Heidi Wittrup Djup er psykologspesialist og daglig leder for Klinikk for krisepsykologi i Bergen. Hun jobber blant annet som barnefaglig sakkyndig og med å gi oppfølging til barn og familier rammet av sorg, krise og store livsbelastninger. Denne uken besøkte hun PBL Lederkonferanse.
Heidi Wittrup Djup er psykologspesialist og daglig leder for Klinikk for krisepsykologi i Bergen. Hun jobber blant annet som barnefaglig sakkyndig og med å gi oppfølging til barn og familier rammet av sorg, krise og store livsbelastninger. Denne uken besøkte hun PBL Lederkonferanse.

– Tv-bildene kommer med advarsler, men det er ingenting mot de grusomhetene noen av barna har stått midt oppe i

Hvordan kan man ivareta barna som kommer med sekken full av traumatiske opplevelser fra krig og flukt? Psykologspesialist Heidi Wittrup Djup har noen gode råd til barnehageansatte.

Publisert

Barnehagene har en viktig rolle når barnefamilier rammet av krig og flukt får beskyttelse i vårt land. De siste månedene har norske barnehager tatt imot mange barn, blant annet fra Ukraina.

Denne uken besøkte psykologspesialist Heidi Wittrup Djup PBL Lederkonferanse for å snakke om hvordan ledere i barnehagen kan arbeide med å følge opp og ivareta barna og deres foreldre. Djup jobber blant annet som barnefaglig sakkyndig, foredragsholder og veileder, og gir oppfølging til familier, arbeidsplasser og lokalsamfunn rammet av kriser og alvorlige hendelser. Hun har også en bistilling som universitetslektor ved Senter for krisepsykologi, Universitetet i Bergen. I fjor debuterte hun som forfatter med boken «Barnehagens betydning når barn er pårørende», utgitt på Fagbokforlaget.

Ulike erfaringer

Når barnehagen tar imot barn fra krigsherjede områder, er det mye å både tenke på og ta hensyn til. Blant annet at barna og familiene deres har ulike erfaringer fra både før, underveis i og etter flukten fra hjemlandet.

– Mens noen kan ha vært utsatt for livsfare, vold og overgrep, eller vært vitne til at noen som står dem nær har blitt kvestet eller drept, vil andre ha vært mer skjermet. Også erfaringer under og etter flukten vil være forskjellig. Noen kommer til en avklart og forutsigbar situasjon her i Norge, mens andre opplever en tid preget av stor usikkerhet. Hverdagen mangler rutiner, forutsigbarhet og struktur. Mange vet ikke hvor lenge de skal være på mottak, for eksempel, eller når de vil bli gjenforent med sine nære, sier Djup til de drøyt 300 tilhørerne i konferansesalen.

Mange av dem er styrere og barnehageledere som kanskje akkurat i disse dager tar imot nye barn fra krigsherjete områder.

– Det igjen betyr at barna vi møter kan ha vært ekstremt risikoutsatt og bærer på store traumer, eller de har opplevd å bli ivaretatt underveis, og nå kan kjenne på en stor lettelse over å være i trygghet. Men en stor utfordring som er felles for veldig mange, er ambivalensen i å være trygge i et nytt land samtidig som de har vært nødt til å forlate noen hjemme. Bekymringer, fortsatt uvisshet og overlevelsesskyld kan være veldig belastende for barna.

Hun sier at en annen faktor som gjør situasjonen belastende for et barn, er hvis ikke mamma og pappa lenger oppleves som trygge omsorgspersoner. Hvis foreldrene er sterkt preget av egne reaksjoner og er lite tilgjengelige i møte med barnas behov, kan dette være alvorlig også for barna.

– Hvis foreldrene da heller ikke snakker med barna om det som har skjedd, forklarer situasjonen de befinner seg i, eller evner å gi trygghet og trøst til barna, blir dette svært skremmende for barna.

