DEBATT

– Det er fullt mulig å sette grenser og stille krav på en positiv måte. Tydelige, rolige og gode forklaringer gjør at barna lærer noe og får noen å se opp til når de skal løse problemer. Ikke minst får de inn gode verdier og holdninger. For hvem tar barna etter?, skriver Michael Nilsen i dette innlegget.
– Det er fullt mulig å sette grenser og stille krav på en positiv måte. Tydelige, rolige og gode forklaringer gjør at barna lærer noe og får noen å se opp til når de skal løse problemer. Ikke minst får de inn gode verdier og holdninger. For hvem tar barna etter?, skriver Michael Nilsen i dette innlegget.

Hva er årsaken til mobbing, trakassering og barne- og ungdomsvold?

Forstår vi som voksne konsekvensene av hvordan vi fremstår, det vi sier og de valgene vi daglig gjør sammen med barna? spør Michael Nilsen i dette innlegget.

Publisert
  • Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Før jeg går i gang, vil jeg at folk skal vite at jeg ikke ønsker å rette pekefingeren mot noen som helst med dette innlegget. Derimot ønsker jeg å bidra til bevisstgjøring av alle voksne som har med barn og unge å gjøre. Alle barn fortjener en trygg og god oppvekst, og jeg ønsker kun det beste for dem.

Jeg tviler ikke på at de aller fleste virkelig ønsker det beste for barna, men én ting er jeg usikker på: forstår vi som voksne konsekvensene av hvordan vi fremstår, det vi sier og de valgene vi daglig gjør sammen med barna?

Mobbing1. Trakassering 2. Særlig på skolen, men også allerede i barnehagen. Det skjer rundt oss hele tiden, og noen ganger er vi kanskje ikke klar over det en gang. Eller kanskje vi lukker øynene fordi det blir ubehagelig eller mangler kompetansen til å håndtere det?

Ikke minst hører vi mer og mer om barne- og ungdomsvold, pøbelstreker og hærverk. Det filmes, dokumenteres og snappes, men skjer også på åpen gate. Blind vold, som voksne ville blitt bura inne for i flere år. Det vi ser i avisene og hører om er bare toppen av isfjellet.

Hva har skjedd? Hvordan kom trygge, lille Norge hit?

For å forstå hva som ligger til grunn, må vi se på roten til problemet, eller rettere sagt, røttene – fordi dette er et komplekst problem. Nedenfor vil jeg gå gjennom sentrale punkter for å belyse noen årsaker til at barn og unge utøver mobbing, trakassering og vold, slik at vi sammen kanskje kan bli litt klokere.

Aller først må vi se på hva en relasjon er, siden dette er grunnpilaren i det hele. En relasjon er alle samhandlinger3 (interaksjoner) mellom to mennesker siden de møttes, både positive og negative. Kvaliteten på summen av interaksjonene påvirker relasjonen. Mellom barn og voksne er relasjonen alltid den voksnes ansvar. Alltid.

Voksenstilene

Vi skiller mellom fire voksenstiler4 – autoritativ, ettergivende, autoritær og forsømmende. Nyere forskning bruker noen flere, men disse fire gjør det litt enklere, mest oversiktlig og setter kvaliteten på alle interaksjonene litt mer i system. Voksenstilene er ingen eksakt vitenskap og det er det totale bildet som gjelder, ikke enkeltsituasjoner.

Den forsømmende voksenstilen5 karakteriseres av liten grad av varme og kontroll. Den voksne er i liten grad opptatt av hvordan barnet har det eller hva barnet gjør. Denne voksenstilen kan få fatale konsekvenser for barnet og forbindes med omsorgssvikt.

