«Oppe i skogen sto det i dag en voksen mann, rørt til tårer av et magisk øyeblikk»

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Vi befinner oss oppe på Plassen, med stor P. Det er vår turplass i skogen hvor vi har bålplass, tre-lavvo, klatrestativ, små trehus med tre tusen spikre i, en flåte som fungerer som sjørøverskip, hinderløype av paller og panel, et to etasjers slott med stige, karusell, bekk med bro og mye mer.

Her er vi flere ganger i uka og det er et populært turmål for barn og voksne. Vi hadde tenkt til å gjøre så mye kult i dag. Det skulle spikkes, spikres, fyres bål med tennstål, lages turstokker, det skulle planlegges teater og skuespill og gudene vet hva som planlegges inne i hodene på barna.

Vår turplass innbyr til fantastiske muligheter for all slags lek og aktivitet som naturen kan by på.

Se hva jeg fant!

Men det er ikke det som fenger nysgjerrigheten til barna. I dag er det noe helt annet. Inne i lavvoen roper Mathias, en av fireåringene, noe til meg: «Mats! Mats! Mats! Kom og se hva jeg fant!»

Jeg beveger meg inn i lavvoen mot guttene der inne. «Hva fant du?» sier jeg når jeg kommer inn. «Se her!» sier gutten og holder opp en stor gråbrun pelsdott. «Oi, hva er.. OI FY F….ESTBALLONG!» redder jeg meg inn med.

I hendene hans holder han ikke bare en pelsdott. Det er et stort, gråbrunt ekorn. Øynene til ekornet er lukket, forlabbene tett inn til kroppen slik at det nesten ser ut som om det sover. Jeg ber han legge det ned på gulvet mens jeg henter hansker og tar de på meg. Jeg plukker opp ekornet og holder det forsiktig med begge hender. Det lille dyret er mykt og fortsatt varmt. Noen av de andre barna har fått med seg hva som skjer og kommer bort til meg.

Sammen går vi ut av lavvoen og bort til resten av gjengen. «Kom og se hva Mathias har funnet!» sier jeg. «Det er et ekorn» roper Mathias stolt. De andre barna titter bort til oss og ser hva vi har funnet. De slipper alt de har i hendene og kommer bort.

Mange spørsmål

Og så er det nesten som om tiden stopper. I dette øyeblikket eksisterer ingenting annet enn oss og dette lille, myke dyret. Alle planene vi hadde denne dagen forsvinner ut vinduet. De er ikke viktige lenger. Barna stirrer. Ser. Observerer. Peker. «Oooi.. åååh… stakar liten.» Spørsmålene og kommentarene begynner å hagle.

Hva er det for noe? Kan jeg se? Kan jeg ta på den? Sover den? Er det gutt eller jente? Hvorfor tisser den fortsatt? Oi, den har jo store monsterklør. Åh, halen er så fin! Hvorfor har den så lange hår på ørene? Hvorfor har den så brune tenner? Har den ikke pusset tennene sine? Sover den? Kan vi spise den? Skal vi begrave den? Vi må ringe dyrlegen.

Jeg forsøker å svare så godt jeg bare kan.

Dette har en verdi

«Er den død?» spør en liten gutt. «Ja, den er død» bekrefter jeg. «Da kan den ikke våkne igjen» sier gutten. «Ja, det er slik det er. Når noen dør, så blir de borte for alltid. De kommer ikke tilbake. Men minnene våre om dem som vi har inne i hodet vårt, de forsvinner aldri» svarer jeg. «Bestefaren min er død» sier en førskolegutt. «Min og» legger en jente til.

«Skal vi begrave den?» spør en jente. «Ja, det synes jeg vi skal gjøre» svarer jeg.

Vi går litt bort fra turplassen, ned til en liten mose- og lyngdekt lund. I denne lunden står det også noen trær som nesten former en liten ring. «Dette kan være en liten gravlund!» foreslår jeg. Vi døper den lille lunden til Gnagerlunden. Et av barna foreslår at vi kanskje kan begrave alle små dyr vi finner der så de kan hvile sammen.

Vi legger ekornet forsiktig ned på bakken og graver så et lite hull i mosen. Jeg legger ekornet ned i hullet. «Kanskje den kan få med noen kongler også? Så den har noe å spise når den skal reise?» spør en jente. «Hvor skal den reise da?» lurer jeg på. «Vet ikke» svarer hun.

Barna finner noen kongler som de plasserer ved siden av ekornet. Jeg legger merke til at de legger det pent ved siden av og ikke bare kaster det rett i hullet. Jeg tenker for meg selv at selv om en verdig begravelse av et lite ekorn kan være litt abstrakt for barna så viser de likevel empati for dette dyret. Dette har en verdi.

Stedet har fått en ny betydning

«Er det noen som vil si noen ord?» spør jeg. En førskolejente folder hendene sine og sier: «Jeg kommer til å savne deg, ekornet». «Vi også» svarer noen andre. En annen jente sier: «Det var trist at du døde, men tusen takk for at vi kunne få se på deg».

«Det var fint sagt» svarer jeg til henne. Jeg begynner å legge mose og jord over ekornet mens barna står rundt meg. De finner fram pinner som vi legger rundt den lille graven. Det er ikke så mye lyd og spørsmål nå lenger. Dette lille stedet som før var en ubetydelig lund dekket med mose og lyng har nå en ny verdi og nyvunnet respekt. En annen ansatt roper fra bålplassen oppe ved lavvoen at vi skal spise. Barna begynner å gå vekk fra lunden og opp mot bålplassen. Øyeblikket er over.

De små opplevelsene og raske øyeblikkene

Jeg står igjen og bearbeider denne opplevelsen vi akkurat har vært igjennom. Tankene suser rundt inne i hodet mitt. Hver eneste dag står vi på for barna. Det er dager som er fulle av blant annet fulle bleier, støy, snørr, øresus, oppkast, ti barn som samtidig roper navnet ditt, sykemeldinger, bekymringsmeldinger, motarbeidende politikere, motarbeidende rygg og såre fingre. Og hver kveld tar vi med oss denne kroppen, disse bekymringene og den velkjente øresusen hjem til vår egen pute.

Mange ganger spør vi oss selv om det er verdt det. Og til og med når ingen andre er til stede så kan vi kvie oss for å stille slike spørsmål til vårt eget yrke.

Men det er verdt det. Alle de små opplevelsene og de raske øyeblikkene som farer forbi oss voksne har for barn en helt egen verdi. De kan vare i ti sekunder, de kan vare i en time, men likevel er de så utrolig viktige. De er viktige for barna, men også for de voksne. Og denne kvelden legger jeg meg ned på min egen pute. Denne gangen er det ikke med bekymringer og øresus, men med et hjerte som har blitt litt varmere av dagens øyeblikk.

For oppe i skogen sto det i dag en voksen mann som snart fyller førti år, rørt til tårer av et magisk øyeblikk.