Hva er årsaken til mobbing, trakassering og barne- og ungdomsvold?

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Før jeg går i gang, vil jeg at folk skal vite at jeg ikke ønsker å rette pekefingeren mot noen som helst med dette innlegget. Derimot ønsker jeg å bidra til bevisstgjøring av alle voksne som har med barn og unge å gjøre. Alle barn fortjener en trygg og god oppvekst, og jeg ønsker kun det beste for dem.

Jeg tviler ikke på at de aller fleste virkelig ønsker det beste for barna, men én ting er jeg usikker på: forstår vi som voksne konsekvensene av hvordan vi fremstår, det vi sier og de valgene vi daglig gjør sammen med barna?

Ikke minst hører vi mer og mer om barne- og ungdomsvold, pøbelstreker og hærverk. Det filmes, dokumenteres og snappes, men skjer også på åpen gate. Blind vold, som voksne ville blitt bura inne for i flere år. Det vi ser i avisene og hører om er bare toppen av isfjellet.

Hva har skjedd? Hvordan kom trygge, lille Norge hit?

For å forstå hva som ligger til grunn, må vi se på roten til problemet, eller rettere sagt, røttene – fordi dette er et komplekst problem. Nedenfor vil jeg gå gjennom sentrale punkter for å belyse noen årsaker til at barn og unge utøver mobbing, trakassering og vold, slik at vi sammen kanskje kan bli litt klokere.

Voksenstilene

En trygg og god relasjon - Ingen selvfølge

Hvorfor? Fordi dette er negativ atferd og det er ubalanse i maktforholdet voksen/barn. «Du gjør alltid sånn!». «Du søler alltid!». Det gjelder også når voksne himler med øynene eller slår ut med armene når barna har gjort noe dumt eller har vært uheldig. Negativt kroppsspråk er som om noen skulle sagt: «Åhh, klarer du ingenting?!». «Åhh, sølte du igjen?!». Barn forstår dette bedre enn de fleste.

Hva ville du som voksen følt, dersom noen stadig var nedlatende mot deg, omså på jobb eller privat? Det er klart at nedlatende kroppsspråk, negative kommentarer og slik oppførsel påvirker ens egen relasjon til barna og selvbildet til barna i negativ retning. Det samme gjelder for kjefting. Vær bevisst din rolle som voksen, vi har enorm definisjonsmakt.

Det er fullt mulig å sette grenser og stille krav på en positiv måte. Tydelige, rolige og gode forklaringer gjør at barna lærer noe og får noen å se opp til når de skal løse problemer. Ikke minst får de inn gode verdier og holdninger. For hvem tar barna etter? Gi barna en grunn til å høre etter – forbered barna på nye situasjoner, lek, ha det moro sammen, skap en forutsigbar og trygg hverdag, vær åpen og ærlig men med et filter, snakk om vanskelige ting og gå foran som et godt forbilde. Vær en trygg voksen.

Barn er barn, de gjør dumme ting. Derfor er det viktig med forbilder og rollemodeller som viser vei. Å være sterkere mentalt enn barna i vanskelige situasjoner er derfor alfa og omega. Lar man seg rive med når barna har det vanskelig ved å si ufine ting, har man allerede tapt. Og hvem går det utover? Barna. Bevisstgjøring og refleksjon over egen væremåte er en god start for å bidra til en tryggere oppvekst for alle barn. Med andre ord, en trygg og god relasjon er ingen selvfølge. En god relasjon krever enormt mye jobb, selvdisiplin, kompetanse og selvbevissthet.

Ingen er perfekte

Vi er ingen perfekte, vi gjør alle feil. Det vil komme dager der vi sier eller gjør noe vi kommer til å angre på. Det vil komme dager der vi kanskje mister hodet litt, og det er en fantastisk anledning til å snakke med barna om akkurat det. Ta ansvar for egne feil. «Beklager, kompis. Jeg burde ikke sagt det der. Unnskyld». Det finnes ikke bedre forbilder enn personer som tar ansvar for egne handlinger og som viser ydmykhet. Ansvarsfraskrivelse, det å skylde på andre, å tro at man er perfekt, er derimot ødeleggende og skaper gjerne bare frustrasjon.

Igjen, det er ikke enkeltsituasjonene det handler om, men det totale bildet. Viljen til endring er en prosess i seg selv, tidkrevende og tungt, særlig i stolte Norge, men resultatet – en bedre relasjon og et bedre grunnlag for barna, burde være verdt det.

Hvorfor er dette relevant?

Skulle barna derimot være trygge nok på seg selv, kan det heller ende med at denne rebellen ekskluderer seg selv. De andre barna vil ikke være med det barnet fordi de skjønner at det barnet ønsker å gjøre, ikke er greit. Deres verdier og holdninger tar over.

Det er uansett utrolig viktig at foreldre, voksne i nære relasjoner og de som jobber med barna samarbeider og er «på». De rebelske barna er nok de som har det mest vanskelig. «Det finnes ikke vanskelige barn, bare barn som har det vanskelig» (Liv Berit Tønnessen).

Samtidig har de alle det vanskelig på hver sin måte. Noen har kanskje gått gjennom særdeles vanskelige situasjoner i livet sitt – alt fra stygge skilsmisser/brudd blant foreldrene, forsømmende voksne rundt seg til bortgang av nære familiemedlemmer, der andre barn kanskje har vært helt skånet fra dette. Samtidig er ikke livet en dans på roser. Litt generell motgang er bare bra, så lenge de voksne er der, støtter, veileder og prater med barna om det. Å lære og takle motgang tidlig, gjør at barn takler motgang lettere i voksen alder. Å legge lokk på følelser og slike situasjoner er, derimot, som å lage en tikkende bombe. En dag eksploderer den. Reiser barna på en rosa sky hele oppveksten og blir skjermet for det meste, vil man gjerne få et urealistisk bilde av hvordan livet er. En dag slår realiteten inn.

Jeg mener at barn og unge med ettergivende eller forsømmende voksenpersoner rundt seg, får lettere for å delta i mobbing, vold, pøbelstreker, hærverk og lignende, men det er ikke nødvendigvis barna som har ansvaret. De mangler rett og slett krav og grenser, gode forbilder, holdninger og verdier i livet. Barn som ikke får forklaringer, skaper sine egne forklaringer, forklaringer som gjerne ikke har rot i virkeligheten. Usikkerhet gir utrygghet – Noen barn kommer fra tøffe kår og har kanskje ikke hatt de beste forbildene. En tilfeldig voksen i barnehagen, en trener eller lærer kan plutselig vise seg å utgjøre forskjellen. Med bevisstgjøring om voksenrollen, kan vi skape tryggere barn og der igjen tryggere voksne.