DEBATT

Kanskje det er på tide å vektlegge lekelyst, glede og vennskap i stedet for nytteverdien av leken? Vi må spørre oss selv om hva barnehagen er. Er det en institusjon som forbereder barna til skolen eller er det noe mer? spør Silje Haglund i dette innlegget.
Kanskje det er på tide å vektlegge lekelyst, glede og vennskap i stedet for nytteverdien av leken? Vi må spørre oss selv om hva barnehagen er. Er det en institusjon som forbereder barna til skolen eller er det noe mer? spør Silje Haglund i dette innlegget.

Hva er egentlig lekens egenverdi?

Hva er egentlig lekens egenverdi? Og hvordan skal vi klare å ta vare på den når pedagogiske læringsmål står så høyt på dagslisten? Hvorfor er det egentlig så viktig å la barn få leke for lekens egen skyld, når de kan slå to fluer i en smekk og leke og lære samtidig?

Publisert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Etter å ha lest meg gjennom en del ulik faglitteratur sitter jeg igjen med en sterk følelse om at hvordan vi forstår lek er personlig. I nesten all litteratur jeg har lest kan forfatterne skrive om lekens egenverdi og hvor viktig den er, men likevel står ikke disse ordene alene. Lek og læring og deres sammenheng blir ofte nevnt etter en påstand om lekens egenverdi. Barns lek har ulik verdi, og den ene utelukker ikke den andre. Kan det være slik at lek slutter å være lek fordi målene for et utbytte blir så sterke at det går på bekostning av hva barnas oppfattelse av lek er? Jeg mener at lek og læring alltid vil stå ved siden av hverandre fordi mennesker lærer livet ut og gjennom alt vi gjør, men vi må aldri glemme hvor viktig leken i seg selv er.

Lekens egenverdi og nytteverdi

Hva lekens nytteverdi er kan være så mangt. Nytten barn får ut av å leke vil jeg si er med på å skape de som mennesker. Alle våre erfaringer gjør oss rikere og som Bae sier lærer barn gjennom alle erfaringene de får i hverdagen (Bae, 2018), også gjennom lek. Hvis vi ser på lekens nytteverdi som det samme som lek gjennom læring, eller læring gjennom lek, forsvinner litt av lekens egenverdi. Gjennom nytteverdi ønsker vi noe mer fra leken enn kun de gode opplevelsene. I rammeplanen står det at «barnehagen skal ivareta barns behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning» (Kunnskapsdepartementet, 2017 s.7). Dette kan tolkes som at målet med omsorgen og leken er at det skal fremme læring og danning. Leken blir altså en arbeidsmåte for å oppnå læring. Leken har også vært en måte å vise til barns utvikling og læring gjennom de siste århundrene for mange teoretikere (Øksnes, 2019). Dette er med på å bekrefte at leken har blitt, og blir sett på som en nytteverdi. Jeg velger å se på dette fra både et positivt og negativt lys, da leken kan være morsomme og barnevennlige måter å lære på, men vi må heller ikke glemme å la lek bare være lek.

Lekens egenverdi blir belyst gjennom ulike verdier. Vi kan dele leken inn i den sosiokulturelle verdien som handler om lek og samspill og den filosofiske tilnærmingen som fremhever det å være i leken og dens «her-og-nå-situasjon» (Øksnes, 2019). Jeg mener dette kan være en god start for å bryte ned og definere «lekens egenverdi». Barna får oppleve samspill med andre barn, ha relasjoner og ha det gøy sammen. Vi mennesker trenger å ha sosiale relasjoner for å ikke føle oss ensomme og dersom lekens egenverdi er med på å gi barn vennskap og latterfylte dager i samspill med andre kan vi ikke se bort fra at det er viktig. Dette kan også bli sett på i lys med Vygotskys sosiokulturelle læringsteori (Øksnes, 2019), men spørsmålet blir da om dette er en «pålagt» læring, altså blir leken da en nytteverdi, eller er det bare en bonus man får av lekens egenverdi?

