Hvorfor skal jeg bry meg?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Ingenting fungerer. Ingenting biter på.

Det loves og loves. Denne gangen skal det bli bedre. Denne gangen skal vi bli hørt. Denne gangen skal det komme en løsning.

Så går tiden. Og vi står der igjen.

Politikerne som styrer finansieringen av barnehagene, minner etter hvert om noen som lover bot og bedring hver gang de har sviktet deg. Denne gangen mener jeg det. Denne gangen skal det bli annerledes.

Men så skjer det igjen. Og igjen.

Og for hver gang dyttes vi litt nærmere grøftekanten. Til slutt ligger vi kanskje der. Mens de som lovet å hjelpe oss opp, har gått videre til neste sak.

Så hvorfor skal jeg bry meg?

Dere bryr dere jo tilsynelatende ikke om oss.

Vi forteller om virkeligheten. Om økonomien. Om bemanningen. Om ansatte som løper stadig fortere. Om barnehager som kutter der det nesten ikke finnes mer å kutte. Om regninger som skal betales og budsjetter som ikke går opp.

Vi kan snakke om virkeligheten til ørene ramler av. Men hva hjelper det når det føles som om vi snakker for døve ører?

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvorfor jeg bryr meg. Om hvorfor jeg fortsatt engasjerer meg. Hvorfor jeg bruker tid på å snakke om barnehagepolitikk og finansiering.

Men trenger jeg egentlig det? Alle som jobber i denne sektoren, vet hvorfor.

Vi bryr oss fordi vi vet hva en god barnehage betyr.

Vi bryr oss om barna. Om menneskene som møter dem hver eneste morgen. Om de små øyeblikkene som aldri kommer inn i et statsbudsjett eller et kommunalt regneark. Barnet som endelig tør å slippe hånden til mamma/pappa. Treåringen som finner sin første bestevenn. Den ansatte som ser at noe ikke er som det skal og setter seg ned. Fanget. Trøsten. Leken. Språket. Tryggheten.

Det er derfor vi bryr oss. Så spørsmålet mitt er egentlig ikke hvorfor jeg skal bry meg.

Spørsmålet er: Hvorfor bryr ikke dere dere nok til å gjøre noe?

Hva har vi gjort dere? Hva har barna gjort dere?

Dere står flotte og fine under Arendalsuka og snakker om hvor viktig barnehagen er. Om kvalitet, bemanning, bærekraftig økonomi, midler til toppet bemanning. Løfter som er innfridd og løfter som fortsatt skal innfris. Om alt som er gjort, og alt som skal bli bedre. Jeg hører dere, men jeg kjenner meg ikke igjen.

For vi står fortsatt med barnehager som går med underskudd. Vi står fortsatt med budsjetter som ikke går opp. Vi får midlertidige penger som skal hjelpe på bemanningen, samtidig som vi trenger forutsigbarhet for å kunne bygge gode og stabile arbeidsplasser over tid. Og samtidig får vi høre at vi må fortsette å synliggjøre hva som er viktig.

Hva tror dere vi har gjort?

Vi har fortalt, vi har dokumentert, vi har forklart. Igjen og igjen.

Kom hit da vel, kom inn døra. Se på hva som har blitt bedre, se på hva som fortsatt må gjøres, se hva som skjer når de store ordene om kvalitet, bemanning og bærekraftig økonomi møter et faktisk barnehagebudsjett. For når Arendalsuka er over, skal vi fortsatt åpne dørene mandag morgen.

Snakk med dem som står i det hver eneste dag. Ikke bare når det er valgkamp. Ikke bare når det skal tas et bilde eller arrangeres en debatt.

For akkurat nå er det vanskelig å kjenne seg igjen når dere sier hvor viktige vi er.  Vi hører ordene. Men vi trenger handlingen.

Jeg vil gjerne tro på dere. Jeg vil gjerne tro at neste løfte faktisk betyr noe. At vi kan bli sett. At noen faktisk har tenkt å strekke ut en hånd før vi havner i grøfta.

Gi oss noe å tro på, gi oss en grunn til å se fremover og tenke at det faktisk kan bli bedre.

At barnehagene våre har en fremtid. At de ansatte har en fremtid.

At vi ikke skal bruke all vår kraft på å kjempe for å overleve, men igjen kan bruke den der den hører hjemme: på barna.

Jeg bryr meg fortsatt. Det er kanskje nettopp derfor jeg er så sint.

For vi har visst lenge nok at vi bryr oss. Når skal dere gjøre det samme?