Råder til å være bevisst på egen reaksjon: - Sutring er tilknytningskommunikasjon
Vi snakker slik til de vi er følelsesmessig knyttet til – eller ønsker å knytte oss til, påpeker forsker og foredragsholder Rasmus Kleppe.
Da 1200 Kanvas-ansatte nylig var samlet på Gardermoen i anledning barnehagestiftelsens storsamling, sto Kleppe på programmet med foredraget: «Sutringens opphav og fantastiske påvirkningskraft».
Han mener det er viktig å snakke om dette temaet på en faglig måte i barnehagen.
– Gjennom egen erfaring og i samtale med kolleger er jeg overbevist om at sutring er et begrep som brukes i barnehagen. Foreldre og ansatte bruker det i dagligtale og oftest negativt. Barnehagen er en profesjonell omsorgs- og utdanningsinstitusjon og som med alt annet vi forholder oss til der, må det behandles faglig. Ettersom det finnes forskning på fenomenet, bør det inkluderes i en faglig refleksjon, sier Kleppe, som selv er utdannet barnehagelærer og har ti års erfaring som pedagogisk leder.
Temaer som utfordrer
I dag jobber Kleppe som forsker og rådgiver i Kanvas, og underviser i tillegg på barnehagelærerutdanningen ved OsloMet.
– Hvordan ble du så interessert i dette temaet?
– Jeg oppdaget det litt tilfeldig som en referanse i noe annet jeg leste. Jeg ble nysgjerrig og da jeg søkte videre ble jeg overrasket over at det faktisk fantes en del forskning på «whining». Jeg synes det har vært lærerikt å sette meg inn i det fordi det er noe «alle» kjenner til, men som allikevel snakkes lite om. Jeg kjenner for eksempel ikke til at det er tema eller finnes i pensumlitteratur på barnehagelærerutdanningen. Og så blir jeg vel litt dratt mot temaer som utfordrer, for eksempel når barn gjør ting som voksne ikke liker, sier Kleppe, som ellers har risikofylt lek som sin forskningsmessige hovedinteresse.
Ønske eller avslag
Begrepet sutre betyr ifølge ordboka å klynke, ynke seg, smågråte som uttrykk for misnøye eller ubehag, eller å klage svakt.
Forskningen bruker en del typisk amerikansk «oppdragelseslitteratur» som grunnlag for beskrivelser av sutring og der trekkes det gjerne frem at denne måten å kommunisere på typisk inneholder ord som uttrykker et ønske eller avslag, på en måte som ofte oppleves irriterende for mottakeren, påpeker Kleppe.
Green og kolleger plasserer sutring som en lavintensiv (mild) tristhet på følelseskalaen.
– Forskere er ganske enige om at denne kommunikasjonsformen blir en del av et barns vokale repertoar når språket begynner, og at toppen vanligvis nås mellom 2,5 og 4 år, sier Kleppe.
– Men som et retorisk og litt humoristisk grep trekker jeg dette i tvil i foredraget mitt, og spør om sutring ikke er langt mer utbredt enn denne relativt korte aldersperioden.
Fysisk reaksjon
Under foredraget snakket Kleppe blant annet om sutringens «melodi»:
– Denne kjennetegnes av at man snakker med høyere pitch en vanlig – altså et lysere toneleie. Man snakker også litt saktere enn normalt og med overdrevne melodiske konturer.
Det finnes en del forskning på hvordan mennesker reagerer på dette tonefallet. Chang og Thompson finner for eksempel at man kan få en fysisk reaksjon, opplyser Kleppe.
– Det er så hårene reiser seg, rett og slett. Sutring utløser en fysisk reaksjon hos voksne, vist gjennom en økt hudledningsevne som forskerne knytter til en aktivering av nervesystemet. Denne reaksjonen er typisk koblet til stress og økt aktivering eller oppmerksomhet.
Hvordan kan et tonefall utløse en slik reaksjon? Forskerne tror det kan henge sammen med at sutring signaliserer en sosial forpliktelse.
– De sammenligner det med gråt, som vi jo vet ofte uttrykker et akutt behov, og hvor vi som voksne stort sett reagerer adekvat umiddelbart. Sutring derimot, er litt vagere. Det signaliserer kanskje et krav om oppmerksomhet, mangel på tilfredshet eller frustrasjon. Det trigger liksom den samme umiddelbare reaksjonen hos mottakeren – «jeg må gjøre noe» – men det er litt uklart akkurat hva ettersom behovet ikke fremstår like akutt som ved gråt.
– Dette «handlingspresset» blandet med en uklar intensjon, tror disse forskerne bidrar til at mange reagerer negativt, sier Kleppe.
Kontrasterer tonefallet
De britiske forskerne Butler og Edwards har sett på omsorgspersoners ulike måter å reagere på i møte med sutring.
De finner at mange prøver å trøste, forklare og hjelpe barnet med å regulere følelsene sine, på samme måte som når et barn gråter, opplyser Kleppe.
Samtidig er det også en del som reagerer ved å kontrastere tonefallet, påpeker han.
– Når mange av oss hører sutring blir vi liksom enda hardere, og så sier vi kanskje «nå må du snakke ordentlig». Eller det kan gå så langt som at vi avviser, og sier: «Jeg hører ikke på deg hvis du snakker sånn». Dette er noe man sjelden sier til et barn som gråter, men i møte med et barn som sutrer er ikke dette en uvanlig reaksjon.
