Høytlesning krever mer enn gode intensjoner

• Dette er et innsendt bidrag, og gir uttrykk for skribentens meninger og holdninger. Vil du delta i debatten? Send gjerne inn innlegg hit.

Under åpningstalen på Nasjonal konferanse om lesing i Stavanger, sa kunnskapsministeren Kari Nessa Nordtun (AP) tydelig: Barnehagen skal være en lesende barnehage. Høytlesning skal styrkes, og språkarbeidet skal løftes. Det er gode ambisjoner. Men jeg sitter igjen med et spørsmål som ingen ser ut til å stille: Hvor skal barna egentlig sitte når vi leser for dem?

For det hjelper lite å skjerpe rammeplanen hvis barnehagene ikke har rom, ro eller utforming som gjør høytlesning mulig i praksis.

Høytlesning er ikke bare å lese en bok

Alle som jobber i barnehage, vet at høytlesning ikke er så enkelt som det høres ut. Høytlesning gir språk, fellesskap og ro. Det gir barn mulighet til å undre seg, og voksne mulighet til å komme tett på relasjonelt. Den gir oss en god inngang og forutsetning for å jobbe med tidlig innsats i barnehagen. Den krever nærhet, ro, tid og et sted der barna faktisk kan lytte.

Det krever at vi må samle en liten gruppe uten at halve barnehagen passerer forbi hvert tredje minutt. Det krever at barna får være med og påvirke situasjonen og tid til det – ikke bare hvilken bok vi leser, men også hvordan og hvor vi leser.

Dette er ikke pynt og jåleri. Det er en forutsetning for at høytlesning skal fungere. I rammeplanens kapittel 1.8 står det at barnehagen skal ha et fysisk miljø som fremmer lek, læring og danning, som er trygt og utfordrende, som gir rom for ulike typer aktiviteter, og som er tilgjengelig for alle barn. Dette er tydelige forventninger til kvalitet – men mange barnehager har ikke rommene som trengs for å oppfylle dem.

«Lesekrok» i garderoben?

I vurderingen av rammeplanen legges det opp til mer systematisk arbeid med språk og tekst. Det er bra. Men det står ingenting om hvordan barnehagene faktisk skal få til dette i bygg som ofte er trange, åpne og støyende.

Jeg har selv opplevd hvor vanskelig det kan være i praksis.

I en tidligere praksisbarnehage skulle en medstudent og jeg lese for en liten gruppe to- og treåringer. Vi ønsket en rolig lesestund, tett på barna, med mulighet for medvirkning. Men avdelingen var én stor sone med konstant gjennomgang. Ingen krok. Ingen pute. Ingen skjerming.

Vi prøvde å skyve en madrass bak en hylle, men da okkuperte vi lekekroken til de andre barna som ville leke der. Vi prøvde ute på gulvet midt ute i rommet. Det tok tre sekunder før en annen gruppe løp gjennom. Til slutt endte vi i garderoben – fordi det var det eneste stedet vi kunne sitte uten å bli avbrutt hele tiden.

Garderoben. Med jakker, støvler og kald trekk fra døra.

Det sier alt om avstanden mellom politiske ambisjoner og barnehagens virkelighet.

Medvirkning krever mer enn å velge bok

Rammeplanen er tydelig på barns medvirkning. Men medvirkning i høytlesning handler ikke bare om å velge mellom to bøker. Det handler om å kunne velge hvor man vil sitte, hvem man vil lese med, og om man vil være i en liten gruppe eller en større. Det handler om å kunne trekke seg unna støy og kaos. Det handler også om hvordan vi voksne klarer å gi barna mulighet for medskapning til en god lesekultur i barnehagen.

Når barnehager bygges med store åpne landskap og få mindre rom, blir medvirkning i praksis redusert til et symbolsk valg. Da klarer vi rett og slett ikke å oppfylle kravene rammeplanen stiller til oss.

Barnehagens fysiske utforming

Hvis vi virkelig mener alvor med tidlig innsats og leselyst, må vi involvere flere barnehagelærere om hvordan barnehager faktisk er bygget. Om muligheter for små rom for små grupper. Om lesekroker som ikke er gjennomgangssoner. Om akustikk, støy og møblering. Om tilgang til bøker i barnas høyde. Om at høytlesning ikke kan skje midt i et åpent landskap med 18 barn som leker rundt.

Spørsmålet mitt til det blir: Hvorfor tar dere beslutningstakere ikke med fagfolk, oss barnehagelærere, med i utarbeidelser av nye bygg og skjerpinger av rammeplanen? Slik kan vi jo faktisk komme med viktige nyanser og kunnskap som gjør at vi kan komme nærmere kravene i rammeplanen, som faktisk kommer barna og ansatte til gode.

Gi oss plass!

Jeg er helt enig i ambisjonen om at lesing skal være en naturlig del av barnehagehverdagen. Men jeg sier det høyt og tydelig: Lesing krever rom. Og mange barnehager har ikke det rommet i dag.

Det hjelper ikke å skjerpe rammeplanen hvis barnehagebyggene, bemanningen og den fysiske tilretteleggingen ikke følger med. Da blir høytlesning nok en oppgave ansatte forventes å løse i et system som ikke gir dem muligheten.

Til slutt vil jeg stille spørsmålet som burde vært først på agendaen når vi snakker om å styrke høytlesning i barnehagen:

Hvor skal barna sitte når vi leser for dem?

Hvis vi ikke kan svare på det, hjelper det lite hvor mange ganger rammeplanen skjerpes.