Lang natts ferd mot å bli barnehagelærer

Klokka er halv fire. Det er natt til mandag, en av disse første mørke og kjølige høstnettene. På fergekaia i Bodø legger MF Værøy rumpa til, og bommen går opp. Om bord står en enslig trailer og noen få personbiler.

Og to sylferske studenter.

De har pakket koffert og bag, tatt hodeputa under armen, og var først om bord for å sikre seg plass på de bakerste benkene. Der det er plass til å strekke ut beina. Fergeturen gjennom natta varer nesten en arbeidsdag.

Carina Torstensen (39) og Ida Petrine Rånes (42) er klare for den første samlinga på Nord universitet. Den første av mange i løpet av en fire år lang reise mot yrkestittelen barnehagelærer.

De er trøtte.

– Det blir noe helt nytt. Vi aner ikke hva vi går til. Men det blir godt å komme i gang.

Begge jobber fulltid i Værøy barnehage. Begge er trebarnsmødre. Nå er de også en bitteliten kollokviegruppe.

Og de er spente.

– Lenge trodde vi ikke at vi fikk det til, at vi ikke kom i havn med samarbeidet. Men så løste det seg. Da måtte vi bare hive oss rundt.

Det bor 676 mennesker i Værøy kommune. Kommunesenteret Sørland ligger på Værøya, den største av flere øyer. Sammen med Røst ligger den ytterst mot storhavet, som et semikolon til resten av Lofoten.

Hit kommer man seg bare med helikopter eller ferge. 

Nesten halvparten av innbyggerne lever av fisk. En stor del av tørrfisken som eksporteres til Italia kommer nettopp herfra, og bidrar til at Værøy er et av landets mest produktive samfunn. Bak hver eneste innbygger ligger en eksportverdi på over én million kroner i året.

Da er det verdt å satse på barna.

– Vi har veldig frie, fine, åpne oppvekstvilkår her. Jeg skryter stadig til omverdenen om hvor trygt, sikkert og bra det er å bevege seg her.

Kommunedirektør Erling Sandnes (60) kommer selv fra oppvekstsektoren, fra videregående skole. Han forteller om kunstgressbanen og ballbingen, turstiene og klatremulighetene. Og selve stjerna: Den nye flerbrukshallen som snart er ferdig, bygget sammen med skolen som pusses opp. Der er det svømmebasseng, og snart nytt bibliotek.

Men:

Hvert år skriver barnehage.no om landets beste barnehage-kommuner, ifølge Kommunebarometeret. De som ligger i bunnen blir sjelden nevnt.

Værøy er rangert på plass 327. Av 356.

– Vi ligger lavt på mange områder. Det som går igjen er mangel på formell kompetanse. Vi er et samfunn bygget på realkompetanse, og klarer oss på mange måter godt med det. Men det er ingen tvil om at vi trenger å få flere utdannete på plass.

Øyas eneste barnehage er bygget med tre avdelinger.

Det er ett område i Kommunebarometeret der Værøy skiller seg positivt ut: «Leke- og oppholdsareal per barn i kommunale barnehager.» Der ligger de helt i toppen, på plass 24.

De store vinduene rammer inn det dramatiske landskapet, der barnehagen ligger nesten helt inntil fjellet. Uteområdet rommer blant annet sykkelbane og grønnsakshage. Rett utenfor gjerdet ligger Lilleskogen, med spennende huler, der barna kan klatre, plukke blåbær eller dramatisere eventyr. Der går det også en kloppesti rett til en av øyas mange turstier, som barnehagen har bidratt til.

Rommet der barna sover er ute, men bygget inn. Værøy er kjent for mye og lunefullt vær. 

– Jeg er veldig glad i uteområdet vårt. At det er naturtomt, og ikke gummidekke.

Styrer Beathe Fagertun (56) er i dag den eneste med barnehagelærerutdanning i barnehagen. Den andre er i permisjon. I dag er to avdelinger i drift, med tre ansatte på hver, i tillegg til en lærling.

– Vi har noen utfordringer siden vi bor på en liten øy, men samtidig skal vi ha likeverdige tjenester. Vi skal ha en barnehage med god kvalitet, uansett om vi har nok barnehagelærere eller ikke. Og vi skal vise det utad.

Fagertun har vært styrer siden 2019.