Forskere tror den negative reaksjonen kan skyldes at kommunikasjonsformen oppleves som et brudd på sosiale forventninger.
– Vanlig tale følger noen ganske klare regler når det gjelder setningsmelodi, og sutring bryter veldig med dette. Stemmen får en unaturlig klang, melodien virker klagende og rytmen er unormal. Hjernen vår reagerer sterkt på stimuli som bryter med forventninger. Dette mener forskerne fører til økt aktivering, sier Kleppe.
– Kan føre til antipati
Han mener det er flere grunner til at man bør snakke om hvordan man reagerer på og håndterer denne typen kommunikasjon i barnehagen.
– Alle barn har krav på den samme omsorgen, men sutring kan åpenbart føre til negative reaksjoner og også antipati for et barn, sier han.
– Og nettopp fordi vi vet at vi skal yte god omsorg overfor alle barn i barnehagen, så er dette kanskje noe vi som profesjonsutøvere skammer oss over og holder skjult. Noe som igjen kan hindre en åpen og faglig refleksjon rundt temaet.
Kleppe oppfordrer barnehageansatte til å tenke igjennom hvordan man reagerer på sutring. Og hva man reagerer på; lyden, budskapet, situasjonen eller noe følelsesmessig?
– Jeg husker fra egen praksis at det gjerne er de samme barna man opplever at sutrer, og så kan man bli «mettet» på det. Kanskje inntrer fenomenet bekreftelsesskjevhet i tillegg; med en gang man hører den lyden og ser det barnet så tolker man inn sutring, før man får tenkt seg om. Det er urettferdig overfor barnet det gjelder. Motsatt: Hvis et barn man tenker at aldri sutrer kommuniserer på denne måten, så gir man gjerne omsorg med en gang og vurderer og tolker: «Hvorfor er barnet lei seg? Er han kanskje syk?».
– Hvordan kan en slik bekreftelsesskjevhet påvirke relasjonen til barnet?
– Det kan bli en negativ spiral. Du blir irritert, tverr eller sint i stedet for å forsøke å forstå, trøste eller løse problemet. Barnet får ikke den omsorgen og støtten det trenger, sier Kleppe.
– Tenk derfor etter om du trigges av sutring og eventuelt av hvem? Tenk også gjennom hvordan dere snakker om og håndterer denne typen uttrykk i barnehagen, oppfordrer han.
– Tilknytningskommunikasjon
Mot slutten av foredraget kom Kleppe også inn på kommunikasjonsformen som i forskningen kalles foreldrespråk, som kjennetegnes av at man snakker i et høyere toneleie enn vanlig, saktere tempo og med overdrevne melodiske konturer som signaliserer omsorg.
– Foreldrespråk handler om å regulere spedbarns følelser – vi toner oss inn. Vi støtter også tidlig språktilegnelse. Og vi fanger og holder på spedbarnets oppmerksomhet, sier han.
Kommunikasjonsformen har akustiske trekk som er tilpasset spedbarns umodne hørsel. Det overdrevne tonefallet og de tydelige melodiene gjør det lettere for dem å oppfatte tale.
– Det er godt dokumentert at denne måten å prate på gir sterkere og hyppigere responser hos spedbarn enn nøytral tale, sier Kleppe.
Høy pitch, saktere tale, overdrevet tonefall – sutring og foreldrespråk har en rekke likheter, påpeker han.
Ifølge Sokol og Thompson tilhører disse uttrykksformene samme system av tilknytningslyder. Forskerne peker på at begge er ment for å tiltrekke oppmerksomhet.
– Både foreldrespråk og sutring er en form for emosjonell kommunikasjon og tilknytningskommunikasjon. De har samme funksjon: å bringe relasjonen nærmere og å styrke det følelsesmessige båndet, sier Kleppe som mener sutring også kan karakteriseres som et kjærlighetsspråk.
– Vi snakker slik til de vi er følelsesmessig knyttet til – eller ønsker å knytte oss til. Voksne snakker også slik til hverandre. Hør for eksempel etter hvordan nyforelskede snakker til hverandre så vil du høre omtrent det samme tonefallet, legger han til.
– Kontekstavhengig
– Hva er ditt råd for å motvirke bekreftelsesskjevhet og sikre at alle barn får like god omsorg?
– I etterkant av innlegget har jeg fått mange positive tilbakemeldinger. En barnehage fortalte for eksempel at de endret holdningen sin og dermed også tilnærmingen til barn som sutret og merket umiddelbart endring både i relasjonen og adferden hos barna. Samtidig har jeg også fått tilbakemeldinger på at jeg kunne vært enda mer spesifikk på hvordan man møter barn som sutrer. Det er forståelig, men som med det meste annet i barnehagen er dette både et kontekstavhengig og et komplekst fenomen – og det er verken lett eller riktig å gi alt for spesifikke råd.
– I jobben med å finne frem relevant forskning fant jeg også ut at mye av det kommer fra ett, relativt lite, forskningsmiljø. Forskningen gir altså innsikt og grunnlag for faglig refleksjon, men ingen fasit. Mitt generelle råd er derfor her som ellers: barnehageansatte, og særlig barnehagelæreren, har et ansvar for å være bevisste og ha fagkunnskap, og så bruke den kunnskapen til å reflektere og diskutere seg frem til løsninger i fellesskap, sier Kleppe.