Bekymret for foreldrene

Djup har i mange år jobbet med å gi oppfølging til barn og familier rammet av sorg, krise og store livsbelastninger. Hun er psykologspesialist og daglig leder for Klinikk for krisepsykologi i Bergen, og som medlem av Norsk psykologforenings menneskerettighetsutvalg (MRU) og SOS-barnebyers fagråd, er hun særlig opptatt av barns oppvekst- og omsorgsbetingelser.

I forbindelse med flyktningekrisa under krigen i Syria jobbet hun med flyktninger i Bergen, og hadde også en rolle ut mot barnehagene.

– Det som gikk igjen i møte med dem, var at de var ikke så veldig bekymret for barna som var kommet til Norge. De fikk den omsorgen de trengte. Men de var bekymret for de voksne, som fremstod sterkt traumatisert og preget. Barnehageansatte har lang erfaring med å ivareta barnet, men er ofte mer usikre på hvordan de kan håndtere de voksne, veilede dem og ta ledelse når det er behov for det.

Djup peker på kulturforskjeller som kan gjøre en utfordrende situasjon enda vanskeligere.

– Mange har ikke tradisjon for å koble seg på et profesjonelt hjelpeapparat, noe som bunner i både frykten for barnevernet og fordi det ikke oppleves naturlig fordi de vanligvis ville ha søkt mot storfamilie og nettverk. Dermed får barnehagen en enda viktigere funksjon, fordi det er en daglig møteplass som kan gi trygghet til både store og små, og som dermed blir mest naturlig å støtte seg til.

Viktig å vite om traumer

Psykologspesialisten forklarte at hun ikke var der for å gi tilhørerne en leksjon i diagnostisering, men understreket likevel betydningen av at de som jobber med barn i krise vet noe om hvordan traumatisering kan gi seg utslag i hvordan barnet reagerer i ulike situasjoner.

– Å være traumatisert betyr at da og nå flyter inn i hverandre. Det gir en opplevelse av at det som har skjedd i fortiden, fremdeles skjer inni dem. Traumatiserte opplever påtrengende minner og bilder, tankekjør og forhøyet aktivering - noe som gjør at de blir veldig urolige, at de lettere skvetter, får problemer med søvn, konsentrasjonen og å ta inn og huske informasjon. Samtidig som alt er nytt her i Norge. Det er klart det er krevende å orientere seg i en ny hverdag, lære og bli kjent, med slike plager som bakteppe. Også barn vil være preget av dette, og de kan fremstå svært uregulerte i samhandling med andre barn og voksne.

Djup forklarer hvordan det kan bli en utfordring for barnehageansatte som ikke vet hva barna har med seg av opplevelser og erfaringer.

– Det trenger ikke nødvendigvis å være så viktig at ansatte vet nøyaktig hva som ligger bak, men det er nyttig å danne seg noen hypoteser om hvordan ulike reaksjoner kan forklares og forstås.

Samtidig er det gjerne vanskelig å vite hva som kan trigge de ulike reaksjonene.

– Barn som hyler og løper rundt i begeistring kan fortolkes som å være i fare på leting etter sikkerhet. Da blir lek oppfattet som skremmende. Også ansiktsuttrykk og andres reaksjoner og atferd kan misoppfattes, eller ulike lukter og lyder kan trigge minner om det traumatiske som har hendt. Reaksjoner som gir mening og er uttrykk for god tilpasning i en farlig situasjon, mister sin verdi og kan tvert imot skape problemer, når faren er over og de er i en trygg situasjon.

– Triggerne kan også befinne seg i relasjonen til andre. Noen har opplevd å brått blitt adskilt fra omsorgspersoner, da kan et «hadet» i barnehagen utløse frykt som om man er i fare eller ikke vil sees igjen. Eller kroppslige fornemmelser tolkes som alvorlig fare, som selv relativt sett mild smerte. Barna kan bli fryktelig redde for noe som ikke er veldig dramatisk. Man blir nødt til å spørre seg: Hva er det som aktiverer alarmsystemet til nettopp dette barnet.