– Jeg hadde jobbet i barnehage i mange år, i Oslo og Ski. Da det begynte å nærme seg tiden for å få egne barn, byttet jeg bransje og begynte å jobbe med finans.

I mange år levde hun en helt annen tilværelse. Men hun lengtet tilbake. Både til hjemplassen og barnehagen.

– Jeg var sliten og sykmeldt. Hos NAV fikk jeg spørsmålet: Hva har du egentlig lyst til? Det endte med omskolering med arbeidsavklaring. Jeg utdannet meg i Oslo, og da jeg var ferdig, flyttet jeg hjem.

Nylig sto hun hvit brud i kirken midt på Værøya. Den nybakte ektemannen er en ungdomsflørt som bodde i nabohuset til moren.

– Vi hadde ikke hatt kontakt på mange år, men så var plutselig begge single, sier styreren og smiler.

Da hun kom hjem, hadde hun allerede tatt ledelse som fordypning. Kort tid etter tok hun videreutdanning i pedagogisk ledelse og barnehagens læringsmiljø.

– Jeg har også styrerutdanning. Så det er blitt en del utdanning.

I dag er hun den eneste, selv om kommunen har hatt et barnehagetilbud i 30 år.

– Å få tak i barnehagelærere har vært en utfordring i alle år. Og å få tak i vikarer.

Fagertun forteller at hun som driver kiosken på øya stepper inn når det ikke er høysesong. Frisøren er fast vikar. Går det ikke opp, går hun selv ut på avdeling.

– Hvor mange timer jobber du i uka?

Hun smiler.

Svarer ikke på spørsmålet, men forteller at hun er 80 prosent barnehagestyrer, 20 prosent barnehagefaglig ansvarlig i kommunen. Rektor ved skolen har en tilsvarende ordning. De 40 prosentene på oppvekst sitter i kommunedirektørens ledergruppe. Kommunedirektøren, «han Erling» som hun sier, er tilsynsmyndighet - kommunestyret barnehageeier.

– Vi ser at det kan være noen utfordringer, men det er samtidig en stor fordel at beslutningene tas nært oss. Både administrasjonen og politikerne kjenner barnehagen godt.

Hver fredag sender hun informasjon om smått og stort til alle foreldre – med kopi til rådhuset.

– Visjonen vår sier «I lag om en god barndom». Det laget er foreldrene, oss og barnet, men også samfunnet rundt. Inkludert både Erling og kommunestyret. Hver høst går vi også inn og informerer politikerne. Ikke bare om økonomi, men også det faglige innholdet i barnehagen, sier hun, og fortsetter:

– De spør oss fordi vi kan faget. Og så lytter de til oss. Jeg vet at det er mange i andre kommuner som har problemer med at de opplever at de får tredd ting ned over hodet. Det får ikke vi.

– Vi er nødt til å utdanne de som er her allerede.

Svaret på rekrutteringsutfordringen er unison, fra Statsforvalteren i Nordland via kommuneadministrasjonen til barnehagen.

Om fire år er de to ferske studentene i barnehagen ferdig utdannet. At det i det hele tatt er mulig, skyldes godt samarbeid – og vilje til å strekke seg for å finne løsninger.

Samtidig: Det tar fire år å utdanne seg til barnehagelærer. Selv om utdanningen er samlingsbasert, og noe av undervisningen kan gjennomføres digitalt, er både pensum og kravene til praksis de samme som for de som studerer på heltid. Begge studentene er helt eller delvis alene med tre barn. Reise, opphold og bøker skal finansieres – i tillegg til dagene de er borte fra jobb.

Da skal det hentes inn vikarer. Som koster, og er vanskelige å få tak i.

– Vi får det ikke til å gå opp. Det går ikke, forteller Beathe Fagertun at de tenkte.

De bestemmer seg likevel for å søke på deltidsstudiene. Midt i prosessen får styreren vite at Statsforvalteren har en ordning der man kan søke støtte. Og Jenssen kommer i kontakt med Elin Børve, faggruppeleder for barnehagelærerutdanninga ved Nord universitet.

Hun ser at barnehager på steder som Værøy har utfordringer man ikke møter i andre, større kommuner.

