og hvordan skal de ansatte bruke ressursene de har tilgjengelig?
Det finnes ingen fasit. Likevel må vurderingene gjøres der og da. Barnehagehverdagen kan ikke settes på pause mens man leter etter det riktige svaret.
I bacheloroppgaven min undersøkte jeg hvordan en pedagogisk leder bruker profesjonelt skjønn for å prioritere pedagogisk arbeid og fremme barns læring i barnehagens hverdag. Gjennom observasjon og intervju fikk jeg innblikk i de små og store vurderingene som gjøres gjennom en helt vanlig barnehagedag.
Noe av det som ble tydeligst for meg, var hvor mye av det pedagogiske arbeidet som består av vurderinger vi som står utenfor kanskje ikke legger merke til. Men det som opptar meg, er ikke bare hvordan pedagogiske ledere bruker sitt profesjonelle skjønn. Det er også hvilket handlingsrom de faktisk har til å handle ut fra det.
Profesjonelt skjønn i praksis
Når skal en voksen gripe inn, og når bør barnet få prøve selv? Når skal en planlagt aktivitet fortsette, og når bør den avbrytes fordi et annet barn trenger omsorg eller støtte? Hvordan kan pedagogen være til stede for ett barn og samtidig beholde oversikten over resten av gruppen?
I observasjonen så jeg blant annet hvordan den pedagogiske lederen kunne være midt i en aktivitet med ett barn, samtidig som hun fulgte med på resten av rommet og flyttet oppmerksomheten når andre barn hadde behov for henne. Det planlagte måtte noen ganger vike for det som oppstod der og da.
Dette er profesjonelt skjønn i praksis.
Det handler ikke bare om å følge én plan. Det handler om å bruke faglig kunnskap, erfaring og kjennskap til barna for å vurdere hva som er riktig å gjøre akkurat nå.
Men den pedagogiske lederen står ikke alene i dette arbeidet. Barnehagen er et arbeidsfellesskap der ansatte samarbeider, fordeler oppgaver og bruker ulik kompetanse gjennom dagen. En viktig del av den pedagogiske lederens ansvar er å se helheten, støtte medarbeiderne og bidra til at personalets samlede ressurser brukes til det beste for barna.
Når ansatte med ulik, men med faglig kompetanse og erfaring samarbeider, kan de se flere av barnas behov og finne bedre løsninger sammen enn hver for seg.
Likevel kan ikke et godt samarbeidende personale være overalt samtidig. Når oppmerksomheten rettes mot ett barn, vil andre nødvendigvis få mindre oppmerksomhet i akkurat det øyeblikket. Og når en ansatt må forlate barna for å utføre en praktisk oppgave, kan det påvirke det pedagogiske arbeidet som foregår.
Det så jeg også i observasjonen min, da en praktisk oppgave førte til at den pedagogiske kontinuiteten ble brutt. Det betyr ikke nødvendigvis at pedagogen har prioritert feil. Det viser bare hvor krevende slike vurderinger kan være når flere viktige hensyn må ivaretas samtidig.
Når skal barnet få prøve selv?
Et godt eksempel på profesjonelt skjønn er vurderingene rundt barns selvstendighet.
Vi ønsker at barn skal få prøve selv, utforske, feile og oppleve mestring. En god pedagog skal derfor ikke nødvendigvis gripe inn med en gang et barn møter motstand.
Men hvor lenge skal den voksne vente?
I bachelorarbeidet mitt så jeg hvordan den pedagogiske lederen vurderte nettopp dette. Hun kunne trekke seg tilbake når et barn viste interesse og selvstendighet, men samtidig følge med og gå nærmere inn dersom barnet hadde behov for mer støtte.
Det høres kanskje enkelt ut. Men det er det ikke.
For barnet som tydelig ber om hjelp, er lettere å oppdage enn barnet som ikke gjør det. En tilbaketrukket voksenrolle kan derfor også innebære en risiko for at barn som ikke uttrykker behovene sine like tydelig, får mindre støtte.
Profesjonelt skjønn innebærer også usikkerhet.
Pedagogen kan gjøre en faglig begrunnet vurdering og senere komme fram til at barnet burde fått mer støtte. I materialet mitt reflekterte den pedagogiske lederen selv over at hun i enkelte situasjoner kunne ha overvurdert et barns evne til selvstendighet.
Jeg synes dette forteller noe viktig om barnehagelæreryrket.
Profesjonalitet handler ikke om alltid å vite svaret. Det handler om å kunne vurdere, reflektere og justere – og erkjenne at man kunne ha gjort noe annerledes.
Når det faglig beste ikke er mulig
Men profesjonelt skjønn foregår ikke i et vakuum.
En pedagogisk leder kan vurdere at et barn trenger ekstra støtte, samtidig som andre barn også trenger oppmerksomhet. Personalet kan samarbeide godt og bruke kompetansen sin klokt, men de kan likevel ikke være flere steder samtidig.
Tid, bemanning, rutiner, organisering og praktiske oppgaver påvirker hvilke handlingsalternativer pedagogen faktisk har.
Derfor trenger pedagogiske ledere mer enn tillit til å bruke sitt faglige skjønn. De trenger også rammer som gjør god skjønnsutøvelse mulig. Faglig kompetanse, stabile voksne, tid til refleksjon og et personale som kjenner barna godt, gir bedre forutsetninger for gode pedagogiske vurderinger.
Det er her jeg mener diskusjonen blir større enn den enkelte pedagogiske lederen.
Vi forventer at pedagogiske ledere skal se det enkelte barnet, ha oversikt over barnegruppen, lede medarbeidere, samarbeide med foreldrene, planlegge, dokumentere, reflektere og utvikle det pedagogiske arbeidet.
Men da må vi også stille spørsmål ved rammene de skal gjøre alt dette innenfor.
Hva skjer dersom pedagogen vurderer at én handling vil være best for barnet, men rammene gjør at noe annet må prioriteres?
Da handler det ikke lenger bare om den pedagogiske lederens profesjonelle skjønn. Det handler også om hvilke betingelser vi gir barnehagene for å tilby et godt pedagogisk tilbud.
Profesjonelt skjønn er helt nødvendig i barnehagen. Barn kan ikke møtes etter en oppskrift, og en barnehagedag kan aldri planlegges ned til minste detalj.
Vi trenger pedagogiske ledere som kan observere, improvisere, endre retning og gjøre faglige vurderinger når virkeligheten ikke følger planen.
Men dersom vi forventer at pedagogiske ledere skal bruke sitt profesjonelle skjønn til det beste for barna, må vi også være opptatt av hvilket handlingsrom vi gir dem til å gjøre det.
For det er forskjell på å spørre:
Hva mener jeg som pedagog er best for dette barnet akkurat nå?
Og:
Hva har jeg mulighet til å gjøre akkurat nå?
De to svarene bør ikke få for stor avstand mellom seg.