Bare det å være i leken og i en «her-og-nå-situasjon» er også nevnt som en sterk verdi. Leken blir fantastisk og barna får muligheten til å forsvinne i sin egen verden hvor bare deres tanker og fantasier eksisterer (Øksnes, 2019). Jeg vil selv definere lekens egenverdi som det frie og personlige ved leken. Det er ingen grenser for hva du kan, skal eller må gjøre. Barna får være og ha det gøy sammen med andre, og det er opp til hver enkelt hva lekens verdi er for dem.

Teoretiske perspektiver på lek

Lek oppfattes ofte som et pedagogisk verktøy for å fremme barns lek og utvikling, dette speiler seg også langt tilbake i tid hvor barns læring og utvikling sto sentralt. Barn leker for lekens egen skyld og det er derfor viktig å erkjenne mangfoldet, variasjonen og flertydigheten i barns lek (Øksnes, 2019). Brian Sutton-Smiths teori (1997, i Sundsdal & Øksnes, 2015) har hovedfokus på at lekens egenverdi er viktig og må ivaretas. Han beskriver leken som en morsom, spennende aktivitet som barn gjør bare fordi de syns det er gøy og liker det de holder på med. Motivasjon og lekens betydning for menneske som menneske er også sentrale holdninger Sutton-Smith har til leken. Når barna leker har de en indre motivasjon og drivkraft som gir dem ideer, fantasier og innfall til å leke det som betyr noe personlig for de der og da (Lillemyr, 2014). Øksnes (2019) bekrefter også dette, men legger til at nettopp på grunn av at lek er indre motivert for barn kan det lett bli brukt som et pedagogisk verktøy for å nå bestemte læringsmål. Sutton-Smiths teori er for meg derfor noe uklar på om den setter lekens egenverdi i fokus eller lek som en nytteverdi. Til slutt sier han at friheten til lek er den beste måten å lære og utvikle seg på (Øksnes, 2019).

En annen teoretiker og som forsket mye på barns lek er Jean-Jaques Rousseau. Han mente at oppdragelsen av barn måtte ta utgangspunkt i barns forutsetninger og at lek gjennom barndommen var et viktig punkt (2010/1762 i Øksnes, 2019). Barndommen i seg selv og målet om å få barn til å bli samfunnsdyktige borgere var noe han var opptatt av, og med dette kan vi si at leken har tatt en sentral plass i den nye barnepedagogikken (Øksnes, 2019). Rousseau fremhever at barnet skal være fri og bruke naturen til rådighet. I barndommen skal leken ha en sentral rolle og det handler ikke bare om å forberede barna til voksenlivet, men la de utvikle seg til sitt eget menneske gjennom leken. Dette mente han at skulle gjøres ved å la naturen vise vei og la barna være lykkelige og frie i leken (Øksnes, 2019).

Konsekvenser

Kanskje det er på tide å vektlegge lekelyst, glede og vennskap i stedet for nytteverdien av leken? Vi må spørre oss selv om hva barnehagen er. Er det en institusjon som forbereder barna til skolen eller er det noe mer? Frøbel videreutvikler Rousseaus holdninger til barndommen og var grunnleggeren av den første barnehagen på 1800-tallet (Sundsdal & Øksnes, 2005). Den norske barnehagen bygger på Frøbels barnehagetradisjon med hovedfokus på den frie leken. Barnas erfaringer og læring gjennom samspill med omgivelsene er også vektlagt. Den norske barnehagens syn på læring kan vi si har vært sosiokulturelt og sosialpedagogisk vektlagt, hvor omgivelsene og kontekstens betydning har vært sentralt for barns læring og egen deltakelse. Greve, Jansen & Solheim (2017) fremlegger at i følge Sigsgaard (1978) er oppfattelsen av denne tradisjonen endret seg med tiden. Han mener tradisjonen er en sammensetning av pedagogiske og sosiale prinsipper av arbeid og målsetting i barnehagen, og at vi kan tydelig se pedagogiske mål i bruk som en klargjøring for skolen.