Hva kan barnehagen gjøre?

Uansett hvilke negative erfaringer barna har med seg, er det viktig å huske på at vårt mål må være å erstatte disse med nye, gode erfaringer, selv om det kan ta tid.

– Men jo flere erfaringer de får som ikke er farlige, som representerer noe annet, jo viktigere vil det være for å avdempe reaksjoner og vansker. Selv om hodet vet at det de opplever nå ikke er farlig, tar det tid før kroppen og det indre livet får med seg det samme.

Men hva kan så barnehagen bidra med?

Djup er opptatt av barnehagens rolle når det kommer til å legge fundamentet for barns oppvekst og utvikling. Det viktigste arbeidet for barna skjer der, har hun tidligere uttalt.

– Først og fremst er det vesentlig å ha med seg at god hjelp til barna ofte må gå gjennom de voksne. Da er det viktig å skape tillit. Selv om det kan ta tid i starten, er det tid spart lenger ned i veien.

Hun foreslår å stille åpne spørsmål for å komme rundt kulturforskjellene. Å rett og slett spørre hva er viktig for meg å vite om din kultur? Hvis du hadde vært hjemme, hvem ville du oppsøkt for hjelp? Hva trenger jeg å vite om deg, og om bakgrunnen til barna?

– For mange er det ikke naturlig å begynne å redegjøre for hvilke problemer man har. Da blir det desto viktigere å vise nysgjerrighet og lete etter ressurser, egenskaper og det som gjør dem til mer enn bare sine krigserfaringer.

I disse situasjonene blir det også viktig å ta ledelsen - på tross av at vi her i Norge er opptatt av medvirkning. Å spørre «hva trenger du nå» er nærmest umulig å svare på i en krise, særlig for noen som ikke vet hvilken hjelp de verken kan forvente eller be om.

– Det er kunstig å skyve ansvaret for dette over på mennesker i krise. Vi må ha en plan og så kan de selvsagt medvirke og gi innspill på dette. Foreldrene kan også gis mulighet til å påvirke ved å stille spørsmål som: Hvordan kan vi sammen skape en best mulig hverdag for ditt barn her hos oss? Jeg har erfaring og kunnskap, men vil gjerne vite hva du mener før jeg sier noe om hva jeg har tenkt.

Å avklare forventninger og å normalisere situasjonen er andre faktorer som kan bidra positivt i dialogen.

– Samtidig er det viktig å ikke rote seg inn i for mye omsorg. Når vi møter foreldre som strever, som kommer fra krig og er traumatisert, blir vi berørt - men vi må klare å hente oss ut av omsorgsrollen og konsentrere oss om Hva trenger vi å gjøre for barnet ditt? Den ansatte må få anledning til å avgrense rollen sin og bevare tilstrekkelig avstand til at det er mulig å gi den veiledning og tilpasning barnet og familien trenger. Det går fint an å være varm innenfor gitte rammer, uten at dette oppleves avvisende.

Å vite mest mulig om barnets bakgrunn kan være nyttig for å forstå barnets reaksjoner. Samtidig trenger man ikke legge lista like høyt når det kommer til å mestre ulike situasjoner man ofte øver på i barnehagen, som for eksempel å vente på tur.

– Når man står midt i det, med ansvar for mange barn, kan støtten fra kollegene være avgjørende for å klare å gi støtte til barna. Disse barna må ofte ha hjelp til å samhandle med de andre barna. Det er ikke sikkert de skjønner normene eller reglene for lek. De trenger tett voksenkontakt.

I tillegg til å bruke kollegene aktivt, oppfordrer Djup barnehagene til aktivt å involvere de andre foreldrene - enten i form av et skriv eller informasjon på foreldremøter.