Når studiestart begynner å nærme seg, faller brikkene på plass. Studentene får gjennomføre halvparten av praksisen hjemme, med sjefen som veileder. Praksisen på skolen kan de også gjennomføre i hjemkommunen. De får leie studenthybel til en billig penge på deltid. Beløpet de kan få i støtte økes fra 50 til 70 000 i året, per student. Det dekker både en del av utgiftene til vikar, og studentene.

– Når de har praksis her, får de full lønn. Og er det bøker på pensum som barnehagen trenger, kjøper vi dem.

 – Jeg har vært ærlig på at motivasjonen for å starte fire år på skole ikke har vært helt topp. Men nå gleder jeg meg til neste samling, sier Carina Torstensen.

Hun har jobbet i barnehagen og skolen i 20 år. Mens medstudent Ida Petrine Rånes har vært her siden 2009.

De neste fire årene kommer til å kreve selvdisiplin.

Men det er ikke det som opptar de to når de forteller om starten på studiene: 

– En ting er hvordan vi gjør ting i barnehagen. På samling handlet det mer om hvorfor, man går mer i dybden – og får noen aha-opplevelser på hvorfor man gjør ting.

– Jeg har sagt det flere ganger: Jeg er glad vi har erfaring, og knagger å henge kunnskapen på. I teorien skal vi skikkelig ned i dybden, og det liker jeg.

– Man får tenkt over ting på en annen måte, når vi kan relatere det til egen jobb.

– Vi har leken som et overordnet tema i barnehagen dette året. Det var temaet vi startet på i samlingen. Og alt som går på tilstedeværelse, omsorg, holdninger.

– Vi blir stødigere og tryggere i jobben. Før vi går til Beathe for tips og hjelp, kan vi i større grad ta det selv, der og da.

– Som pedagogiske ledere skal vi veilede personalet, og studiene gjør at vi omstiller hodet, og har ny kunnskap i bakhodet hele tiden.

Etter første fire-dagers samling er de to fulle av inntrykk.

– Dette er veldig positivt. Allerede nå ser vi at de får masse faglig utbytte. Det er noe av det jeg har gledet meg til: De stiller allerede spørsmål ved praksisen vår. De får ideer. De skal gjennom en veldig stor danningsprosess som jeg ser fram til, sier styreren.

Både Torstensen og Rånes er utdannet barne- og ungdomsarbeidere, og er pedagogiske ledere med dispensasjon fra utdanningskravet. Personalet, med styrer i front, er vant til et høyt faglig fokus. Der inkluderes alle. Før personal- og avdelingsmøter får samtlige lekse, og tid til å lese fag og forberede seg på ulike tema mens de er på jobb.

– Da jeg begynte, jobbet vi med spesped og inkludering, med utgangspunkt i en klagesak. Den siste tiden har vi jobbet masse med pedagogisk analyse, sier Fagertun.

Personalgruppa henter også masse gjennom samarbeid med flere av nabokommunene.

– Vi har hatt et tett samarbeid med Bodø kommune om kompetanseløftet for spesialpedagogikk og inkludering fra det startet opp nasjonalt. Det er i dette arbeidet vi nå øver oss på pedagogisk analyse.

Hun understreker betydningen av at personalet både har så mye erfaring og er så positive til faglig utvikling.

– Det har mye å si.

Styreren får støtte fra de ferske studentene, som også opplever endringer på jobb: Carina startet høsten med å gå fra småbarn- til storbarnsavdelingen – og Ida omvendt.

– Det har skjedd mye på de årene vi har jobbet her. Det er ikke lenger slik som mange kanskje tenkte før, at barna drar i barnehagen og «bare leker». Vi har en god barnehage, der faget settes høyt. Det er vi stolte over. Vi er allerede kommet langt, vi samarbeider godt og jobber mot det samme målet.

Men studiene krever «den ekstra mila», og litt til.

– Jeg har allerede begynt å høre det på hjemmebane. Mamma du er bare opptatt! Jeg kjenner litt på at det er en utfordring å være alene med tre barn. At de skal sitte og se på at jeg studerer hver kveld, sier Carina.

– Vi har ikke mye fritid igjen, og er nødt til å være strukturert om vi skal komme oss gjennom pensum. Men man er nødt til å ha helg. I alle fall på lørdag, sier Ida.