Forskning over mange år har vist at en autoritativ voksenstil6, med en kombinasjon av innlevelse fra varme, sensitive og tydelige voksne, er den beste måten å støtte barns utvikling på. Kort sagt utøver en autoritativ voksen positiv grensesetting i kombinasjon med mye varme, samtidig som den voksne har respekt for barnet og dets grunnleggende forutsetninger. Forutsigbarhet over tid er også et nøkkelord. «Holdninger og bevissthet rundt egen voksenstil gjør at vi i større grad utøver den autoritative voksenstilen – også i utfordrende situasjoner»7.

«Den autoritære voksenstilen8 er preget av de voksnes behov for å ha kontroll over barnet og sette klare rammer for barnets atferd. Utøvelse av denne voksenstilen tar lite hensyn til barnets perspektiv og medvirkning. Dette gir negative konsekvenser for relasjonsbyggingen. Det skaper en ubalanse mellom den voksnes fokus på kontroll og den varme relasjonen. En slik voksenstil kan gi grunnlag for økt aggresjon og motstand hos barnet».

Sist, men ikke minst, den mange antar er den vanligste i Norge: Ettergivende voksenstil9. Her er det mye varme og støttende voksne, men mindre krav og grenser. En ettergivende voksenstil kan skape uro og utrygghet, og føre til at barnet kan få en utprøvende atferd som kan oppleves som utfordrende. I mangelen på krav, grenser og forutsigbarhet, blir dagene vanskelige for barna. De vet ikke alltid hvor de har de voksne eller hva som gjelder, selv om de får mye varme og støtte.

En trygg og god relasjon - Ingen selvfølge

Vi vet at barn er mestere på å tolke kroppsspråk, men er vi klar over hvordan vi framstår for barna? Er vi klar over hvordan stemmeleiet og kroppsspråket vårt er? Forstår vi betydningen av voksenrollen? Man kan virke skremmende på barn uten å vite det selv. Systematiske krenkelser10 utført av voksne mot barn over tid, er mobbing11.

Hvorfor? Fordi dette er negativ atferd og det er ubalanse i maktforholdet voksen/barn. «Du gjør alltid sånn!». «Du søler alltid!». Det gjelder også når voksne himler med øynene eller slår ut med armene når barna har gjort noe dumt eller har vært uheldig. Negativt kroppsspråk er som om noen skulle sagt: «Åhh, klarer du ingenting?!». «Åhh, sølte du igjen?!». Barn forstår dette bedre enn de fleste.

Hva ville du som voksen følt, dersom noen stadig var nedlatende mot deg, omså på jobb eller privat? Det er klart at nedlatende kroppsspråk, negative kommentarer og slik oppførsel påvirker ens egen relasjon til barna og selvbildet til barna i negativ retning. Det samme gjelder for kjefting. Vær bevisst din rolle som voksen, vi har enorm definisjonsmakt.

Det er fullt mulig å sette grenser og stille krav på en positiv måte. Tydelige, rolige og gode forklaringer gjør at barna lærer noe og får noen å se opp til når de skal løse problemer. Ikke minst får de inn gode verdier og holdninger. For hvem tar barna etter? Gi barna en grunn til å høre etter – forbered barna på nye situasjoner, lek, ha det moro sammen, skap en forutsigbar og trygg hverdag, vær åpen og ærlig men med et filter, snakk om vanskelige ting og gå foran som et godt forbilde. Vær en trygg voksen.

Barn er barn, de gjør dumme ting. Derfor er det viktig med forbilder og rollemodeller som viser vei. Å være sterkere mentalt enn barna i vanskelige situasjoner er derfor alfa og omega. Lar man seg rive med når barna har det vanskelig ved å si ufine ting, har man allerede tapt. Og hvem går det utover? Barna. Bevisstgjøring og refleksjon over egen væremåte er en god start for å bidra til en tryggere oppvekst for alle barn. Med andre ord, en trygg og god relasjon er ingen selvfølge. En god relasjon krever enormt mye jobb, selvdisiplin, kompetanse og selvbevissthet.

