DEBATT

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Kampen og ønsket om endringen bør ikke prege hver eneste dag, slik at du kun opplever dagene som stress, slitsomt, tyngende og pressende. For hvem orker det? spør Siri Fyhn Lilleødegård i dette innlegget.</span>
Kampen og ønsket om endringen bør ikke prege hver eneste dag, slik at du kun opplever dagene som stress, slitsomt, tyngende og pressende. For hvem orker det? spør Siri Fyhn Lilleødegård i dette innlegget.

Alle er sin egen «lykkes smed», eller?

Jeg tror man kan kjempe for en endring, uten å være i opposisjon på egen arbeidsplass hver dag, som vi kan lese oppfordringer om på ulike sosiale plattformer, skriver forfatteren av innlegget.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Året 2020 har mildt sagt vært spesielt. En pandemi som rammer en hel verden er gjerne noe man har sett på film og i liten grad sett for seg som en del av virkeligheten. Men der er vi altså kommet. Og ikke nok med det, vi vet ikke hvor lenge den varer. Bedrifter har lagt ned, gjennomført masseoppsigelser eller permitteringer. Alt er et stort spørsmålstegn.

Vi som er yrkesaktive har ofte et gode ved at dagene er forutsigbare. Både i innhold, forventninger og krav. Det gir en opplevelse av trygghet. Ikke minst en økonomisk trygghet. Og i perioder har det vært behov for at vi gir litt ekstra av vår tid.

Tydelige smittevernregler og krav til når barn og ansatte må være hjemme. Er vi er på gult eller rødt nivå, kan vi samarbeide på tvers eller ikke? I tillegg leser man på sosiale medier om at vi må kjempe for et bedre system, bedre rettigheter, ikke gi noe bort gratis og stå på ditt. Totalopplevelsen av dette er krevende både psykisk og fysisk i lengden. Man kan i perioder blir ganske så lei, og motivasjonen kan være vanskelig å finne. Og hva gjør man da? Jo, man må faktisk ta ansvar for egen hverdag, egne holdninger og egne tankesett. Man må ta et valg. Skal jeg fortsette i barnehage eller gjøre noe helt annet?

Velger du barnehage er mitt tips å finne løsninger på hinder som dukker opp. Se på alt som faktisk er bra og få det opp og frem. Let etter og feir de positive øyeblikkene som fremdeles skjer, du må bare åpne øynene og faktisk se dem. Alle de fantastiske samspillene med barna som gir deg den varme følelsen langt inn i hjerterota. Den gode latteren og samtalen sammen med gode kollegaer på pauserommet. Opplevelse av annerkjennelse fra fornøyde foreldre som opplever å bli tatt på alvor, og at barnet deres trives i ditt selskap, i din barnehage. Selv om du ikke har gjort alt du selv ønsket, så er det du gjorde veldig bra. Og det er det du må huske på og sette pris på. Trives du og har det godt med deg selv, vil dette smitte og bidra til et positivt klima rundt deg.

Jeg leste for litt siden på barnehage.no om en pedagog som skrev at man bør sette pris på det man har, og gjøre det beste ut ifra det. Og det er jeg veldig enig i. Jeg tror man kan kjempe for en endring, uten å være i opposisjon på egen arbeidsplass hver dag, som vi kan lese oppfordringer om på ulike sosiale plattformer. På de 17 årene jeg har vært i barnehagesektoren så har vi jo faktisk sett mye positiv endring. Vi har bedre bemanning, mer teknologiske hjelpemidler og fire timer mer plantid per avdeling. Altså minimum åtte timer hver uke til å lage planer, sette i gang prosjekter og samarbeide med foresatte. Er man strukturert og effektiv kan man få til ufattelig mye. Barnehage har blitt et yrke der man med stolthet kan si at jeg jobber i barnehage, og andre skjønner at det handler om noe ganske annet enn barnepass. Et yrke som ikke alle passer inn i, for de skal faktisk utføre mange viktige pedagogiske oppgaver, lede mennesker, og trives i aktivitet og lek med barn.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Siri Fyhn Lilleødegård, daglig leder i Alvehetta FUS barnehage</span>
Siri Fyhn Lilleødegård, daglig leder i Alvehetta FUS barnehage

Ikke misforstå. Ønsket er fremdeles høyere bemanning hele åpningstiden og færre barn per ansatt. Like tilskudd slik at kommunale og private barnehager, barn og ansatte, skal ha like forutsetninger. Dersom man har behov for ekstra støtteressurs, så får man det uten kamp. At barnet faktisk kommer først for hele Norge, fordi de ser verdien det vil ha for enkeltmennesket, og samfunnet sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Men kampen og ønsket om endringen bør ikke prege hver eneste dag, slik at du kun opplever dagene som stress, slitsomt, tyngende og pressende. For hvem orker det?

Jeg mener man må bidra med kompetansen man har og ta ansvar for at dem du jobber med, både kollegaer og barn, får et trivelig miljø å være en del av. At man finner løsninger med de rammene som eksisterer, ikke hopper på alt av protester som formidles i sosiale medier, og finner stolthet i de handlinger og aktiviteter du utfører sammen med barna. For er ikke alle yrker i perioder tunge og mindre inspirerende? Og henger det ikke ofte sammen med hva vi selv velger å fokusere og «kjenne» på? Kan vi av og til fraskrive oss litt eget ansvar for egen arbeidshverdag, fordi det er så mye enklere å skylde på noen andre enn oss selv? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at i år har det vært et veldig annerledes år. Men at holdningsarbeid blir man aldri ferdig med, og der må alle ta sin del av ansvaret. Alle er sin egen «lykkes smed» - eller?

Powered by Labrador CMS