– Det finnes veldig mange foreldre som ønsker å stille opp, men de vet ikke hvordan - mens de som er rammet er redd for å belaste andre. Men det er mye uforløst potensiale i den øvrige foreldregruppen. For min egen del er det for eksempel ikke naturlig å invitere andre folk hjem hvis jeg ikke kjenner dem. Men hadde jeg fått en oppfordring fra barnehagen, ville det vært mye enklere.

Størrelsen på smerten

Det er ikke nødvendigvis BUP eller eksperter innen psykiatri som tilbyr den beste hjelpen for barna og familiene som kommer fra krigsherjede områder, understreker Wittrup Djup.

– Vi har en tendens til å tenke at når størrelsen på smerten er så stor, må hjelpen være like stor. Men den beste ekspertisen finner vi i barnas hverdag. Man oppnår ikke noe med å koble på BUP hvis ikke hverdagen fungerer. Det er tilhørigheten og fellesskapet man må fokusere på, fordi: Det man skjønner rasjonelt på et kontor hjelper ikke hvis man ikke erfarer det i praksis.

Hun peker på at jo mer forutsigbar og rutinepreget hverdagen er, jo mer ro skaper man i barna.

– Det er derfor det ofte er krise for disse uregulerte barna når det er aktivitetsdag, for da er det ingen ting som er normalt.

Hun sammenligner hjernebanene hos et traumatisert barn med stier på et jorde: Etter hvert vil stiene gro mer og mer over. For noen vil sporene aldri gro helt gro igjen, samtidig hjelper det å kjøre opp nye.

– Disse nye sporene kan man gjerne kjøre opp med traktor. De kommer fort på plass, og er mye større. Det er det som er korrigerende erfaringer. Spor som betyr at noen vil meg vel, at de er trygge. Fra et verdensbilde som handler om krig, tortur, menneskehandel til at de kommer hit og er trygge. Du skal få høre til hos oss.

Viktig informasjon

Når hun oppsummerer, er det tre stikkord det er viktig å få med seg: Sosial støtte, rutiner og struktur i hverdagen, og informasjon.

– Når det gjelder det siste, blir det kjempeviktig. Foreldrene må vite hvordan vi gjør det i barnehagen, og bare det å gå i en bursdag - hva ligger egentlig i det? Da er det viktig å være konkret.

Hun forteller en anekdote om forelderen som fikk beskjed om å ta på barnet dress i barnehagen. Hensikten var riktig bekledning til å være ute, mens barnet kom i barnehagen i finklærne. Veldig søt, men ganske upraktisk.

– Jeg hører fra flere at mange mødre fra krigen nå er overdrevent bekymret for barna. De trenger å få tilbakemeldinger om det som går bra, og det som fungerer. Barnehagen bør gi input til foreldrene på det som fungerer, ikke bare det som er vanskelig. Jevn kontakt mellom hjem og foreldre blir derfor viktig, kanskje kan regelmessige «fot i bakken»-samtaler gjennomføres i starten, eller man kan få på plass klare avtaler om når man skal snakke sammen om det som rører seg av erfaringer og eventuelle bekymringer.

Samtidig understreker hun at foreldrene fort skjønner at barnehagen kan være nyttig når man trenger informasjon.

– Ofte vil de gå til barnehagen og spørre om råd. Noen ganger kan dere gi hjelp, mens andre ganger blir det riktig å lose dem videre. Det er ikke alt dere skal tre inn i. Jobben deres begynner et sted, men den slutter også på et tidspunkt. Da blir det viktig å trygge de ansatte på hvor langt inn de skal gå, og kollegastøtte og veiledning blir uvurderlig, sier Wittrup Djup, før hun avslutter med et tankekors:

– Det er ikke fravær av krig som betyr mest for dem som kommer hit, men tilstedeværelsen av menneskene vi har rundt oss. Det å høre til, oppleve mening og fellesskap. Det gir til håp for familiene som kommer hit. Det de gjerne trekker fram som betydningsfullt er ikke den imponerende psykiatrien – men det å få være sammen med andre og ha en verdi - både for barn og voksne.

Powered by Labrador CMS