Ingen er perfekte

Vi er ingen perfekte, vi gjør alle feil. Det vil komme dager der vi sier eller gjør noe vi kommer til å angre på. Det vil komme dager der vi kanskje mister hodet litt, og det er en fantastisk anledning til å snakke med barna om akkurat det. Ta ansvar for egne feil. «Beklager, kompis. Jeg burde ikke sagt det der. Unnskyld». Det finnes ikke bedre forbilder enn personer som tar ansvar for egne handlinger og som viser ydmykhet. Ansvarsfraskrivelse, det å skylde på andre, å tro at man er perfekt, er derimot ødeleggende og skaper gjerne bare frustrasjon.

Igjen, det er ikke enkeltsituasjonene det handler om, men det totale bildet. Viljen til endring er en prosess i seg selv, tidkrevende og tungt, særlig i stolte Norge, men resultatet – en bedre relasjon og et bedre grunnlag for barna, burde være verdt det.

Hvorfor er dette relevant?

Dårlig selvbilde12 er en stor del av utfordringene i dagens samfunn. Mange barn og unge er ikke trygge nok på seg selv til å ta gode valg, stå for det de mener er rett, eller bare det å akseptere seg selv som de er. Når de da blir satt i situasjoner de er utilpass, vil de ha lettere for å bare hive seg med, enn å si “nei, dette er ikke greit”. Mange hiver seg også med i frykt for selv å bli ekskludert. Det er nok med én rebell i vennegjengen som påvirker resten negativt, særlig hvis de fleste er usikre på seg selv.

Skulle barna derimot være trygge nok på seg selv, kan det heller ende med at denne rebellen ekskluderer seg selv. De andre barna vil ikke være med det barnet fordi de skjønner at det barnet ønsker å gjøre, ikke er greit. Deres verdier og holdninger tar over.

Det er uansett utrolig viktig at foreldre, voksne i nære relasjoner og de som jobber med barna samarbeider og er «på». De rebelske barna er nok de som har det mest vanskelig. «Det finnes ikke vanskelige barn, bare barn som har det vanskelig» (Liv Berit Tønnessen).

Samtidig har de alle det vanskelig på hver sin måte. Noen har kanskje gått gjennom særdeles vanskelige situasjoner i livet sitt – alt fra stygge skilsmisser/brudd blant foreldrene, forsømmende voksne rundt seg til bortgang av nære familiemedlemmer, der andre barn kanskje har vært helt skånet fra dette. Samtidig er ikke livet en dans på roser. Litt generell motgang er bare bra, så lenge de voksne er der, støtter, veileder og prater med barna om det. Å lære og takle motgang tidlig, gjør at barn takler motgang lettere i voksen alder. Å legge lokk på følelser og slike situasjoner er, derimot, som å lage en tikkende bombe. En dag eksploderer den. Reiser barna på en rosa sky hele oppveksten og blir skjermet for det meste, vil man gjerne få et urealistisk bilde av hvordan livet er. En dag slår realiteten inn.

Jeg mener at barn og unge med ettergivende eller forsømmende voksenpersoner rundt seg, får lettere for å delta i mobbing, vold, pøbelstreker, hærverk og lignende, men det er ikke nødvendigvis barna som har ansvaret. De mangler rett og slett krav og grenser, gode forbilder, holdninger og verdier i livet. Barn som ikke får forklaringer, skaper sine egne forklaringer, forklaringer som gjerne ikke har rot i virkeligheten. Usikkerhet gir utrygghet – Noen barn kommer fra tøffe kår og har kanskje ikke hatt de beste forbildene. En tilfeldig voksen i barnehagen, en trener eller lærer kan plutselig vise seg å utgjøre forskjellen. Med bevisstgjøring om voksenrollen, kan vi skape tryggere barn og der igjen tryggere voksne.

Med andre ord, voksenrollen er nøkkelen. Se gjerne videoen13, der forsker Pål Roland presenterer forskning på barn med utfordrende atferd. Flere som ser en viss sammenheng?
Powered by Labrador CMS