KRONIKK

«De ligger i ei lita skål her nå, de steinene. Og de som lurer på hvorfor, de kan jo bare undres…» skriver innleggsforfatteren.
«De ligger i ei lita skål her nå, de steinene. Og de som lurer på hvorfor, de kan jo bare undres…» skriver innleggsforfatteren.

En liten historie fra en helt vanlig dag på jobben

«Så fikk jeg en neve med kirsebærsteiner i handa mi, ømt plassert i en spontan handling fra et klokt, pure ungt menneske» skriver Margrethe Berg.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Dette er en liten historie fra en helt vanlig dag på jobben i en helt vanlig litt nedslitt kommunal barnehage et sted i Norge:

I dag kom ei lita jente bort til meg med en neve full av steiner fra kirsebær som for lengst var fortært av store og sikkert også små skapninger. Gledesstrålende sa hun at jeg skulle få dem. En kostbar skatt, sa hennes øyne. Hun hadde brukt mange minutter av sitt korte liv til forsiktig å plukke dem opp blant gammelt brunt gress, gjørme og grus.

Jeg holdt dem i handa mi og tenkte først at jeg skulle kaste dem. Så tenkte jeg litt til og la dem i lomma. Der hadde jeg en stor samling fra før av små steiner som glitrer i sola eller får flotte farger når de er våte. Skatter det også, omsorgsfullt og raust delt med en aldrende pedagog.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Margrethe Berg, pedagogisk leder.</span>
Margrethe Berg, pedagogisk leder.

Hun sitter ofte en halv formiddag og graver opp mark, studerer dem, organiserer i kopper, bøtter og spann. Ikke pedagogen da, men jenta. Bruker sansene, kjenner på konsistensen, føler på kilinga når den kryper i handa, lukter – og hva vet jeg, smaker kanskje også på den fascinerende skapningen, vil ha den med hjem.

Og jeg, en som har levd lenge, jeg tenkte så mye på hva jeg skulle ha på meg på festen, hva jeg skulle kjøpe i gave til bursdagsbarnet, hvordan jeg skulle rekke å dusje og ta på et lag maskara, hvordan jeg skulle dra dit og komme meg hjem igjen. Hvordan skulle jeg rekke å støvsuge, legge opp de nye gardinene, ta aska ut av ovnen, så sommerblomster og vaske hunden? Så mye grublet jeg på det og slike for meg viktige ting, at jeg ble sliten i kropp og sjel og ikke orket å glede meg til noe som helst.

Men så fikk jeg en neve med kirsebærsteiner i handa mi, ømt plassert i en spontan handling fra et klokt, pure ungt menneske. Som har brukt mye tid og energi på å plukke opp disse små grå perlene i løpet av en hel dag på spontanskattejakt.

Det hjalp mine små grå som skvulper rundt i min slitte datasentral bak pannebrasken til å våkne, og gi meg ordre om å stramme meg opp litt og tenke: Hva med å avproblematisere hverdagens trivialiteter og heller nyte hvert eneste levende sekund på samme måte som min venninne med kirsebærsteinene gjør?

De ligger i ei lita skål her nå, de steinene. Og de som lurer på hvorfor, de kan jo bare undres…

Powered by Labrador CMS