Selv om Værøy er et lite samfunn, mangler det ikke mangfold. Miljøet ved de to hjørnesteinsbedriftene er internasjonalt. I tillegg er tre av barna flyktninger fra Ukraina. Fastlegene jobber i Nordsjø-turnus, per i dag har en av dem to barn i barnehagealder – som får plass ved behov. Det samme gjelder barn av blant annet lærere som er på øya en periode.

– Men da jeg som er født og oppvokst her kom inn her første gang kunne jeg nesten se hvem som var foreldrene deres, sier Beathe og ler.

– Det er en greie her, at man er så tett på.

– Når er det problematisk?

– Når vi kommer til taushetsplikten. Vi møter jo de samme menneskene på butikken, på tur, på puben – overalt. Da må man være klar over hvilken hatt vi har på. Og hvis vi får tyngre saker, barn og familier som ikke har det bra. Da må man klare å holde på profesjonaliteten samtidig som man er avhengige av tillitsforholdet mellom oss og foreldrene. Den tråden er viktig.

– Barna her er som barn flest, sier Ida.

– Men de er godt rusta. De er ganske heldige de som går her, det er ikke en veldig stor barnehage. De blir sett. Hver dag.

På rådhuset har kommunedirektøren, «han Erling», fornuftig nok plassert kontorstolen med ryggen mot den storslåtte utsikten.

– Hadde jeg hatt barn, skulle jeg gladelig hatt de i barnehagen vår. Jeg hadde ikke nølt et sekund.

Han snakker om barnehagens betydning, ikke bare for å gi barna en god start, men også som en drivkraft for integrering og å holde samfunnet i gang. Når hver innbygger er verdt én million, sier det seg selv at det er viktig å komme seg på jobb.

Med bakgrunn fra skolen har han jobbet mye med å gi både barn og unge et godt grunnlag.

– Barnehagen har stor betydning. Har de gode dager der, er de bedre rusta når de går videre. Vi skal lære dem å klare seg selv.

– Hvor stor betydning har det å ha en styrer som Beathe?

– Hun er veldig dedikert, et funn for barnehagen. Hun har et eieforhold til og brenner for barnehagetilbudet. Egentlig er hun en ildsjel, og jeg synes det er bra at hun stepper inn og går på gulvet. Det bidrar nok til en veldig god tilnærming til driften. Å være leder handler om å få med seg de ansatte, og hun har bygget et godt lag rundt seg. Det inkluderer også foreldregruppen.

Selv om kommunen får en del av tilskuddet fra Statsforvalteren, kommer ordningen til å koste.

– Det er ikke snakk om mye, kanskje 50-60 tusen i året. Det er penger vi kommer til å få igjen.

Mens barnehage har vært et tema i valgkampen mange steder, ble det knapt nevnt på Værøy før valget. Ordfører Susan Berg Kristiansen fra Værøylista fikk fornyet tillit.

– Alle er enige om at vi har en god barnehage, så hvorfor fikse det som funker? Og alle barna som skal ha plass, får plass.

Som tilsynsmyndighet har han år etter år vært nødt til å gi de pedagogiske lederne dispensasjon fra utdanningskravet. Sandnes ser fram til å avslutte den epoken.

Og krype oppover Kommunebarometeret.

–  Om fire år, når vi har to nyutdannete barnehagelærere, skal vi inn på topp hundre. Minst.

Snart er det ny samling på Nord for Carina og Ida. Av de 41 studentene som fikk plass, møtte 31. De har allerede levert sin første mappeeksamen.

– Jeg drømte om den om natta, sier Ida.

Forteller at det lignet mest på et mareritt.

– Men de andre studentene står i det samme. Vi er ikke de eneste som famler, det er lav terskel for å spørre, det er ingen dumme spørsmål. Og vi flirer mye sammen.

Da de troppet opp første dag, passe svimle av for lite søvn etter den lange fergeturen, visste de ikke helt hva som møtte dem.

– Vi skulle jo på «Universitetet». Jeg vet ikke helt hva vi så for oss. Kanskje ikke Harvard, med søyler og greier, men… Det var litt mindre enn vi hadde forestilt oss. Det ble litt humor av det.

Begge ler.

– Samtidig er det mange rom, og mange korridorer, så tida går til å finne fram. Men det går seg vel til.

LES OGSÅ: 

– Rekruttering som virker