Jeg ønsker en spesialpedagog å samarbeide med!

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

I dine øyne så er jeg en stor, stor feil synger Synne Lykkeslet i en egenskrevet tekst som handler om angst i episode 5, sesong 2 av Team Pølsa på NRK. 

Det får meg til å tenke at vi må bli flinkere på å inkludere og lytte til barn.

System-utfordring

Flere og flere nevner de såkalte «utfordrende» barna. Selv mener jeg at begrepet «utfordrende barn» legger vekten over på et ungt menneske som ikke kan noe for sine handlinger; ung, uvitende og uerfaren. Utfordringen er derimot et system som ikke strekker til og møter barn, foresatte og ansatte på et riktig nivå.

Alle barn har rett til medvirkning, opplæring og utdanning; dette gjelder også barn med særskilte behov. I temahefte om barn med nedsatt funksjonsevne i barnehagen fra Kunnskapsdepartementet (2006) blir det nevnt at vi ofte legger merke til det spesifikke som er «annerledes» ved barnet, det som gjør at barnet skiller seg ut fra resten av barnegruppen. Salamancaerklæringen fra 1994 legger frem at alle mennesker har rett til deltakelse i et fellesskap. Dette betyr også at vi skal kunne legge til rette for at barn med særskilte behov skal få kunne delta på sin måte.

Positiv merkelapp?

I hverdagen er barnehagepersonell generelt bevisst på at man skal lage plass til alle i ringen, og det prates om at vi alle er forskjellige. Men i situasjoner der det hysjes på barna som blir for engasjert og avbryter i samling, og der det blir lagt frem en forventning om at alle skal sitte fint på rumpa med beina rett frem, ignorerer flere noe viktig. La meg bare gi uttrykk for mitt synspunkt en gang for alle; de kan ikke noe for at de avbryter, er rastløse, lager lyder eller hisser seg opp uten en spesiell grunn.

Alle særskilte behov er ikke synlige, og mange har ikke fått den typiske «merkelappen» det snakkes om. Mange mener at det ikke skal settes merkelapp, for at man skal kunne se barnet for den det er, uten å sette i bås. Men risikerer vi ikke å sette barn i en bås ved å se dem «akkurat som alle andre»? Kanskje hadde merkelappen gjort de voksne mer bevisst på at god og individuell tilrettelegging er viktig? De usynlige behovene kan være tunge å bære for et lite barn, spesielt hvis det alltid må tilpasse seg.

Er det sånn vi ønsker at utviklingen skal fortsette, eller kan vi ta grep tidligere og begynne å forstå enda flere?

For lite oppmerksomhet

En artikkel på NRK fra 2024 viser til at en barnehage i Færder kommune varslet at 50% av barna trengte oppfølging fra pedagogisk-psykologisk tjeneste i 2017. Kommunen ansatte derfor spesialpedagoger i hver barnehage, og i 2024 var det en nedgang på 32% i henvendelser til pedagogisk-psykologisk tjeneste. Dette viser til at spesialpedagogene har en viktig plass i hverdagen! Personlig tenker jeg at alle barn har godt av å komme i kontakt med en spesialpedaog i løpet av barnehageårene. Ikke nødvendigvis alene, men i gruppe. I disse gruppene kan også spesialpedagogen legge merke til barna som trenger mer hjelp, de som på papiret egentlig ikke har grunnlag for ekstra tilrettelegging. Dette er ikke tilfeldig, det er fordi det er i mindre grupper med en fagperson som kan sitt fagfelt og bruke denne spesialiseringen. Selv mener jeg at spesialpedagogikken får for lite oppmerksomhet på et generelt og et dypere nivå i løpet av barnehagelærerutdanningen. Jeg har nå gått på barnehagelærerstudiet siden august 2024, og er ferdig i juni 2027. Frem til i dag har vi hatt én forelesning om spesialpedagogisk arbeid. De fire timene med plantid vi får per uke når vi en dag skal ut i yrket, vil heller ikke gi tid slik at vi kan tilegne oss enda mer kunnskap om hvordan særskilte behov skal tilrettelegges for. Jeg vil ha en spesialpedagog å samarbeide med. Det hjelper meg å yte bedre som pedagog og leder, samtidig som jeg kan få bredere kunnskap om særskilte behov i praktisk forstand.

Hva med foreldrene?

Men, det er jo ikke bare barnehageansatte som står med utviklingen til barna i hendene sine. Hva skjer med å glemme å inkludere og lytte til foreldre? Jeg har hørt flere historier der det er tydelig at deres barn har behov for ekstra tilrettelegging, men allikevel må de kjempe. Og når de kanskje får innvilget et møte for å forhøre seg om ulike problemstillinger og er ute etter informasjon, møter de fagpersonell som benytter et fagspråk de selv knapt forstår. En etter en kommer det frem både artikler og ulike innlegg på sosiale medier fra foreldre som kjemper kamper for sine barn med særskilte behov. De søker etter et fellesskap i håp om å forstå og/eller å bli forstått. Særskilte behov er forskjellig, alle trenger ulike tilpasninger, og at det er krevende det kan ingen si i mot.

Jeg har valgt å bli barnehagelærer. En profesjon færre vil tenke seg ifølge søkertall til utdanningen, og antall utdannede barnehagelærere som faktisk jobber i barnehage etter endt utdanning. Jeg vil se barna. Jeg vil legge til rette for at hvert enkelt barn skal få den oppmerksomheten og oppfølgingen de trenger. Det klarer jeg ikke alene. De såkalte «utfordrende» barna er ikke utfordrende, de står ovenfor en utfordring som er alt for stor til at de skal overvinne den alene. De trenger flere trygge omsorgspersoner som kan hjelpe å regulere de store følelsene som er større en deres egen barnekropp. For å klare dette trenger vi flere barnehagelærere og spesialpedagoger som ønsker å se og møte barna akkurat slik de er.