Konsekvensen av mer fokus på nytteverdien av leken for barn kan være at det er lite rom for egen initiert lek på barns premisser. Barndommen har også en egenverdi, så kan en kanskje si at barndommens egenverdi også er truet? Som Bae (2012) påpeker er lek barns uttrykksform og deres egen måte å ta sin plass. Gjennom den spontane og frie leken får barna et bidrag til deres utvikling av barnekulturen og danningsprosesser uten eksterne og konkrete mål (Nome, 2014). Vi kan ikke ta fra barna deres egen måte å finne seg selv på. Det er barnehagelærernes oppgave å sette lys på og fremme nødvendigheten av lekens egenverdi.

Greve, Jansen & Solheim (2017) hevder at leken som et sentralt element i barnehagen blir verdsatt mindre og mindre fordi den antageligvis blir sett på som uproduktiv. Det vil heller ikke hjelpe å gjøre leken produktiv for å gi den en plass, fordi lekens egenverdi vil da forsvinne. Læringen får dermed en større rolle i barnehagepolitikken grunnet et ønske om økt produktivitet. Barnehagelærere kjemper for å beholde fokuset på lek i barnehagen med argumenter som at det er nyttig med lek for læringen (Greve et. al, 2017). Øksnes (2019) påpeker at ved å bruke slike argumenter som at leken er nyttig for læring legger vi lekens egenverdi i skyggen. Med andre ord, dersom man bruker lek som et middel er det ikke lenger lek (Øksnes, 2019). Man kan heller argumentere for å beholde leken gjennom et rettighets- og demokratiperspektiv i følge Bae (2012). Hun mener at barnets viktigste uttrykksform er leken og den er derfor sentral for å imøtekomme barnekonvensjonens paragrafer om barns rett til ytringsfrihet og deltakelse (Bae, 2012). Dette kan vi også se i historisk sammenheng med Frøbels tradisjon hvor frihet og demokrati var viktig.

Artikkel 31 i barnekonvensjonen sier noe om barns rett til frihet, lek og hvile, og artikkelen har nylig fått en kommentar da FN mente den trengte en presisering og dypere forklaring (Sundsdal & Øksnes, 2015). Kommentaren til artikkelen trekker frem at barns lek er truet og at barns mulighet til lek i hverdagen er redusert. Artikkelens ord verdsettes lite i praksis i den forstand at det er mye fokus på nytteverdien av leken i dagens barnehager og skoler; noe Sundsdal og Øksnes (2019) er bekymret for. De uttrykker også at det er mangler og blir tatt lite ansvar for lovgivning og lokal og nasjonal planlegging for å ta vare på barns lek. I den juridiske analysen av artikkel 31 står det klart definert hva som menes med barns lek (FN, 2013). Her presiseres det at lek er satt i gang, styrt og strukturert av barna selv. Analysen bruker adjektiver som beskriver lek, disse er; moro, usikkerhet, utfordring, fleksibilitet og ikke-produktivitet (FN, 2013 s.5). Dette tolker jeg som en klar definisjon på lekens egenverdi og det er på disse premissene at barn skal leke. Dersom barna ikke får mulighet til å leke etter disse premissene vil det ha konsekvenser for deres utvikling til å bli sitt eget menneske slik blant annet Rousseau mener (Øksnes, 2019).

Sette fokus på lekens egenverdi

Det er ikke alltid like lett å forstå seg på rammeplanens innhold, da det i samme avsnitt står «lekens egenverdi skal anerkjennes», og «leken skal være en arena for barns utvikling og læring» (Kunnskapsdepartementet, 2017 s. 20). Som barnehagelærer kan det være vanskelig å tolke hva dette faktisk betyr. Leser man videre i rammeplanen står det mer om å ta vare på leken for barndommens egenverdi og ikke direkte for lekens egenverdi. Hvordan skal vi som barnehagelærere klare å arbeide for en praksis der lekens egenverdi er sentral når det ikke er tydelige nok rammer for det i styringsdokumentet vårt? Det står faktisk mer om læring, pedagogiske prosesser og aktiviteter enn lek. Jeg tror det handler om ubevissthet samt mangel på kunnskap om hva lek faktisk er og betyr. Vi er vant til en pedagogisk praksis der det er mer fokus på at barna skal lære og utvikle seg gjennom leken, samtidig klarer vi ikke fullstendig å definere hva lek er fordi vi ikke har fullt innsyn lekens underverk (Lillemyr, 2014).

For å endre dette er vi nødt til å ta grep. Barnehagelærere har et ansvar for å spre faglig kunnskap blant sine ansatte samt sette i gang kritiske refleksjoner i fellesskap og individuelt (Skoglund & Sundvall, 2017). Vi må snakke høyt om hva lekens egenverdi er, hvordan vi kan tilrettelegge for at den skal få et større fokus og oppmerksomhet i hverdagen. Målet er ikke å ta bort nytteverdien leken kan gi oss eller den lekende måten å lære på, men bli mer bevisste på hvilke goder lekens egenverdi gir barna og hvor viktig det er å ta vare på den for barnas skyld. Kanskje rammeplanen setter for høye krav til oss barnehagelærere om å nå læringsmål? At hver gang vi ser barn leke blir de observert og vurdert. Kanskje vi til og med gir innspill med pedagogiske hensikter for at akkurat denne leken skal kunne bidra til å nå læringsmålene? Vi må gå inn i oss selv som ansatte i barnehagen og legge fra oss disse tankene. La barna få leke, uten å sette i gang tankeprosesser om hvilke læringsmål de oppnår eller hvilke innspill vi kan komme med for at leken skal bli mer lærerik. Det står i rammeplanen at det vi gjør skal være for barnets beste (Kunnskapsdepartementet, 2017), da må vi grave dypere i lekens betydning og bevare den, nettopp for barna.

Konklusjon

Jeg mener vi ikke kan legge fra oss lekens nytteverdi da den alltid vil være tilstede, men vi må bli bedre på å se lekens egenverdi. Jeg tror at lekens egenverdi blir litt glemt og at mange er usikre på hva det egentlig er. Det er viktig å ha kjennskap til den pedagogiske historien for barnehagen for å kunne gjøre endringer, men det er ingen andre enn oss selv ansvaret ligger på. Rammeplanen for barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2017) er åpen for tolkning og med FNs artikkel 31 og dens kommentar har vi håndfaste dokumenter som støtter oss til å ha en praksis som ivaretar lekens egen skyld og lek for lekens skyld. Barnehagen er et sted hvor barn skal få muligheten til å leke på barns premisser samt oppnå pedagogiske læringsmål – hverken nytteverdien eller egenverdien av leken står alene. Målet er å finne den gylne balansen og med det, er det lekens egenverdi sin tur til å få oppmerksomhet.

Referanser

  • Bae, B. (2012). Kraften i lekende samspill. I B. Bae (red.). Medvirkning i barnehagen. Potensialer i det uforutsette. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Bae, B. (2018). Politikk, lek og læring. Barnehagen fra mange kanter. Fagbokforlaget.
  • FN Komitéen for barns rettigheter. (2013). Generell kommentar nr. 17 (2013) om barnets rett til hvile, fritid, lek, fritidsaktiviteter, kulturliv og kunstnerisk virksomhet (art. 31)* i Konvensjon om barns rettigheter. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/crc-c-gc-17_en_nor.pdf
  • Kunnskapsdepartementet, (KD), 2017. Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver
  • Lillemyr, O.F. (2014). Lek som mangfold. I Rasmussen T. H. (Red.) På spor etter lek: Lek under moderne vilkår. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Nome, D. Ø. (2014). Men er det egentlig lek?: en teoretisk drøfting av den autonome lekens plass i en institusjonalisert barndom. Barn 4. VOL 32 Nr. 4 (2014). https://doi.org/10.5324/barn.v33i4.3515
  • Skoglund, T. & Sundvall, P. (2017). Pedagogisk ledelse i barnehagen Oslo; Universitetsforlaget.
  • Sundsdal, E & Øksnes, M. (2015). Til forsvar for barns spontane lek, Nordisk tidsskrift for pedagogikk og kritikk VOL 1 (2015). https://utdanningsforskning.no/artikler/til-forsvar-for-barns-spontane-lek/
  • Øksnes, M. (2019). Lekens flertydighet: Om barns lek i en institusjonalisert barndom. Oslo: Cappelen Damm.
Powered by Labrador CMS